Ingenting gror i Morgan Kanes fotspor

Jeg er den største (og eneste) gjenlevende Morgan Kane eksperten, og en natt foran datamaskinen slo det meg at jeg burde bruke det til noe, og så plutselig var de der, ordene, bildene og de store linjene. Jeg hadde det aller vesentligste i hodet og minnet etter bare noen få sekunder, hele historien og hvordan tilnærme meg den. Ideen til en filmserie eller tv-serie var der etter noen få øyeblikk av glimt og kreativitet, alt fra ti til hundre episoder. Det slo meg at historien burde starte i Tombstone, den boken der forfatteren og Morgan Kane, US Marshall tok et kvantesprang forover i sin utvikling.

Dette kommer i tillegg til alt annet jeg gjør, hvis det blir noe ut av det, og jeg kommer nok bare til å skrive noen få skisser, vaskesedler, som den nedenfor og ikke så mye mer, før prosjektet eventuelt tar av, noe som er avhengig av en rekke faktorer, ikke minst den økonomiske. Dette er et prosjekt som fortjener en stor og omfattende satsing, ellers er det ikke noen vits i å gjøre det.

Jeg har ikke lest en Kanebok på mange år, noe som kanskje ikke er så rart, siden jeg gjennom en kritisk måned i 1985 knapt gjorde annet. Men da jeg åpnet Duell i Tombstone og begynte å lese på ny, endelig, så oppdaget jeg at ingenting hadde forandret seg. Det var den samme stemningen, den samme medrivende intrigen og storheten som Kjell Halbing var så kjent for, den som den såkalte litterære eliten i Norge fortsatt nekter å vedkjenne seg.

Duell i Tombstone

Han var bare en skygge, som de alle var den første tiden, alle de sagnomsuste revolvermennene. De, som han drepte sine første menn i mørke sidegater og byer så små at de knapt fantes på noe kart. Det var bare senere seierherrene fra disse duellene stod fram i hovedgatene, i de beryktedes lys. Noen, som William Bonney og John Wesley Hardin og andre ble berømt tidlig i livet, men med han skjedde ganske sent i livet. I en by godt kjent for sine beryktede besøkende strakk skjebnen ut sin hånd til han, og klemte til rundt ballene hans, og fra det kritiske øyeblikket fantes ingen vei tilbake, ingen vei tilbake til de skyggene og den anonymiteten han hadde dratt fordel av så lenge.

Det Ville Vesten krympet. Der hvor det en gang hadde eksistert en nærmest grenseløs frihet til å vandre enorme områder gjenstod nå, mer og mer bare vegger og gjerder, og det var knapt plass lenger til de som foretrakk det åpne landskapet, den uendelige villmarken. Det Ville Vesten falmet og det gjorde også folkene som levde der.

Stjernen festet på vesten hans ga han en utsettelse, en fordel i forhold til de av hans rivaler, de revolvermennene som fortsatt levde.

Hva er overlevelse? Hva skal det til for at en mann gang på gang på gang skal bli i stand til å dra nytte av denne indre, fundamentale kraften? Hvor mange ganger kan en død hånd reagere, trekke seg sammen til en knyttneve rundt det dampende metallet ved dets fingertupper? Hvor lenge kan et velsmurt våpen eksplodere før dets egg blir sløv og ubrukelig?

Skjebnen jaget mannen med den døde mannens skygge i et stadig raskere tempo.

I den sagnomsuste gruvebyen Tombstone møtte Morgan Kane for første gang en større forsamling av sine likemenn, og når støvet la seg, ville han aldri mer bli den samme.