onsdag, september 12, 2007

Demonen


Du kommer til dette stedet, og bringer ingenting med deg, utenom alt som er. Det essensielle, intet mer.

Det er mennesker omkring deg. Du tror i hvert fall det. Men du kan ikke egentlig se dem, kan du? Fordi du bare har sett på skall som later som om de er mennesker hele livet kan du ikke se disse folkene for hva de virkelig er. Dette er de som sitter i skyggene, gudenes guder. De er skyggene, så mye mer enn bare en form som kaster en skygge.

Og stemmen du hører i hodet ditt er ikke egentlig en stemme:


«Kall på Demonen, kall på deg selv. Inni hver eneste skall av et menneske er selve mennesket, en person med alle sine huggtenner og klør inntakt. Se Villmannen, Mennesket, Demonen, slik han eller hun virkelig ser ut. Jegeren, Jegeren i mørket, den evige søkeren i villmarken som vandrer den usynlige labyrinten.»


Veggene bare løser seg opp og forsvinner.

Kanskje, når alt kommer til alt så var de i virkeligheten aldri her?

Er det der et bord, eller bare innbiller du deg at det står et der?

Du har muligens gått også tidligere i ditt liv, men du har aldri egentlig beveget deg, før i dette øyeblikk.

Himmelen er borte. Bakken er borte. Kanskje var de i virkeligheten aldri der?

Bare Tåken gjenstår.

Og den deler seg rett foran øynene på deg.

Dette er den nye Mørke Hytten, skapt av ruinene av den gamle.

Dette er Ekte. Det er ikke et sted eller en klubb formet av kommersielle hensyn. Det er ikke om en gjeng mennesker som kler seg ut i snodige kostymer hver helg eller der omkring. Det er faktisk ikke om å kle seg i det hele tatt. Klærne gjør ikke mannen eller kvinnen. Mannen eller kvinnen gjør det. Klær kan være nyttig for å skape en stemning, et inntrykk eller uttrykk, men det er fullstendig verdiløst hvis den personen er en frisør eller en bankmann på fritiden, hvis han eller hun gjemmer seg i dagslys, og bare kommer ut i natten som en skremt liten mus. Det er å leke, å late som, ikke ekte.

Det ekte kommer fra innsiden. Det som er ekte må bli uttrykt, uansett sted, uansett tidspunkt. Det innvendig må bli lagt bar, må komme til uttrykk slik at alle kan se det. Mennesker som gjemmer seg selv lever i frykt.


Men du gjør ikke det. Du har kommet hit, tatt store risker for å finne dette stedet, ikke for å bli innviet i en dum kult, men for å innvie deg selv… som deg selv.

Og ingen kan nekte deg din plass.


Jeg hilser deg broder, hilser deg søster, og ønsker deg velkommen.

Det finnes ingen andre guder enn mennesket, mennesket som gjør sin sanne vilje.

Og sangen du hører er din egen. Og skyggen du ser i tåken er deg selv.

1 kommentar: