En Guiness kveld

Da har man hatt seg en ny Guiness kveld.

En Guiness kveld er veldig ofte inspirerende, nær sagt uansett hvor mange ganger man har gjort det før. Ølet er godt. Selskapet er ofte inspirerende, og mange friske tanker kommer til en.

Guiness er et mørkt øl, brygget i Irland, av protestanter av alle ting i århundrer. Det er et skikkelig fett øl, i dobbel forstand. Man har intet behov for å spise middag før en Guiness kveld. Det tok mange år før det ble populært og skikkelig tilgjengelig her i Norge og enda lenger før man fikk skikkelig Guiness her. Det får man nå. Det må ikke forveksles med Murphies og lignende dårlige etterligninger.

Man sitter der, og nyter godt øl og godt selskap. Det er dempet, men god musikk. Mange interessante tema kommer opp i løpet av kvelden, både mange man ikke har tenkt på på lenge og noen man aldri før har tenkt på.

Alkohol, som alle rusmidler jeg har vært borti åpner opp et menneske, gir en adgang til tankeprosesser som ikke alltid er tilgjengelig. Det er ikke tilfeldig at alle store forfattere har vært store drankere og livsnytere. Man setter seg foran PC’en når man kommer hjem og hamrer inn ord på harddisken, fra harddisk til harddisk så å si. Man er ofte ikke helt bevisst på hva man faktisk skriver, men når man ser igjennom det dagen etter så er det ofte noe av det beste man har gjort. Det er mange skrivefeil, men når de er rettet er alt på stell.

Et kullturkveld som dette får fram inspirasjonen selv når den synes tapt, og når den føltes god på forhånd går den ofte igjennom taket. Det er det som er tilfelle i kveld. Dyptgripende filosofiske betraktninger ble spyttet ut fortere enn ølet ble drukket, og det ble drukket masse øl.

Vi skåler ennå, og det plinger i glass og glimter i øyne, og vi skjønner enda en gang hva det betyr å være menneske.