Musikk i natt og tåke, skygge og ild (III)

Jeg er sterkt begeistret for filmmusikk, og for selve stilen filmmusikk, som noe jeg liker å komponere og spille selv. Ikke alt av det er bra slevsagt, siden mye av det er kjedelig og uinspirerende, akkurat som popmusikk og rock generelt, men det jeg ser på som kremen av det. Da snakker jeg slevsagt om den instrumentale filmmusikken. De sangene som følger med mange hippe filmer er stort sett bare nitriste greier og like originale som pudler.

Stemningen i det beste er bare helt fantastisk, og når jeg lytter til musikken for å få inspirasjon gjenopplever jeg ikke nødvendigvis scene i filmene, men oppdager nye scener fra mine egne historier. Persongalleriet paraderer forbi mitt indre øye og jeg opplever både gamle og nye scener fra bøkene.

God musikk bidrar i stor grad til filmen, men virkelig god filmmusikk kan lett stå alene, uavhengig av filmen.

For meg er filmmusikk noe av det beste som finnes.


Noen perler:


Det er umulig å komme utenom Hans Zimmer, selv om mye av det han lager havner i haugen av middelmådighet, da han ofte dessverre forveksler kvantitet med kvalitet. Han har laget musikk til over 100 filmer og mesteparten er skrap, men det beste er veldig, veldig bra.
Black Rain (1989)
Backdraft (1991)
Thelma & Louise (1991)
Gladiator (2000)
King Arthur (2004)
Batman Begins (2005)
The Da Vinci Code (2006)


Brad Fiedel’s instrumentale bidrag til den første Terminator-filmen er mye av det som gjør filmen. Akkurat som regissøren har Fiedel har aldri gjort noe lignende igjen. Den skjebnetunge atmosfæren hviler tungt i hver eneste akkord. Når Kyle Reese husker fremtiden gjør vi det med han, også på grunn av musikken. Hovedtema i musikken setter tempoet og tonen for filmen helt fra første øyeblikk. Helt utrolig.

Fiedel har dog også briljert i The Serpent and the Rainbow. Bortsett fra det er det mye slapt. Igjen blir jeg slått over hvordan et øyeblikks genialitet sjelden blir gjentatt.


Tangerine Dream har også laget mye filmmusikk. De to suverent beste er scorene til Firestarter og Michael Manns Violent Streets (Thief). Filmmusikken er ofte lik Tangerine Dreams andre plater. Gitarspillet på stykket i den blodige og fantastiske avslutningsscenen av Violent Streets (IKKE utgitt på CD) er bare helt UTROLIG.

Michael Kamen er enda en multikomponist som har glødet altfor sjelden, i The Dead Zone (1983), Highlander (1986) og X-Men (2000). Hans musikk til Highlander fikk liten oppmerksomhet i forhold til Queens langt dårligere rockelåter og ble først utgitt på CD mange år senere, på grunn av filmens fortjente kultstatus.

Peter Gabriels musikk til The Last Temptation of Christ er stor, helt annerledes enn det han vanligvis lager, selv om det også er stort.


Andre store scores:

Musikken fra The Hole (2001) av Recoil.
Musikken til Dario Argentos Phenomena av blant annet Goblin og Iron Maiden.
Bill Contis musikk til Rocky-filmene.
Georgio Moroders musikk til Cat People (1982) og Scarface (1983).
Hovedtema fra Ronin (1998)
Ennio Morricones musikk til dollarfilmene, The Thing (1982), The Mission (1986) og Wolf (1994).


Angelo Badalementis musikk til David Lynch sine filmer er verdt et kapittel for seg, spesielt til Mulholland Drive og Blue Velvet, som bare gir meg så utrolig mye. Det er vanskelig å beskrive hvordan det rett og slett bobler innvendig når jeg spiller temaet fra Mulholland Drive. Jeg har kjørt veien selv, en ganske så ordinær strekning, men filmen og musikken har gjort den til noe spesielt. Selv å kjøre strekningen midt på lyse dagen får natten til å senke seg. Jeg blir bare så himmelstormende begeistret og inspirert.


Sist, men ikke minst har vi John Carpenter, en regissør som stort sett lager musikk til sine egne filmer. Han er en auteur i opprinnelig forstand, i det at han gjør det aller meste, eller pleide å gjøre det i sine filmer. Han jobber med stoffet fra begynnelse til slutt, i Halloween, Escape From New York, The Fog og Prince of Darkness. Jeg så Prince of Darkness i London fredag den 13. mai 1988, og jeg spiste ikke en bit mat på åtte timer etterpå. Det var ikke nødvendig. Jeg følte ingen sult, ikke etter mat. Jeg frøs så jeg ristet i det varme solskinnet. Da jeg endelig spiste, langt utpå kvelden smakte hver eneste matbit ubeskrivelig godt, og jeg følte hvor godt det var å leve.


Generelt sett så gir filmmusikk meg mye mer enn rockemusikk generelt sett. Det er drømmenes teater i egentlig forstand.

Samtlige filmer nevnt hører til blant de beste som noensinne er laget. Syntesen av film og musikk gjør dem enda bedre.