«Nå smeller Kate Mosse enda en struttende pose med spenningskarameller i bordet, nok til at man kan sutte vellystig på dem over nesten 700 sider. De er velsmakende hele veien.»
Per Haddal, Aftenposten for et par år siden om Gravkammer av Kate Mosse
Jeg har lenge hatt «mistanke om» at kritikerne av film og bøker og musikk og kunst generelt sett er virkelighetsfjerne, ikke har bakkekontakt, ikke har helt skikkelig kontakt med det virkelige liv. Dette er enda en ting som bekrefter det.
Hvem er det som snakker slik eller skriver på den måten? Ikke noen som ønsker å gå i dybden av noe som helst i hvert fall. Det gir uttrykket «blomstrende språk» en helt ny mening. Serverer han virkelig dette helt uten selvironi? Når man leser hans korte, grunne anmeldelse blir svaret helt klart ja. Jeg har lenge hevdet det åpenbare: at kritikerne er kulturverdenens parasitter, at de ikke bidrar til noe som helst når gjelder folks forståelse av et gitt stykke kunst eller av noe som helst. Men det er nok atskillig verre enn som så.
Jeg kan dog ikke hevde at jeg aldri har hatt nytte av dem. Når de rakker ned på en gitt film for eksempel så går jeg sporenstreks og ser den, også når jeg på forhånd nærmest har avskrevet den, og nærmest uten unntak, gjennom 35 år med intens kinogåing har filmen vært kjempegod.
Bør kunstkritikere være en utdøende rase? Så absolutt!
Dette i all korthet.
En sann filmelsker kommenterer Terminator Salvation
Jeg er ganske enig med deg, dessverre. Jeg ser på (de fleste) kritikere som folk som egentlig ikke kommer med så mye selv, men pga. en sterk hierarkisk bevissthet vet hva man skal rakke ned på og når for å hevde seg. Ofte dekker de seg til med oppstyltede formuleringer for å skjule at det ikke er noe viktig bak dem.
SvarSlettIdéen med å fortelle om for eksempel filmer som finnes, skulle ha vært helt grei - en måte å dele opplevelser på og hjelpe folk til å finne ting de liker....men jeg tror kritikerne rett og slett....prøver for hardt å hevde seg selv i stedet.