Kjære bedritne, selvtilfredse og lettlurte landsmenn...
Det blir holdt en rekke taler i disse dager. Jeg hørte på flere av dem i byparken for ikke så lenge siden. Dette er min:
Viser innlegg med etiketten grillfest. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten grillfest. Vis alle innlegg
onsdag, mai 28, 2014
torsdag, september 24, 2009
Kort møte
- Det stinker svette av deg, sa en dame til meg i køen på butikken i dag.
- Og så? kommenterte jeg veldig avslappet.
Hun ble svar skyldig, nærmest lamslått.
- Jeg synes bare ikke det passer seg, snøftet hun.
- Jeg for min del har mange fæle ting å si om renslighetshysteriet som hersker i dagens samfunn, sa jeg blidt. - Jeg har også en mengde kommentarer på lager om folk som stinker av parfyme og som forstyrrer folk i køen uten grunn.
Det kom ikke flere kommentarer fra damen, og jeg har også et visst håp om at hun ikke vil gjenta sin brøde hvis våre veier krysses igjen.
Selv om jeg ikke kan påstå at jeg ikke nøt våre lille samtale.
Eller noe i den dur.
- Og så? kommenterte jeg veldig avslappet.
Hun ble svar skyldig, nærmest lamslått.
- Jeg synes bare ikke det passer seg, snøftet hun.
- Jeg for min del har mange fæle ting å si om renslighetshysteriet som hersker i dagens samfunn, sa jeg blidt. - Jeg har også en mengde kommentarer på lager om folk som stinker av parfyme og som forstyrrer folk i køen uten grunn.
Det kom ikke flere kommentarer fra damen, og jeg har også et visst håp om at hun ikke vil gjenta sin brøde hvis våre veier krysses igjen.
Selv om jeg ikke kan påstå at jeg ikke nøt våre lille samtale.
Eller noe i den dur.
lørdag, mai 30, 2009
Et herlig syn
All ære til Sverre Wiggenfor å forevige de siste øyeblikkene før Våler kirke blir til en ruin.
Hvilken komposisjon, hvilken nytelse.
Les historien her
tirsdag, mai 26, 2009
Slevsagt
Jeg skal slevsagt se filmen Antichrist av Lars von Trier. At det blir sagt at regissøren tipper over er bare enda en grunn til at jeg vil se filmen. Filmen virker som en interessant og god film, og i tillegg til det lages det altfor få skikkelig kontroversielle filmer. Frykten er slevsagt at jeg vil bli skuffet igjen, at filmen ikke vil være verken god eller særlig vågal, men den sjansen tar jeg gjerne. Man får så altfor sjelden filmer med 18 års aldergrense på kino i disse dager, da nesten samtlige filmer som når et større market er utvannet og helt uten skarpe kanter. Det burde ha blitt laget og vist langt sterkere filmer enn Antichrist for et større publikum.
At Dagbladets utsendte besvimte på filmen er bare latterlig, og er nok et skrekkeksempel på at folk er altfor pysete i våre dager, for å si det mildt. Det hadde dog vært strålende hvis Gjermund Jappe hadde hatt en god begrunnelse for å besvime. Jeg har ingen tro på det, men man kan alltids håpe.
Jeg ser fram til kjempestemning i kinosalen…
fredag, mai 22, 2009
Lords of Chaos
To relaterte interessante hendelser har blitt omtalt i etablert media i det siste, og selv om etablert medias dekning er like bortreist som de alltid er så fortjener hendelsene de omtaler så absolutt blesten.
Varg Vikernes, en av de mest hatede menn i norge på nittitallet har sluppet ut av fengselet etter å ha sittet mer eller mindre innesperret i 16 år. Han ble i 1994 dømt for å ha tent på diverse kirker og for å ha myrdet Øystein Aarseth med 37 - trettisju (eller noe der omkring) knivstikk.
I september starter innspillingen av filmen Lords of Chaos, filmen om Vikernes og det norske black metal miljøet på begynnelsen av nittitallet. Den er bygget på boken av Michael Moynihan og Didrik Søderlind, men har blitt kraftig omskrevet av en ny manusforfatter, til noe som ikke lenger kan sies å være dokumentarisk.
Til tross for dette så ser jeg fram til filmen, i hvert fall delvis. Om den blir virkelig god gjenstår jo å se, men at stoffet er ekstremt interessant og deilig å kontemplere er hevet over tvil. Filmens potensial er himmelhøyt og forhåpentligvis vil den og oppstyret rundt den føre til en rekke nye kirkebranner. Det har vært altfor lenge siden sist.
Noen påstår at man ikke bør lage film om slikt, men det er slevsagt slike hendelser man bør lage film om og skrive om, fordi de så visst fortjener all den oppmerksomheten de får.
Nå er jo ikke noen få kirkebranner noen særlig kraftig kamp mot kristendommen, men i et samfunn der det knapt er noen skikkelig motstand og avskyresolusjoner mot den blir disse praktfulle bålene slett ikke uviktige.
Relaterte poster på Uten Grenser osv:
Sort Messe
Den fjerde statsmakt
De ti bud
Avsky
Jesus har aldri eksistert
Kristne sprenger abortklinikker osv
Kirke brent ned til grunnen av Black Metal musikere
Eksterne linker:
Total ærlighet og total frihet: et liv uten dobbeltmoral
Oppmuntrende nytt fra gamlelandet
Varg Vikernes, en av de mest hatede menn i norge på nittitallet har sluppet ut av fengselet etter å ha sittet mer eller mindre innesperret i 16 år. Han ble i 1994 dømt for å ha tent på diverse kirker og for å ha myrdet Øystein Aarseth med 37 - trettisju (eller noe der omkring) knivstikk.
I september starter innspillingen av filmen Lords of Chaos, filmen om Vikernes og det norske black metal miljøet på begynnelsen av nittitallet. Den er bygget på boken av Michael Moynihan og Didrik Søderlind, men har blitt kraftig omskrevet av en ny manusforfatter, til noe som ikke lenger kan sies å være dokumentarisk.
Til tross for dette så ser jeg fram til filmen, i hvert fall delvis. Om den blir virkelig god gjenstår jo å se, men at stoffet er ekstremt interessant og deilig å kontemplere er hevet over tvil. Filmens potensial er himmelhøyt og forhåpentligvis vil den og oppstyret rundt den føre til en rekke nye kirkebranner. Det har vært altfor lenge siden sist.
Noen påstår at man ikke bør lage film om slikt, men det er slevsagt slike hendelser man bør lage film om og skrive om, fordi de så visst fortjener all den oppmerksomheten de får.
Nå er jo ikke noen få kirkebranner noen særlig kraftig kamp mot kristendommen, men i et samfunn der det knapt er noen skikkelig motstand og avskyresolusjoner mot den blir disse praktfulle bålene slett ikke uviktige.
Relaterte poster på Uten Grenser osv:
Sort Messe
Den fjerde statsmakt
De ti bud
Avsky
Jesus har aldri eksistert
Kristne sprenger abortklinikker osv
Kirke brent ned til grunnen av Black Metal musikere
Eksterne linker:
Total ærlighet og total frihet: et liv uten dobbeltmoral
Oppmuntrende nytt fra gamlelandet
lørdag, april 11, 2009
Å le seg fordervet
Jeg prøver å holde meg unna såkalt kjendisstoff og fikk dermed ikke sett det allerede famøse intervjuet med skuespilleren (og musikeren) Billy Bob Thornton før nå. Det er en opplevelse for guder og anbefales på det varmeste.
Den gode Bob hadde fått forsikringer på forhånd om at det ikke skulle fokuseres på hans skuespillerkarriere i intervjuet, men da intervjueren nevnte det i innledningen begynte den gode Bob å kødde etter alle kunstens regler, og ga de mest vanvittige svar på spørsmålene. Han ble bare surere og surere jo lenger de holdt på. Det er bare helt vanvittig morsomt og jeg fryktet at jeg rett og slett, ærlig talt ville le meg i hjel. Jeg fryktet at en god latter ikke ville forlenge livet.
Jeg tror ikke, eller rettere sagt så er jeg helt overbevist om at Bob ikke mente å være morsom, men bare mente å være kulten, men for oss som ser på er det bare helt ubetalelig.
Det må jo sies at jeg forstår Bob et stykke på vei. Jeg vet hvor glad pressen og også industrien (musikk, film, bokindustrien osv that is) er i å sette folk i bås, hvor ekstremt irriterende det er, at uansett hva man gjør så setter de merkelapper, ofte helt idiotiske merkelapper på en og det en gjør.
Men det er måneklart for meg og andre som ikke er i Bobs posisjon med god inntekt og slikt at bare folk som har slått igjennom kan oppføre seg på en slik måte (som et bortskjemt barn that is) uten at det får mer enn bare minimale konsekvenser for deres «karriere». Bob har klart det og har råd til å oppføre seg som det nevnte bortskjemte barnet.
Det er for øvrig ellers et helt elendig program. Takk, Bob, for at du gjorde en gråstein til en diamant og fikk hestelatteren og galgenhumoren min til å slå ut i full blomst. Fortsett slik.
Hvis jeg dør mens jeg sover i dag, så dør jeg leende, noe som alle bør etterstreve.
Den gode Bob hadde fått forsikringer på forhånd om at det ikke skulle fokuseres på hans skuespillerkarriere i intervjuet, men da intervjueren nevnte det i innledningen begynte den gode Bob å kødde etter alle kunstens regler, og ga de mest vanvittige svar på spørsmålene. Han ble bare surere og surere jo lenger de holdt på. Det er bare helt vanvittig morsomt og jeg fryktet at jeg rett og slett, ærlig talt ville le meg i hjel. Jeg fryktet at en god latter ikke ville forlenge livet.
Jeg tror ikke, eller rettere sagt så er jeg helt overbevist om at Bob ikke mente å være morsom, men bare mente å være kulten, men for oss som ser på er det bare helt ubetalelig.
Det må jo sies at jeg forstår Bob et stykke på vei. Jeg vet hvor glad pressen og også industrien (musikk, film, bokindustrien osv that is) er i å sette folk i bås, hvor ekstremt irriterende det er, at uansett hva man gjør så setter de merkelapper, ofte helt idiotiske merkelapper på en og det en gjør.
Men det er måneklart for meg og andre som ikke er i Bobs posisjon med god inntekt og slikt at bare folk som har slått igjennom kan oppføre seg på en slik måte (som et bortskjemt barn that is) uten at det får mer enn bare minimale konsekvenser for deres «karriere». Bob har klart det og har råd til å oppføre seg som det nevnte bortskjemte barnet.
Det er for øvrig ellers et helt elendig program. Takk, Bob, for at du gjorde en gråstein til en diamant og fikk hestelatteren og galgenhumoren min til å slå ut i full blomst. Fortsett slik.
Hvis jeg dør mens jeg sover i dag, så dør jeg leende, noe som alle bør etterstreve.
mandag, april 06, 2009
Størknet blod
Jeg våkner opp om morgenen med den velkjente søte lukten som klør i nesen. Det er en varm, mørk sommerdag der ingen fugler kvitrer og alt er stille. Jeg står opp av sengen og går naken over gulvet. Sæden drypper fra den halvstive pikken min. Jeg kikker ut av vinduet. Det henger en hel bråte med bloddryppende lik utenfor. De henger i en lang, lang rekke. Fugler med blodige nebb forsyner seg uten et kvekk av det dekkede og bugnende bordet. Jeg kikker tilbake mot sengen. Dama sover fortsatt sin søte søvn. Hun er en kald tispe. Ingenting kan forstyrre søvnen hennes. Jeg snubler ut i gangen. Det ligger en masse dritt på gulvet, størknet blod og en masse annet som generelt sett forstyrrer gangen og gjør at en nærmest må navigere istedenfor å gå, slik man burde ha kunnet gjort. Føttene dumper stadig borti noe. Flere avkappede hoder ligger slengt inn i et hjørne. Jeg ignorerer deres vasne, anklagende blikk.
Kjøkkenet er generelt sett veldig skittent. Det ligger en masse avkuttet hår og hudslintrer overalt. Jeg finner omsider et bord som er noenlunde rent og setter meg ned. Maten står fortsatt på bordet og er fortsatt varm. Den var varm i går kveld og er fortsatt varm nå. Jeg setter meg ned og hugger inn. Det smaker himmelsk. Egg, brød og pålegg er alt førsteklasses. Den varme juicen slukker tørsten min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Hotellet er stille. Jeg kan ikke høre en eneste lyd. Både gjester og ansatte ser ut til å ha forlatt stedet. Eller så sover de fortsatt. Noen har bare et ualminnelig godt sovehjerte.
Jeg går tilbake på rommet og henter jakken min og tingene mine i den lille kofferten, og begir meg ut på vandring. Likene drypper fremdeles. De henger på linje bortover, på begge sider av den lille alleen av velvoksne trær. Greinene bøyer seg lett og får de stive kroppene til å duppe opp og ned, opp og ned, og blodet til å skvette litt lenger enn det strengt tatt burde gjøre. Fuglene stirrer på meg med sine kalde øyne og jeg får herlige frysninger nedover ryggen. Jeg finner fram fotografiapparatet mitt og tar mange bilder. Det er fabelaktig muligheter for god komposisjon her, og jeg utnytter hver eneste en. Jeg ser for meg hvordan bildene vil se ut etter en runde i det elektroniske mørkerommet, i Photoshop, og får nesten orgasme bare ved tanken. Jeg har brukt en piratkopi av Photoshop i ti år nå, og er svært fornøyd.
Bildene tar praktisk talt seg selv, slik de gjorde under min første sesjon i skumringen i går kveld. Jeg har mange Gigabytes med lagringsmedia med meg, men alt kommer til en ende, og jeg stapper kameraet vekk, tar et siste, fornøyd blikk på de mange kunstverkene rundt meg, før jeg begir meg videre på min evige vandring.
Solen stiger sakte opp over horisonten. Det blir en ny, fin dag.
Kjøkkenet er generelt sett veldig skittent. Det ligger en masse avkuttet hår og hudslintrer overalt. Jeg finner omsider et bord som er noenlunde rent og setter meg ned. Maten står fortsatt på bordet og er fortsatt varm. Den var varm i går kveld og er fortsatt varm nå. Jeg setter meg ned og hugger inn. Det smaker himmelsk. Egg, brød og pålegg er alt førsteklasses. Den varme juicen slukker tørsten min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Hotellet er stille. Jeg kan ikke høre en eneste lyd. Både gjester og ansatte ser ut til å ha forlatt stedet. Eller så sover de fortsatt. Noen har bare et ualminnelig godt sovehjerte.
Jeg går tilbake på rommet og henter jakken min og tingene mine i den lille kofferten, og begir meg ut på vandring. Likene drypper fremdeles. De henger på linje bortover, på begge sider av den lille alleen av velvoksne trær. Greinene bøyer seg lett og får de stive kroppene til å duppe opp og ned, opp og ned, og blodet til å skvette litt lenger enn det strengt tatt burde gjøre. Fuglene stirrer på meg med sine kalde øyne og jeg får herlige frysninger nedover ryggen. Jeg finner fram fotografiapparatet mitt og tar mange bilder. Det er fabelaktig muligheter for god komposisjon her, og jeg utnytter hver eneste en. Jeg ser for meg hvordan bildene vil se ut etter en runde i det elektroniske mørkerommet, i Photoshop, og får nesten orgasme bare ved tanken. Jeg har brukt en piratkopi av Photoshop i ti år nå, og er svært fornøyd.
Bildene tar praktisk talt seg selv, slik de gjorde under min første sesjon i skumringen i går kveld. Jeg har mange Gigabytes med lagringsmedia med meg, men alt kommer til en ende, og jeg stapper kameraet vekk, tar et siste, fornøyd blikk på de mange kunstverkene rundt meg, før jeg begir meg videre på min evige vandring.
Solen stiger sakte opp over horisonten. Det blir en ny, fin dag.
Kåte damer til salgs
Mannen står utenfor byfogdens kontor med en plakat i hendene. På plakaten står det med svære, svarte bokstaver:
Folk glor på han idet de går forbi, idet de trår inn på byfogdens kontor iført brudekjole og sin beste stas. De stirrer på han med sitt mest fordømmende blikk, men han ignorerer dem og stirrer likegyldig ut i luften.
- Hva er PROBLEMET ditt? Skriker en dresskledd mann.
Mannen reagerer ikke. Bruden griper tak i mannen og hvisker beroligende ord i øret hans. De går videre. Folk flest bare skynder seg videre med et skyndsomt blikk.
Den kommende søndagen er det bryllup i kirken. Mannen står utenfor inngangen med den samme opplysende plakaten i hendene. Bokstavene og også selve plakaten bærer preg av en noe røff behandling. Mannens ansikt er heller ikke uberørt.
Kirkeklokkene slår. Mannen vifter med plakaten. En av de sene bryllupsgjestene, en svær gusse av en mann tramper bort til mannen med plakaten og gyver løs på han. Blod og tenner skvetter overalt mens mannen blir banket helseløs. Plakaten blir brukket i flere biter.
Brudefølget kommer ut i god stemning. Mannen står der på ustø ben, med den sammenlimte plakaten i skjelvende hender. De store svarte bokstavene er fortsatt godt synlig. Bruden stirrer på han med et nakent blikk, før hun kaster fra seg buketten i hendene sine og hun og brudgommen setter seg inn i bilen og kjører av gårde i en sky av røyk og til lyden av skranglende suppebokser.
Det neste bryllupet starter en halv time senere. Mannen med plakaten står der fortsatt. Han har en svær bandasje rundt hodet. Det er blod på den. Folk glor olmt på han, med mord i blikket. Han står der og smiler og ler, som om han fører en samtale med en eller annen. To menn ser på hverandre, nikker og går mot mannen med en svært så bestemt mine. De griper tak i han, løfter han opp, og bærer han av gårde, helt til kirkeporten nedi veien. Der kaster de han fra seg og børster av seg etterpå, før de går tilbake og slutter seg til den glade begivenhet.
Alle går inn og slenger igjen døren etter seg. Bryllupet starter og bryllupsmarsjen blir spilt. Alle smiler og ler. Stemningen stiger.
Musikken stilner av. Bruden og brudgommen står foran presten og presten skal til å begynne sin gjerning.
En høy klapping lyder fra galleriet. Alle snur seg og stirrer vantro. Der står jaggu mannen og vifter med plakaten sin. Han skriker utover forsamlingen med høy, kraftfull stemme:
Forsamlingen beveger seg som ett vesen. Med presten i spissen stormer de opp trappen til galleriet og går løs på den uregjerlige kirkegjengeren. De drar han ned trappen og videre ut på gårdsplassen.
- Finn et tau, skriker en kvinne. – FINN ET SKIKKELIG SOLID TAU!
De drar mannen til et gammelt tre, slenger tauet over en tykk gren, og fester en løkke rundt mannens hals.
- Gud se nåde i deg, sier presten salvelsesfullt. – Jeg kan det ikke.
Mannens ansikt er så forslått at det bare en eneste masse, uten tydelige trekk. Presten nikker og alle tilstedeværende drar i tauet. Mannen blir heist høyt opp. Han spreller vilt lenge, lenge. Folk begynner å se urolig på presten.
- Hold fast, formaner han dem. – Vær sterk i troen.
Folk får pusteproblemer og blir blå i trynet, men de tviholder på tauet.
Det høres et knekk, og bena slutter endelig å bevege seg. Den gjenstridige kirkegjengeren henger stille. Hans svære fiolette tunge henger ut. Et jubelbrus stiger opp fra forsamlingen.
- Vi har et bryllup å feire, gliser presten. – La verken Gud eller Satan forstyrre vår hellige plikt.
De vender tilbake til kirken. Seremonien fortsetter. Bryllupsmarsjen blir spilt på ny og presten forkynner at mannen og kvinnen er forent i den hellige ånds navn.
- Du kan kysse bruden, sier han til den nølende mannen.
Mannen og kvinnen kaster seg om halsen på hverandre og kysser vilt og uhemmet. Han river av henne brudekjolen og når hun står der naken foran han legger han henne ned på alteret og knuller henne vetteløst. Hun hyler av fryd og i vetteløs kåthet.
Etter å ha tatt henne minst fem ganger bærer han henne ut i bilen og de kjører av gårde på hvinende dekk, akkompagnert av lyden av skranglende suppebokser.
Det neste bryllupet foregår hos byfogden dagen etter. Det er en lettet stemning i byen. Folk smiler og ler. Humøret har vendt tilbake etter en lang og hard tid. Bryllupsfølget beveger seg oppover trappene i en lett døs, smilende og leende.
Lyden av trekkspillet får dem til å rynke pannen. Flere av de som var til stede på gårdagens bryllup får en mye dypere rynke.
Der, på toppen av trappen står mannen med plakaten, en stor og fin ny plakat. Han synger og ler med et bredt og sykt glis og en høy og klar stemme:
Selskapet ser på hverandre med gustne blikk. Gram i hu ser de fremtiden mørkt i møte.
KÅTE DAMER TIL SALGS
Folk glor på han idet de går forbi, idet de trår inn på byfogdens kontor iført brudekjole og sin beste stas. De stirrer på han med sitt mest fordømmende blikk, men han ignorerer dem og stirrer likegyldig ut i luften.
- Hva er PROBLEMET ditt? Skriker en dresskledd mann.
Mannen reagerer ikke. Bruden griper tak i mannen og hvisker beroligende ord i øret hans. De går videre. Folk flest bare skynder seg videre med et skyndsomt blikk.
Den kommende søndagen er det bryllup i kirken. Mannen står utenfor inngangen med den samme opplysende plakaten i hendene. Bokstavene og også selve plakaten bærer preg av en noe røff behandling. Mannens ansikt er heller ikke uberørt.
Kirkeklokkene slår. Mannen vifter med plakaten. En av de sene bryllupsgjestene, en svær gusse av en mann tramper bort til mannen med plakaten og gyver løs på han. Blod og tenner skvetter overalt mens mannen blir banket helseløs. Plakaten blir brukket i flere biter.
Brudefølget kommer ut i god stemning. Mannen står der på ustø ben, med den sammenlimte plakaten i skjelvende hender. De store svarte bokstavene er fortsatt godt synlig. Bruden stirrer på han med et nakent blikk, før hun kaster fra seg buketten i hendene sine og hun og brudgommen setter seg inn i bilen og kjører av gårde i en sky av røyk og til lyden av skranglende suppebokser.
Det neste bryllupet starter en halv time senere. Mannen med plakaten står der fortsatt. Han har en svær bandasje rundt hodet. Det er blod på den. Folk glor olmt på han, med mord i blikket. Han står der og smiler og ler, som om han fører en samtale med en eller annen. To menn ser på hverandre, nikker og går mot mannen med en svært så bestemt mine. De griper tak i han, løfter han opp, og bærer han av gårde, helt til kirkeporten nedi veien. Der kaster de han fra seg og børster av seg etterpå, før de går tilbake og slutter seg til den glade begivenhet.
Alle går inn og slenger igjen døren etter seg. Bryllupet starter og bryllupsmarsjen blir spilt. Alle smiler og ler. Stemningen stiger.
Musikken stilner av. Bruden og brudgommen står foran presten og presten skal til å begynne sin gjerning.
En høy klapping lyder fra galleriet. Alle snur seg og stirrer vantro. Der står jaggu mannen og vifter med plakaten sin. Han skriker utover forsamlingen med høy, kraftfull stemme:
KÅTE DAMER TIL SALGS
Forsamlingen beveger seg som ett vesen. Med presten i spissen stormer de opp trappen til galleriet og går løs på den uregjerlige kirkegjengeren. De drar han ned trappen og videre ut på gårdsplassen.
- Finn et tau, skriker en kvinne. – FINN ET SKIKKELIG SOLID TAU!
De drar mannen til et gammelt tre, slenger tauet over en tykk gren, og fester en løkke rundt mannens hals.
- Gud se nåde i deg, sier presten salvelsesfullt. – Jeg kan det ikke.
Mannens ansikt er så forslått at det bare en eneste masse, uten tydelige trekk. Presten nikker og alle tilstedeværende drar i tauet. Mannen blir heist høyt opp. Han spreller vilt lenge, lenge. Folk begynner å se urolig på presten.
- Hold fast, formaner han dem. – Vær sterk i troen.
Folk får pusteproblemer og blir blå i trynet, men de tviholder på tauet.
Det høres et knekk, og bena slutter endelig å bevege seg. Den gjenstridige kirkegjengeren henger stille. Hans svære fiolette tunge henger ut. Et jubelbrus stiger opp fra forsamlingen.
- Vi har et bryllup å feire, gliser presten. – La verken Gud eller Satan forstyrre vår hellige plikt.
De vender tilbake til kirken. Seremonien fortsetter. Bryllupsmarsjen blir spilt på ny og presten forkynner at mannen og kvinnen er forent i den hellige ånds navn.
- Du kan kysse bruden, sier han til den nølende mannen.
Mannen og kvinnen kaster seg om halsen på hverandre og kysser vilt og uhemmet. Han river av henne brudekjolen og når hun står der naken foran han legger han henne ned på alteret og knuller henne vetteløst. Hun hyler av fryd og i vetteløs kåthet.
Etter å ha tatt henne minst fem ganger bærer han henne ut i bilen og de kjører av gårde på hvinende dekk, akkompagnert av lyden av skranglende suppebokser.
Det neste bryllupet foregår hos byfogden dagen etter. Det er en lettet stemning i byen. Folk smiler og ler. Humøret har vendt tilbake etter en lang og hard tid. Bryllupsfølget beveger seg oppover trappene i en lett døs, smilende og leende.
Lyden av trekkspillet får dem til å rynke pannen. Flere av de som var til stede på gårdagens bryllup får en mye dypere rynke.
Der, på toppen av trappen står mannen med plakaten, en stor og fin ny plakat. Han synger og ler med et bredt og sykt glis og en høy og klar stemme:
KÅTE DAMER TIL SALGS
Selskapet ser på hverandre med gustne blikk. Gram i hu ser de fremtiden mørkt i møte.
En liten blåhvals korte eventyr
Et lite uskyldig dikt delvis i forbindelse med min inntreden på Twitter.
Fløy en liten blåhval
gjennom vinduet
Gjennom vinduet, gjennom vinduet
Fløy en liten blåhval gjennom vinduet
Og krasjet i klasserommet
Og mange små barn ble kvestet
Og klemt under den lille blåhvalen
Som fortsatt var stor som et hus
Huset kollapset på grunn av
Den søte blåhvalens vekt
Hele bygningen raste sammen
Og kropper ble klemt istykker
De sprakk som ballonger
Og blodet sprutet fra
Sammenklemte kropper
Og hvalen utåndet der og da
Av mangel på luft og vann
Den kunne ikke leve på rått kjøtt
Og varmt blod
Og den lille blåhvalen
fløy ei mere
Amos Keppler
2009-04-06
onsdag, april 01, 2009
Mer enn berettiget raseri
Demonstranter har sagt at de vil spise ansatte i City of London, blant annet, hvilket er helt greit, slevsagt, selv om ansatte på slike steder er ganske så uappetittlige.
Rasende mennesker samles i dag i Londons gater under det såkalte G20 møtet. De ser igjennom bedraget og vet godt at dette ikke dreier seg om den såkalte finanskrisen, fordi krisen er langt dypere enn som så. Raseriet retter seg mot og bør rette seg mot hele systemet som skalter og valter med folks liv som om de var dominobrikker, og som sakte men sikkert ødelegger og myrder alt liv på kloden.
Utenfor blant annet Bank of England, «en ærverdig gammel bygning», som maktens lydige nyhetsreportere gjerne kaller den, trykker tusener av mennesker på mot det massive oppbudet av politifolk. Køllene hamrer mot folks hoder og blodet spruter. Politibrutaliteten blir også som vanlig ignorert av maktens lydige og støttende fjerde statsmakt.
Demonstrantene ønsker å storme banken, ønsker å storme alle palasser, alle maktens råtne monumenter. La oss håpe de klarer det denne gangen. Mange av dem har heller ikke spist skikkelig på lang tid, så da betyr det ikke så mye at det kjøttet som havner i gryten er av en heller slett kvalitet.
mandag, mars 30, 2009
Å lage en film (I)
I dag var en ganske så spennende dag. Den tiltenkte hovedrolleinnehaveren i min film Confessions of a midnight cannibal og jeg satte oss ned sammen, og han hadde sin første leseprøve for meg. Jeg visste at han hadde begrenset skuespillererfaring og at engelsken kunne bli et problem, men det gikk strålende, faktisk. Språket viste seg å ikke være noe problem og etter bare noen få korreksjoner fra min side så hadde han fått et brukbart tak på rollen. Etter en halv time bekreftet jeg at rollen fortsatt var hans, hvis han ville ha den, og det ville han. Faktisk så er han veldig ivrig etter å få laget filmen.
Første versjon av filmens manus ble ferdig allerede for to år siden, men det ble vanskelig å finne hovedrollen, enda vanskeligere enn forventet. I hvert fall på en måte. Fyren måtte være en spesiell type. Både stemmen og mannen måtte være veldig egenartet, veldig lik den personen jeg hadde sett for meg da jeg skrev manuset. Og han måtte være ganske så vågal, noe man lett vil forstå når man ser på handlingen. Tittelen er ganske så korrekt når man skal beskrive filmen. Den er kontroversiell til fingerspissene, på så mange nivåer.
Så han måtte være riktig type, ha en tilnærmet riktig forståelse av hovedrollen og være en modig, fandenivoldsk mann… og det er han. Helt åpenbart.
Det morsomme er at jeg hadde kjent han en stund, og vi hadde til og med diskutert filmen. Vi satt der og diskuterte den en kveld og han virket oppriktig interessert og til og med ivrig, og han var den rette typen. Så jeg sa, litt spøkefullt at han faktisk passet som hovedrolleinnehaver. Han stirret på meg. Vi snakket sammen litt lenger og så spurte jeg han rett ut om han var interessert i å ha rollen. Han sa ja øyeblikkelig. Jeg spurte han igjen, lett skeptisk og forsiktig, om han var sikker på dette, om han hadde tenkt igjennom det, hva det faktisk innebar. Det hadde han. Han likte historien, likte dens kontroversielle innhold og så fram til å spille i filmen, så lenge jeg mente at han kunne gjøre det. Jeg ga han manuset og vi ble enig om å ta en lesetest etter noen uker, og det gjorde vi altså.
Ting tar tid, og det vil nok ganske sikkert ta enda lenger tid før filmingen starter, men jeg føler nå at prosessen endelig er i gang, utenfor mitt hode. Teamet begynner sakte å formes. Det er oss to, pluss to til så langt. Vi fire kan langt på vei lage filmen uten ytterligere hjelp, men vi foretrekker at teamet totalt sett blir på rundt ti stykker. Vi vet ikke når eller hvor, men vi vet at vi er i gang. Ting kan skje veldig fort eller det kan gå litt lenger tid, men grunnlaget er på plass
Første versjon av filmens manus ble ferdig allerede for to år siden, men det ble vanskelig å finne hovedrollen, enda vanskeligere enn forventet. I hvert fall på en måte. Fyren måtte være en spesiell type. Både stemmen og mannen måtte være veldig egenartet, veldig lik den personen jeg hadde sett for meg da jeg skrev manuset. Og han måtte være ganske så vågal, noe man lett vil forstå når man ser på handlingen. Tittelen er ganske så korrekt når man skal beskrive filmen. Den er kontroversiell til fingerspissene, på så mange nivåer.
Så han måtte være riktig type, ha en tilnærmet riktig forståelse av hovedrollen og være en modig, fandenivoldsk mann… og det er han. Helt åpenbart.
Det morsomme er at jeg hadde kjent han en stund, og vi hadde til og med diskutert filmen. Vi satt der og diskuterte den en kveld og han virket oppriktig interessert og til og med ivrig, og han var den rette typen. Så jeg sa, litt spøkefullt at han faktisk passet som hovedrolleinnehaver. Han stirret på meg. Vi snakket sammen litt lenger og så spurte jeg han rett ut om han var interessert i å ha rollen. Han sa ja øyeblikkelig. Jeg spurte han igjen, lett skeptisk og forsiktig, om han var sikker på dette, om han hadde tenkt igjennom det, hva det faktisk innebar. Det hadde han. Han likte historien, likte dens kontroversielle innhold og så fram til å spille i filmen, så lenge jeg mente at han kunne gjøre det. Jeg ga han manuset og vi ble enig om å ta en lesetest etter noen uker, og det gjorde vi altså.
Ting tar tid, og det vil nok ganske sikkert ta enda lenger tid før filmingen starter, men jeg føler nå at prosessen endelig er i gang, utenfor mitt hode. Teamet begynner sakte å formes. Det er oss to, pluss to til så langt. Vi fire kan langt på vei lage filmen uten ytterligere hjelp, men vi foretrekker at teamet totalt sett blir på rundt ti stykker. Vi vet ikke når eller hvor, men vi vet at vi er i gang. Ting kan skje veldig fort eller det kan gå litt lenger tid, men grunnlaget er på plass
lørdag, februar 21, 2009
Mer kvalmende hysteri
Trenger vi dette, melodi grand prix og tilsvarende? Trenger vi enda mer tomhet i livet, i et moderne samfunn som er fullt av det? MGP var kvalmt selv når det var bortimot den eneste fjernsynssendte «musikkonkurransen». Det er vel enda verre nå når slike tanketomme show har blitt normen. Idol, x-factor, diverse unrealityshow osv.
Verden går i sannhet fra galt til verre. Det er helt utrolig at sånt møkk kan få så stor oppmerksomhet. Det har lite med musikk å gjøre og er egnet til å få folk til å falle enda mer i søvn enn de allerede har gjort. Og det er meningen med det hele, slevsagt.
At folk har brukt en masse tid, energi og penger på å stemme, og at jeg kommer til å være blant de få som ytrer seg kritisk til hele opplegget gjør det enda verre.
Verden går i sannhet fra galt til verre. Det er helt utrolig at sånt møkk kan få så stor oppmerksomhet. Det har lite med musikk å gjøre og er egnet til å få folk til å falle enda mer i søvn enn de allerede har gjort. Og det er meningen med det hele, slevsagt.
At folk har brukt en masse tid, energi og penger på å stemme, og at jeg kommer til å være blant de få som ytrer seg kritisk til hele opplegget gjør det enda verre.
torsdag, februar 12, 2009
En gris i uniform har endelig krepert
Willy Haugli utåndet, daua, kreperte i dag, 81 år gammel. Det var på tide. Det er veldig synd for veldig mange at han ble halvparten så gammel.
Da makthavernes uniformerte bøller herjet i Oslo på åtti og nittitallet var han politimester der og var, med sin aggressive holdning ovenfor demonstranter både direkte og indirekte ansvarlig for utallige voldsepisoder og for at bøllene banket opp demonstranter. Han forfulgte Stein Lillevolden og blitzmiljøet generelt nådeløst, men klarte aldri å knekke det. Ikke fordi han ikke prøvde, men fordi de menneskene han trakasserte verken bøyde seg eller knakk og tvert om ble sterkere og mer målbevisst jo mer han utsatte dem for.
Mange av de metodene oslos voldelig politi brukte når de herjet i sentrum tidligere i år ble utviklet og foredlet under Hauglis ledelse.
Ethvert frihetselskende menneske har grunn til å feire i dag og danse på grisens grav i natt.
Da makthavernes uniformerte bøller herjet i Oslo på åtti og nittitallet var han politimester der og var, med sin aggressive holdning ovenfor demonstranter både direkte og indirekte ansvarlig for utallige voldsepisoder og for at bøllene banket opp demonstranter. Han forfulgte Stein Lillevolden og blitzmiljøet generelt nådeløst, men klarte aldri å knekke det. Ikke fordi han ikke prøvde, men fordi de menneskene han trakasserte verken bøyde seg eller knakk og tvert om ble sterkere og mer målbevisst jo mer han utsatte dem for.
Mange av de metodene oslos voldelig politi brukte når de herjet i sentrum tidligere i år ble utviklet og foredlet under Hauglis ledelse.
Ethvert frihetselskende menneske har grunn til å feire i dag og danse på grisens grav i natt.
Andre døde drittsekker omtalt på Uten Grenser:
En intolerant drittsekk mindre
De døde glimter
søndag, februar 08, 2009
De er drittlei
En dommer, Steve Bennet avslører (høyst ufrivillig) at høyt gasjerte spillere i fotballens Premier League i England takler hardt med vilje for å bli utvist, blant annet fordi de vil ha juleferie og fordi de synes kampprogrammet er for hardt.
Morsomt. Jeg kan jo forstå dem, da jeg heller ikke ville ha ønsket å sparke rundt på en ball på en gresstufse midt på vinteren, men det er dobbelt morsomt, fordi det sparker bena vekk under enda flere av mytene i idretten.
Disse folkene har jo klart det. De får millioner for å bare sparke ball. Noen får millioner i uken for å gjøre det. Hvorfor skulle de gidde å anstrenge seg?
De er drittlei, rett og slett, og ønsker bare å komme seg unna litte grann.
Det er kostelig lesning, aldeles bortenfor latterlig kostelig lesning, og å høre på det er enda bedre. Jeg kommer til å le i uker og måneder av det. Den opprinnelige reporteren burde ha hengt avskrift av TV-sendingen opp på veggen.
Håper vi får navnene på spillerne og klubbene etter hvert.
Morsomt. Jeg kan jo forstå dem, da jeg heller ikke ville ha ønsket å sparke rundt på en ball på en gresstufse midt på vinteren, men det er dobbelt morsomt, fordi det sparker bena vekk under enda flere av mytene i idretten.
Disse folkene har jo klart det. De får millioner for å bare sparke ball. Noen får millioner i uken for å gjøre det. Hvorfor skulle de gidde å anstrenge seg?
De er drittlei, rett og slett, og ønsker bare å komme seg unna litte grann.
Det er kostelig lesning, aldeles bortenfor latterlig kostelig lesning, og å høre på det er enda bedre. Jeg kommer til å le i uker og måneder av det. Den opprinnelige reporteren burde ha hengt avskrift av TV-sendingen opp på veggen.
Håper vi får navnene på spillerne og klubbene etter hvert.
tirsdag, februar 03, 2009
Quo Vadis?
Så er regjeringen for eller imot den nye blasfemiparagrafen eller rettere sagt «utvidelsen av rasismeparagrafen»?
Partipolitikk har blitt kalt det absurdes teater, med god grunn, men dette slår faktisk det meste. Alt som sies om regjeringen nå må sies å være korrekt. Uansett hvor mange skjellsord som kommer og hvor det enn måtte komme fra må sies å være på sin plass. Er statsministeren bare helt uten ryggrad, slik man får inntrykk av eller er han bare totalt udugelig eller er det en god gammeldags maktkamp vi ser? Ingen av alternativene er særlig hyggelig. Regjeringer generelt, uansett partipolitisk tilknytning er gjerne udugelig, maktgal og uten visjoner, men denne regjeringen tar faktisk kaka.
Det åpenbare her er at det skulle aldri ha kommet så langt som dette. Den gamle blasfemiparagrafen skulle ha vært fjernet, punktum. Halleluja. Alt er bra med verden. I stedet starter en forvirret smørje man knapt forstår noen ting av, uansett intelligensnivå. Bare forsøket i seg selv på å få igjennom denne loven er ikke bare et angrep på ytringsfrihet, men et angrep på menneskelig verdighet. Mange eksisterende lover er også det. Vi trenger ikke flere, men langt færre. Hele opplegget stinker, Man får et inntrykk av handlingslammelse, av hva man enn kan nevne av negative forhold egentlig.
Man bare sitter her og rister på hodet. Vår skjebne er i hendene på disse folkene? Gru og skrekk. Det er nesten for uhyggelig bare å tenke tanken, å innrømme fakta ovenfor seg selv. Jeg har alltid synes dagens samfunn og dets makthavere, på alle sider av det politiske spektrum er ille, men som vi så veldig ofte får bekreftet: det er atskillig verre enn man tror. Man har faktisk problemer med å finne ord.
Partipolitikk har blitt kalt det absurdes teater, med god grunn, men dette slår faktisk det meste. Alt som sies om regjeringen nå må sies å være korrekt. Uansett hvor mange skjellsord som kommer og hvor det enn måtte komme fra må sies å være på sin plass. Er statsministeren bare helt uten ryggrad, slik man får inntrykk av eller er han bare totalt udugelig eller er det en god gammeldags maktkamp vi ser? Ingen av alternativene er særlig hyggelig. Regjeringer generelt, uansett partipolitisk tilknytning er gjerne udugelig, maktgal og uten visjoner, men denne regjeringen tar faktisk kaka.
Det åpenbare her er at det skulle aldri ha kommet så langt som dette. Den gamle blasfemiparagrafen skulle ha vært fjernet, punktum. Halleluja. Alt er bra med verden. I stedet starter en forvirret smørje man knapt forstår noen ting av, uansett intelligensnivå. Bare forsøket i seg selv på å få igjennom denne loven er ikke bare et angrep på ytringsfrihet, men et angrep på menneskelig verdighet. Mange eksisterende lover er også det. Vi trenger ikke flere, men langt færre. Hele opplegget stinker, Man får et inntrykk av handlingslammelse, av hva man enn kan nevne av negative forhold egentlig.
Man bare sitter her og rister på hodet. Vår skjebne er i hendene på disse folkene? Gru og skrekk. Det er nesten for uhyggelig bare å tenke tanken, å innrømme fakta ovenfor seg selv. Jeg har alltid synes dagens samfunn og dets makthavere, på alle sider av det politiske spektrum er ille, men som vi så veldig ofte får bekreftet: det er atskillig verre enn man tror. Man har faktisk problemer med å finne ord.
lørdag, januar 24, 2009
Tyfus og the Big Bang
Tyfus nistirrer på spyfluen oppe i rommets øvre høyre hjørne. Den har sittet der og stirret på Tyfus noen måneder, med sine tusen fasetter. Tyfus har gjort sitt beste for å stirre tilbake, men han må sove i blant, så det har ikke gått så bra. Han ser bort et øyeblikk, for å teste fluens utholdenhet. Når han kikker tilbake så er fluen fortsatt der.
Det forferdelige har skjedd: Tyfus har blitt tagget og sitter her med sin fyllesyke og sin dundrende hodepine og strever etter å finne fornuft i det hele.
Etter å ha sittet stille i stolen noen millioner år og stolen har råtnet og Tyfus sitter på gulvet demrer den utrolige sannheten for stakkars Tyfus. Rigmor har, på en svært dårlig dag tagget han og bedt han fortelle om sine tre mest positive egenskaper. Tyfus liker ikke tagging, skjønner du. Han synes det er bortkastet tid, spesielt på en dag der man ikke lenger sitter på en råtten stol, der man ligger på gulvet og vrir seg i fødselssmerter og hodet kjennes stort som en lyktestolpe. Og Rigmor tagget heldigvis Tyfus, ikke Grenseløs, som bor tvers over gangen (rettere sagt så er det Tyfus som bor over gangen, men hvorfor splitte hår) og er i kjempeform for tiden, og skriver for harde livet på sine beryktede romaner, og som ikke ville ha bevart forespørselen.
Vel, uansett, Tyfus kryper bort til sin gebrekkelige laptop og begynner å klimpre på dets rasfarlige tastatur. Her er stemmene fra den irske, britiske og svenske juryen:
1 - den irske juryen sier: Tyfus er ekstremt paranoid. Han mistenker for eksempel at fluen der oppe i hjørnet ikke er en flue, men et ørlite kamera, det siste nye i avansert overvåkingsteknologi, som har blitt så populært i det siste. Han tror også at spybøtten på badet er fullt av ukegammelt oppkast og at den har stått der så mange år at det har begynt å røre seg oppi der.
2 - den svenske juryen sier: Tyfus er ikke svensk og kan dermed være ekstremt obskur i sin virkelighetstilnærming. En murstein er slett ikke en murstein, i følge Tyfus. Den kan til og med være ukegammel oppkast som har godgjort seg i spybøtten i årevis.
Obskura Mascara er Tyfus religion.
3 - den britiske juryen har ikke gjort seg opp noen mening ennå. Tyfus er simpelthen slik en sleip ål at britene bare sitter der og rister på hodet og vet ikke hva de skal tro, men slik er britene. De trenger noen år på baken før de gjør seg opp en mening.
Tyfus har jaktet på bloggere i årevis, uten å treffe noen, men han gir ikke opp og tagger…
Tyfus tar seg til hodet, glir nedover veggen med ryggen først, etterlater seg et bredt blodspor på veggen, sier at han kanskje vil komme tilbake til det og ber de tilbedende bloggerne komme igjen neste år.
Eller etter neste Big Bang.
Det forferdelige har skjedd: Tyfus har blitt tagget og sitter her med sin fyllesyke og sin dundrende hodepine og strever etter å finne fornuft i det hele.
Etter å ha sittet stille i stolen noen millioner år og stolen har råtnet og Tyfus sitter på gulvet demrer den utrolige sannheten for stakkars Tyfus. Rigmor har, på en svært dårlig dag tagget han og bedt han fortelle om sine tre mest positive egenskaper. Tyfus liker ikke tagging, skjønner du. Han synes det er bortkastet tid, spesielt på en dag der man ikke lenger sitter på en råtten stol, der man ligger på gulvet og vrir seg i fødselssmerter og hodet kjennes stort som en lyktestolpe. Og Rigmor tagget heldigvis Tyfus, ikke Grenseløs, som bor tvers over gangen (rettere sagt så er det Tyfus som bor over gangen, men hvorfor splitte hår) og er i kjempeform for tiden, og skriver for harde livet på sine beryktede romaner, og som ikke ville ha bevart forespørselen.
Vel, uansett, Tyfus kryper bort til sin gebrekkelige laptop og begynner å klimpre på dets rasfarlige tastatur. Her er stemmene fra den irske, britiske og svenske juryen:
1 - den irske juryen sier: Tyfus er ekstremt paranoid. Han mistenker for eksempel at fluen der oppe i hjørnet ikke er en flue, men et ørlite kamera, det siste nye i avansert overvåkingsteknologi, som har blitt så populært i det siste. Han tror også at spybøtten på badet er fullt av ukegammelt oppkast og at den har stått der så mange år at det har begynt å røre seg oppi der.
2 - den svenske juryen sier: Tyfus er ikke svensk og kan dermed være ekstremt obskur i sin virkelighetstilnærming. En murstein er slett ikke en murstein, i følge Tyfus. Den kan til og med være ukegammel oppkast som har godgjort seg i spybøtten i årevis.
Obskura Mascara er Tyfus religion.
3 - den britiske juryen har ikke gjort seg opp noen mening ennå. Tyfus er simpelthen slik en sleip ål at britene bare sitter der og rister på hodet og vet ikke hva de skal tro, men slik er britene. De trenger noen år på baken før de gjør seg opp en mening.
Tyfus har jaktet på bloggere i årevis, uten å treffe noen, men han gir ikke opp og tagger…
Tyfus tar seg til hodet, glir nedover veggen med ryggen først, etterlater seg et bredt blodspor på veggen, sier at han kanskje vil komme tilbake til det og ber de tilbedende bloggerne komme igjen neste år.
Eller etter neste Big Bang.
fredag, januar 23, 2009
Tyfus leser torsdagslogikk - Knut Johannesen
Jeg glir på de tusen skøyteskjær,
de tusen skjørteskjær
Jeg glir på bananskall
De råtne bananskall
Jeg snufser i regnværet
Det regner fra himmelen
Det renner fra nesen
Det renner praktisk talt overalt
Isen sprekker under mine skøyter
Min skøyte seiler på alle hav
Alle hav alt hav alle hav
Ved middagstid
Dukker en enorm blekksprut opp
Vi ser den akkurat da
Månen danser polka i solskinnet
Så drittlorten står
Min båt forliser på et skjær
De tusen skjær
Utenfor min vakre holme
Tre turer til fjells
Seks turer til sjøen
En tur til tåkeheimen
Verden blir rød og utydelig
Og plutselig er alt bare
Veldig logisk og liketil
Spis ikke froskelår
Og alt blir bra
Tyfus 2009-01-23
de tusen skjørteskjær
Jeg glir på bananskall
De råtne bananskall
Jeg snufser i regnværet
Det regner fra himmelen
Det renner fra nesen
Det renner praktisk talt overalt
Isen sprekker under mine skøyter
Min skøyte seiler på alle hav
Alle hav alt hav alle hav
Ved middagstid
Dukker en enorm blekksprut opp
Vi ser den akkurat da
Månen danser polka i solskinnet
Så drittlorten står
Min båt forliser på et skjær
De tusen skjær
Utenfor min vakre holme
Tre turer til fjells
Seks turer til sjøen
En tur til tåkeheimen
Verden blir rød og utydelig
Og plutselig er alt bare
Veldig logisk og liketil
Spis ikke froskelår
Og alt blir bra
Tyfus 2009-01-23
Kloroform
Jeg går og snuser i reva di hele kvelden. Det er slik en smittende duft. Du drar meg i storetåen, men drar litt for hardt og den knekker med en kvalmende lyd. Jeg har ikke spist middag i dag og skrubbsulten som jeg er slikker jeg deg i reva til alt er rent og pent der. Vi vet begge at du ikke er særlig flink til å vaske gulvet.
Slik går det når man har mange gjøremål og ingenting går riktig som det skal. Det blir uvilkårlig en del slike dager innimellom.
Alt går tregt hele kvelden, rett og slett. Til og med oppvasken.
I sengen går det ikke stort bedre. Du har noe dritt festet på ryggen og jeg prøver frenetisk å vaske det av. Det går ikke så bra. Du skriker i smerte og jeg må oppgi redningsforsøket. Jeg prøver å trøste deg, men det hele går til helvete da jeg kjenner at det sildrer nedover lårene mine og det går opp for meg at jeg pisser på deg. Du blir skikkelig forbannet og nekter å ligge i sengen resten av natten.
Jeg ligger der, og snufser og breker, og får ikke sove, mens du ligger på gulvet og snorker så høyt at hele huset rister.
Noen dager bør man simpelthen bli i sengen.
Slik går det når man har mange gjøremål og ingenting går riktig som det skal. Det blir uvilkårlig en del slike dager innimellom.
Alt går tregt hele kvelden, rett og slett. Til og med oppvasken.
I sengen går det ikke stort bedre. Du har noe dritt festet på ryggen og jeg prøver frenetisk å vaske det av. Det går ikke så bra. Du skriker i smerte og jeg må oppgi redningsforsøket. Jeg prøver å trøste deg, men det hele går til helvete da jeg kjenner at det sildrer nedover lårene mine og det går opp for meg at jeg pisser på deg. Du blir skikkelig forbannet og nekter å ligge i sengen resten av natten.
Jeg ligger der, og snufser og breker, og får ikke sove, mens du ligger på gulvet og snorker så høyt at hele huset rister.
Noen dager bør man simpelthen bli i sengen.
lørdag, desember 20, 2008
Klar for beleiring
Da har jeg proviantert for Beleiringen (julen). Det trengs nok litt supplering på mandag, men jeg er i det store og det hele klar for en mengde helligdager på rad. Hvis man ikke er det, så sulter man rett og slett i hjel. Hvis man bor i byen er nok ikke faren for det noe mindre, men mat, når det må skaffes fra kiosker ol er uansett mye dyrere under Beleiringen.
Jul er uansett noe farlig tull. Folk hiver penger og ressurser ut av vinduet, stresser livet av seg og feirer fødselen til en person som aldri har eksistert, verken som gud eller menneske. En sinnssyk verden blir enda litt mer sinnssyk under Beleiringen.
Jul er uansett noe farlig tull. Folk hiver penger og ressurser ut av vinduet, stresser livet av seg og feirer fødselen til en person som aldri har eksistert, verken som gud eller menneske. En sinnssyk verden blir enda litt mer sinnssyk under Beleiringen.
fredag, desember 05, 2008
Tilfeldighetenes ekstreme viderverdigheter
Dette innlegget skulle egentlig ha handlet om mangel på sann sosial omgang i dagens moderne verden. Merkelige omstendigheter har dog vridd det ytterligere en tanke mot det bisarre og pussige.
Vanligvis går jeg ikke ut i helgen. Det blir for fullt de fleste steder og jeg foretrekker å gå ut midt i uken når de fleste holder seg hjemme.
Men i dag mistet jeg brillene mine på bussen og de blir tidligst tilgjengelig på hittegodskontoret på Bystasjonen mandag morgen, om overhodet. Så da hadde jeg valget mellom å sitte og myse foran PC’en eller hive meg på bussen, og valgte slevsagt det siste.
I løpet av dagen ringte jeg til folk, sendte sms og oppsøkte bekjente hjemme. I løpet av dagen følte jeg meg stadig mer forbløffet og opplevelsen av forfølgelsesvanvidd, overbevisningen om at det fantes noen der ute (eller oppe) som ikke likte meg ble stadig sterkere.
En jeg kontaktet via telefon hadde fått influensa. Okay, greit nok, ingen stor sak. Det var synd på han, men det ødela ikke dagen for meg på noen måte. Den neste jeg kontaktet lå på sykehus med galleblærebetennelse og hadde det innfor jævlig vondt. Hun kunne ikke bli med meg på byen. Den neste hadde brukket foten og hadde fått beskjed om å holde seg i ro i flere uker. En annen hadde fått diaré. Det rant og rant og han følte seg slett ikke lysten på en rotbløyte på Bergens dunkle utesteder. Kanskje i morgen, sa han, manana. Vel, det var jo litt fremgang, men jeg følte meg fortsatt i økende grad som om jeg deltok i en episode av The Twilight Zone eller noe. Da den neste fortalte meg at han hadde blitt forkjølet kvelden i forveien og følte seg slapp og elendig fikk jeg skikkelig følelse av at verden hadde gått av hengslene.
Jeg mener, alle disse var virkelig syke. De prøvde ikke å vri seg unna eller noe. Nå så jeg ikke at fyren som påstod at han hadde brukket foten virkelig hadde brukket den, men fyren pleier ikke å komme med utflukter og spesielt ikke slike utflukter, spesielt ikke når det kan avsløres neste gang jeg ser han. De andre var helt klart syke. Man hørte det på dem. Flere kunne knapt snakke (eller kvekke).
Legg til at de andre i min personlige telefonkatalog enten ikke svarte på telefonen, ikke var tilgjengelig av andre grunner eller ikke fulgte min oppfordring om å være spontan, og kvelden ble fullkommen.
Man vet jo at det blir vanskelig når man prøver å få til slikt i siste liten. Sjansen minsker for at positive ting skjer, i hvert fall i dagens samfunn. Det er forståelig at mange allerede har lagt planer eller at noe har skjedd som forhindrer dem fra å ta en rotbløyte eller være sosiale med akkurat deg en gitt kveld, men dette er hinsides oddsen for tilfeldighetenes spill, noe jeg vet en del om.
Det er ofte vanskelig å holde kontakten og å være sosial i dag, fordi alle er så opptatt hele tiden. Alle driver på med sitt, og man må planlegge lang tid i forveien for at folk skal få tid samtidig, og selv da blir det vanskelig.
Men det blir slevsagt enda vanskeligere når den kjeden av tilfeldigheter som folk flest kaller skjebnen bestemmer seg for at du skal få æren av å være skjebnens hakkekylling i dag. Gratulerer, du går like i fengsel. Når du passerer start får du ikke 2000 kroner.
Nå kunne det slevsagt også ha vært langt verre. Det er tross alt ikke jeg som er syk eller har brukket benet, eller har blitt påkjørt og havnet på sykehus, eller fått en meteor i hodet eller blitt truffet av en kule som ble avfyrt fra andre enden av kloden og som blåste med vær og vind over land og hav før den bestemte seg for å treffe meg i hodet. Noen ganger har man faktisk svært gode grunner for å være takknemlig.
Jeg tok et par øl alene i håp om at ting skulle snu seg og jeg skulle treffe på mer perifert kjente eller til og med helt ukjente i kveld, men det ble liksom ikke noe av det, om du skjønner. Piffen hadde gått ut av kvelden før den hadde startet. Jeg reiste hjem tidlig.
Så da sitter jeg her da, og myser foran skjermen. Trøsten må være at dette er noe jeg kan fortelle i lystelige lag resten av livet.
Alle vil tro jeg spøker.
Vanligvis går jeg ikke ut i helgen. Det blir for fullt de fleste steder og jeg foretrekker å gå ut midt i uken når de fleste holder seg hjemme.
Men i dag mistet jeg brillene mine på bussen og de blir tidligst tilgjengelig på hittegodskontoret på Bystasjonen mandag morgen, om overhodet. Så da hadde jeg valget mellom å sitte og myse foran PC’en eller hive meg på bussen, og valgte slevsagt det siste.
I løpet av dagen ringte jeg til folk, sendte sms og oppsøkte bekjente hjemme. I løpet av dagen følte jeg meg stadig mer forbløffet og opplevelsen av forfølgelsesvanvidd, overbevisningen om at det fantes noen der ute (eller oppe) som ikke likte meg ble stadig sterkere.
En jeg kontaktet via telefon hadde fått influensa. Okay, greit nok, ingen stor sak. Det var synd på han, men det ødela ikke dagen for meg på noen måte. Den neste jeg kontaktet lå på sykehus med galleblærebetennelse og hadde det innfor jævlig vondt. Hun kunne ikke bli med meg på byen. Den neste hadde brukket foten og hadde fått beskjed om å holde seg i ro i flere uker. En annen hadde fått diaré. Det rant og rant og han følte seg slett ikke lysten på en rotbløyte på Bergens dunkle utesteder. Kanskje i morgen, sa han, manana. Vel, det var jo litt fremgang, men jeg følte meg fortsatt i økende grad som om jeg deltok i en episode av The Twilight Zone eller noe. Da den neste fortalte meg at han hadde blitt forkjølet kvelden i forveien og følte seg slapp og elendig fikk jeg skikkelig følelse av at verden hadde gått av hengslene.
Jeg mener, alle disse var virkelig syke. De prøvde ikke å vri seg unna eller noe. Nå så jeg ikke at fyren som påstod at han hadde brukket foten virkelig hadde brukket den, men fyren pleier ikke å komme med utflukter og spesielt ikke slike utflukter, spesielt ikke når det kan avsløres neste gang jeg ser han. De andre var helt klart syke. Man hørte det på dem. Flere kunne knapt snakke (eller kvekke).
Legg til at de andre i min personlige telefonkatalog enten ikke svarte på telefonen, ikke var tilgjengelig av andre grunner eller ikke fulgte min oppfordring om å være spontan, og kvelden ble fullkommen.
Man vet jo at det blir vanskelig når man prøver å få til slikt i siste liten. Sjansen minsker for at positive ting skjer, i hvert fall i dagens samfunn. Det er forståelig at mange allerede har lagt planer eller at noe har skjedd som forhindrer dem fra å ta en rotbløyte eller være sosiale med akkurat deg en gitt kveld, men dette er hinsides oddsen for tilfeldighetenes spill, noe jeg vet en del om.
Det er ofte vanskelig å holde kontakten og å være sosial i dag, fordi alle er så opptatt hele tiden. Alle driver på med sitt, og man må planlegge lang tid i forveien for at folk skal få tid samtidig, og selv da blir det vanskelig.
Men det blir slevsagt enda vanskeligere når den kjeden av tilfeldigheter som folk flest kaller skjebnen bestemmer seg for at du skal få æren av å være skjebnens hakkekylling i dag. Gratulerer, du går like i fengsel. Når du passerer start får du ikke 2000 kroner.
Nå kunne det slevsagt også ha vært langt verre. Det er tross alt ikke jeg som er syk eller har brukket benet, eller har blitt påkjørt og havnet på sykehus, eller fått en meteor i hodet eller blitt truffet av en kule som ble avfyrt fra andre enden av kloden og som blåste med vær og vind over land og hav før den bestemte seg for å treffe meg i hodet. Noen ganger har man faktisk svært gode grunner for å være takknemlig.
Jeg tok et par øl alene i håp om at ting skulle snu seg og jeg skulle treffe på mer perifert kjente eller til og med helt ukjente i kveld, men det ble liksom ikke noe av det, om du skjønner. Piffen hadde gått ut av kvelden før den hadde startet. Jeg reiste hjem tidlig.
Så da sitter jeg her da, og myser foran skjermen. Trøsten må være at dette er noe jeg kan fortelle i lystelige lag resten av livet.
Alle vil tro jeg spøker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
