Nok et heller middelmådig rockealbum fra Bruce Springsteen

Først, min innledning:

Jeg liker ikke kritikere. Har aldri gjort det og vil aldri gjøre det. Jeg mener de, generelt sett er kulturverdenens parasitter. I tillegg til det skriver de som om de er gudsbenådet eller noe, som om deres mening er den eneste som teller på jord. Så når jeg sier min mening om dette albumet vil jeg gjøre akkurat det, i trygg forvissning om at Springsteen, hvis han er uheldig nok til å snuble over mine kråketær vil riste på hodet og si til seg selv: Hvilket album har denne tullingen hørt på? Han har jo ikke skjønt bæret.


Og så: jeg liker fyren og selv om jeg aldri har vært overbegeistret for musikken hans, totalt sett, så har han laget en mengde fantastiske låter. Dette i tillegg til at han er helt utrolig, helt klart en av verdens beste live.

Måten han arrangerer konsertene på er også beundringsverdig. Han tar bevisst en veldig lav pris. Ingen tilskuere får spesialbehandling. Han tillater ikke VIPs på sine konserter. Hans liberale politiske syn er heller ikke helt borte, og hans livsstil er fjernt fra det til en vanlig «kjendis» og andre rockestjerner.

Selve hans tilnærming til musikk får han til å vokse i mine øyne. Han har langt fra en populistisk utgivelsespolitikk og kan utgi, med ujevne mellomrom hele album der han bare sitter der med kassagitar og munnspill eller tilsvarende enkle arrangementer. Nebraska, både tittelmelodien og albumet er blant hans aller beste.

Men slik jeg opplever det så har han ikke, bortsett fra Devils and Dust laget et engasjerende studioalbum siden tidlig på nittitallet. Alle hans utgivelser etter århundreskiftet, hans nye stil, med hans nye produsent Brendan O’Brien har vært dønn kjedelig, uten de høydepunktene som kjennetegnet hans musikk i yngre dager. Med det slutter han seg til en mengde andre, både musikere og forfattere og kunstnere generelt, som roer seg ned og virker til dels utbrent på sine eldre dager. Live vil han sannsynligvis alltid være en gigant og sjansen er stor for at han kommer til å utånde på scenen.

Man lytter og lytter på Working on a Dream, men det bærer ikke noe av seg. Jeg spiller alltid nye sanger mange ganger, også de jeg ikke liker ved første gjennomhøring og enkelte tar seg voldsomt opp ved tiende eller femtende eller femtiende forsøk, men ikke disse. Det blir meningsløst å ta for seg hver enkel sang, fordi ingen skiller seg ut, på noen måte.

Tilskuere har også klaget på det lenge. Han vil jo uvilkårlig spille en del av det nye materialet på konsertene og stemningen synker med en gang, en skjebne han dog deler med mange eldre rockemusikere. Det tilhengere vil høre er de eldste eller eldre melodiene, rett og slett fordi de veldig ofte er de beste.

Det beviser jo hvilken han posisjon han har, når folk, til tross for dette fortsatt flokker seg til konsertene hans.