Ild som brenner i vinden (IV)

Her er endelig siste del av novellen (skyld på Telenor). Starten kan du lese her.


For tredje Mørke på rad, det femte hun husket siden sin ankomst hit, dekket beksvarte skyer nattehimmelen. Fuktigheten hadde ikke kommet med skumringen, slik den vanligvis gjorde. Bakken forble like tørr og selve luften syntes å dirre. Piken jamret seg. Hun visste at hun burde forlate dette stedet. Dra langt bort. Hver eneste gang hun trakk pusten kjente hun lukten selve luften ga fra seg. Hennes bevissthet, den egentlige, den som lå halvt skjult, halvt skjulte seg, hylte LØP, men den snakket også om å bli. Slik var det med hele henne. Fylt av motstridende følelser. Hun ble værende.

Landsbyboerne hadde trukket seg tilbake inn i sine trange boliger, til tryggheten innenfor døde trær. Innenfor den unaturlige veggen skjedde ingenting av betydning. Det burde det ha gjort. Da ville de forlengst ha forlatt stedet. Alle kunne se det nå, det voldsomme uværet som var på gang. Flerrende lyn vokste fra fjelltoppene til det tette skylaget. Tordendrønn fulgte lyn. Lyn fulgte tordendrønn. I en endeløs rekke. Og alt syntes å skje samtidig. Døden kom valsende og maurene stakk hodet ned i tuen sin.

Hva holdt de på med der inne, de idiotene? Sang de? Ba de til døve guder om nåde, istedenfor å lytte til sin indre stemme? Kvalmen, som hadde ligget på lur siden hun kom hit, ble overveldende. Halvt fordøyet mat sprutet utover bakken. Blek og skjelvende ble hun liggende å se på det som utspilte seg.

Hun hadde aldri sett maken, det visste hun. Det demret for henne at hun hadde hørt historier, men det hadde vært slike de tok i bruk til å skremme barna med. Noen hadde kastet henne ut av vognen. Det kom til henne i et lynglimt. Også siden, under sin oppvåkning, sin gjenopptagelse, hadde hun lært om naturens nådeløshet. Ingenting kom i nærheten av dette.

Lynene syntes å vandre i flokk... nedover fjellsidene, nedover dalen. Intet regn kom. Ikke den minste antydning til regn. Det første lynet, det første i en uendelig strøm, slo opp fra bakken midt ute i kornåkeren og en veritabel løpeild kom i dets sted. Den enslige hunnen satt med sammenpressede øyne, men hun så allikevel.

Hun sanset, hun klarte ikke å lukke sansene. Gjennom sprekker, som skyggebevegelser, så hun den ene vaktmannsposten bli sprengt i stykker og spredt utover marken. Resten av treverket tok fyr da det neste lynet sprengte seg opp fra midten av landsbyen. Nesten hele sletten stod i brann. Det hadde ikke nyttet om de hadde stengt seg inne andre steder i dalen. Men det fantes fristeder akkurat nå. Steder de hadde mulighet til å løpe til. Rekken av lyn laget brede spor i jorden, men mellom de avsvidde sporene, fantes en slags trygghet. Mange ble svidd ihjel fordi de prøvde å dra med seg ting og derfor ventet for lenge inne blant flammer og gnister.

Det ble voldsomt, øredøvende stille, et ørlite håp om frelse. Suget fra de infernoaktige brannene som fløt sammen til en eneste en, druknet i stillhetens brøl. Piken i skogkanten kikket opp. Hun så små, ubetydelige skikkelser løpe til med bøtter fylt med vann fra elven, den kokende elven. Vannet ble slukt av ilden lik musepiss i havet.

Men alt dette ble totalt betydningsløst da hun kikket forbi det og oppover dalsiden. En ny ladning lyn kom spurtende på rekke og rad nedover. Lang, lang rekke. Enda lenger, enda mektigere enn den forrige. Piken både kulset og ble tiltrukket av det utrolige synet. Hadde hun opplevd det på samme måte da hun hadde ligget sammenkrøket mellom foreldrene som liten pike? Tankene ble avsporet et øyeblikk. Kraftig avsporet. Lynene feide inn skogkanten bare et lite stykke fra der hun lå. Hele skogen syntes å ta fyr på en gang og hun ble tvunget ut på sletten. Hun ble ikke avsporet lenge, klarte ikke å få tankene bort fra det fantastiske, uhyggelige hun hadde opplevd de siste minuttene.

Et nytt, uendelig tordenbrøl fylte luften og endelig kom regnet. Uten forvarsel eller overgang fylte regnet luften. Plutselig øste det slik ned at det ble vanskelig å puste. Lynene fortsatte i en strøm som syntes endeløs. Brannene sluknet i løpet av sekunder. De voldsomme lynoppgangene fortsatte å svi av bakken. En stor del av den nærmeste skogen ble redusert til hauger med kvister. Landsbyens beboere hadde sluttet å gjøre noe som helst oppbyggende. De løp i vettløs panikk til alle kanter. Det nyttet ikke. Hvor de enn flyktet, så slo himmelens ambolt og hammer mot hverandre. Gnister som lett slukte et menneske. Piken slengte seg ned i en grop sammen med flere andre. Ingen brydde seg det minste om henne. De ble liggende der en stund, før de på ny måtte flykte. Og på ny og på ny. Hun kom bort fra dem, de forsvant for henne. Uværet ga seg ikke, samme hvor lenge en ventet, samme hvor desperat eller nummen en ble. Naturen tok ikke hensyn til noen stakkars maur som krøp omkring i villelse. Tid ble noe meningsløst. Måling av noe en umulighet. Sult fantes ikke. Ikke engang forståelsen av det. Alt ble måkt ned, flatet i en evig storm. Hun ble liggende til slutt, bare liggende. Marerittaktige bilder kom til henne av andre som også bare lå der. Stille.

Stillhet. En kølle mot skallen som insisterte på at den eksisterte. Hun dro seg motvillig, ivrig opp. Halvt død, halvt drømmende. Stillheten suste og fløt etterpå. Hun hørte ikke regnet som falt. Bare øresus og - innbilte hun seg - vannet som rant over svidd jord. En mann som løp forbi henne skrek noe vanvittig. Hun hørte ikke noe av det. Hun ble sakte stø på føttene igjen og trakk i retning av festningen. En svartbrent samling døde trær. Hun fant enkelt nok hovedporten. Den hadde blitt slått inn. Den var der ennå. Om den befant seg på samme stedet kunne hun ikke fastslå. Krigsmaskinen så hun ingen steder, så det kunne jo tyde på at porten hadde blitt flyttet. Men hun ga blaffen. Hun stoppet opp like foran det hun mente måtte være åpningen og ble stående der, bestemte seg med fjernhet i blikket for å stå der en stund.

Langsomt vendte varmen og blodet tilbake til den forslåtte kroppen. Hun stod til anklene i gjørme. Vannet fløt rundt leggene hennes. Hun hadde falt og skadet hånden sin. Klærne (og hun) var gjennomtrukket av væte og skitt. Store deler av det røde håret hadde blitt svidd vekk. Det virket skittenbrunt nå. Hun stod og pustet ut og inn mens øresusen tiltok. Adrenalinet sprutet ut i blodet, gjennom årene. Hun hadde overlevd. Mange lå stive og kalde på bakken. Men ikke hun. Hun kjente seg duggfrisk og levende.

Natten mørknet rundt henne etter hvert som de siste glørne i treverk og mark falmet. Det lysnet rundt henne mens øynene igjen tilvendte seg Mørket. Hun ble stående. Det var bevegelse i terrenget og ruinene. Hun vørte den ikke. De hun så vidt skimtet og hun gjorde ikke annet enn å skimte dem, fremstod som bleke gjenferd for henne. Og hun eksisterte ikke for dem. I alle fall snakket de ikke til henne, sendte ikke et eneste blikk i hennes retning. Kanskje kom de til å gjøre det idet de sakte, pinefullt dro seg et lite stykke opp av gjørmen de hadde plassert seg selv i, når de trengte noen å peke på, noen å legge skylden på.

Det hadde rammet henne Før. Hun Husket. Merkelig nok oppmuntret det smertefulle, krystallklare minnet henne til å holde ut enda litt lenger.

Han dukket opp foran henne lenge etter at hun hadde gitt opp å håpe, lenge etter at hun burde ha gitt seg i vei. I forhold til gjenferdene omkring vibrerte han av farger og glør. Hun ga fra seg et lite skrik av glede. Glimtet, livet i hans øyne gjenspeilte hennes.

De snakket sammen mens de prøvende begynte å ta på hverandre. Med berøring, blikk, små glimt av Hunger i ytterkanten av bildet de så, nyanser av lengsel. Nesten uten ord. I et glimt ble veldig mye veldig mye mer tydelig. Veiskillet stod klart for henne nå. Et klart skille. Hun hadde et valg. Han også.

De forlot stedet sammen, side om side. Han snudde seg og kikket seg tilbake en enkelt gang. Flere av de overlevende hadde startet opprydningsarbeidet. Det skjedde tregt, motvillig.

- Det finnes alltid dem som alltid vil gjenta fortidens feilgrep, sa hun mykt. Hun hørte sin egen stemme igjen, for første gang på mange dager og netter. Og den lød markert annerledes, som om den ikke tilhørte samme person. - Ilden er naturens rensemiddel. Etter dens herjinger kan alt spire friskt og nytt. De som stenger seg inne er alltid sårbare i Stormen.

Ved daggry var himmelen klar og blå på ny. Da solen steg opp over fjellene og varmet og tørket dem, hadde de allerede nådd et godt stykke opp i høyden. De badet i det første vannet de kom til. Noen hundre skritt senere følte de seg like tørre, men betydelig sprekere. Gresset ble grønnere, luften friskere jo høyere de kom. Og uten ord visste de at de begge ønsket seg et godt stykke til oppover. Skogen virket uendelig her oppe. Alt virket stort og samtidig trangt. Han moret seg med å studere måten hun beveget seg gjennom den tetteste skog på. Hvert eneste tre, hver eneste hindring virket som en festning på han. Alt sammen syntes å gli unna for henne, istedenfor omvendt. Han satt høyt i terrenget mens hun gikk for å lete etter mat. Det ble en kilde til glede for han at han ikke kjente noen utstrakt, nedbrytende misunnelse over hennes ferdigheter. I stedet nøt han å se henne jakte. Han fikk små og store glimt av menneskedyret, en krysning mellom en hjort og en panter, mens hunnen gled ut og inn av buskas og underskog. Det ildrøde håret blåste i vinden.

Og langsomt, umerkelig fra øyeblikk til lange blikk, allerede i timene utover den første dagen, mer ante enn merket han konkret forandringene i seg selv. Ørsmå ting egentlig. Sånn føltes det den første tiden, de første nettene med prøvende turer og drømmer. Den ekstreme våkenheten steg opp i han, sakte og uavvendelig. Allerede den andre natten ante han at han aldri kunne vende tilbake til den han hadde vært. Han ville ikke ha overlevd det. Kroppen kunne kanskje ha pustet og gått, men han tvilte på om hjertet ville ha slått og blodet flytt i årene.

Han lærte, av henne, av seg selv, å ikke snuble i de utallige røttene som stakk opp overalt. Hakkete gange og løp ble sakte som forvandlet. Han gjenoppdaget seg selv. En del av dette var også å gå i dager og netter sulten, med bare bær og røtter som utilstrekkelig næring. Han skjønte at det alltid kom til å bli slik, at utrygghet kom til å bli en del av hverdagen som ikke var noen hverdag. Hun gjenkjente frustrasjonen og desperasjonen som martret han. Hun lo da han gang på gang slo knyttede never i villsinne mot bakken, ikke ondsinnet. Han skjønte at hun lo med han, ikke av han. Vel, en liten, ondsinnet tendens syntes han at han hørte. Det vørte han ikke. Ikke slik som da landsbyboerne hadde hånet og sett ned på han.

Like før, i de korte, hektiske timene før han drepte sitt første bytte, kom sjokket. Som en vannpytt som gled unna for foten, en flodbølge som selv ikke føtter like talløse som trærne i skogen, kunne stanse. Han hørte uglen hyle, bare som et svakere ekko av det han hadde hørt natten før, men han opplevde det uendelig kraftigere. Pusten hans, så lett og... luftig, i ett med de rytmene han mer enn fornemmet i sine umiddelbare og fjerne omgivelser. Han innså med et sjokk at hans rytme, hans pust, bare skilte seg ubetydelig fra den i selve skogen, villmarken omkring. Hvor kom det fra dette, hvor i all verden hadde det skjult seg? Et spørsmål som dette, unødvendig og bortkastet, ble hurtig lagt i graven. Han visste svaret. Hadde visst det fra han første gang slo øynene opp.

Han bommet på haren ved første utfall. Kniven boret seg ned i hard og vanskelig skogbunn like etter at dyret hadde hoppet vekk derfra. Våpenet stod bom fast. Jegeren slo dette fast og forkastet så tanken som søppel. Bevegelsen forover stanset aldri opp, ikke det minste, lille tidspunkt. Han fikk tak rundt dyrets venstre bakfot, klemte til, og bare ved en ettertanke truet medlidenhet det fortvilte skriket til den lille tassen med å hindre mannen i noe. Jegeren klemte til enda hardere. Ben knakk under vekten av den knyttede hånden. Han holdt fast til han fikk tak rundt nakken til byttet med den høyre hånden og knakk den tvers av. Han holdt fortsatt fast, knuget byttet innenfor hvite knoker, mens han gispet og hikstet i stillhet, høyere enn natten.

Tørst. Han prøvde å huske hvor nærmeste bekk befant seg. Tørsten overveldet han som alt overveldet han. Hun satt på huk foran han. I en skål hun hadde laget av store, grønne blad, glitret og funklet det i vann. I skålen, i de dype øynene. Hun tømte den livgivende væsken inn i munnen hans og han drakk saftige slurker og tross det virket det som om kilden aldri ble tømt. Den ble ikke det. Naturens gavmildhet hadde kanskje en grense, slik det hadde vært for menneskene før den store katastrofen, men den lå langt unna de to.

Hun tok det døde dyret ut av hans valne hender med et uutgrunnelig blikk. To små snitt i harens bryst og blodet rant ut, ned i hånden hennes. Hun smurte byttets blod utover han, tegnet og malte store deler av den smalere og sterkere kroppen han allerede hadde utviklet. Merkbart smalere og sterkere enn for bare noen få netter siden. Øynene hennes tindret. Han oppdaget at han hadde intenst lyst på henne. Viten, visshet kom som det alltid skjedde her ute, brått og voldsomt. Uimotståelig. Hun kysset hånden hans. Bet hardt i den. De hadde badet sammen flere ganger, i full bevissthet om sin nakenhet. De hadde sett på hverandre, men det hadde ikke føltes riktig da. Det gjorde det nå. Det ville aldri bli mer riktig enn i akkurat dette øyeblikket.

De gikk hånd i hånd tilbake til leiren. Haren dinglet etter ørene mellom dem, fra de to hendene som klemte rundt hverandre. Den var viktig. Næring var viktig. Men ikke nå. Den myke skogbunnen stakk under overfølsomme såler. Det hørte med, de stilte ikke spørsmål, de svarte ikke på dem. Senere kunne de ønske svar på alle de spørsmål verden hadde å by på. Ikke nå. Alle sanser, alle inntrykk, ble enormt forsterket. Det var ikke bare slik de oppfattet det. Jeg lever! Kroppen prioriterte rett og slett helt annerledes nå, når alt innvendig slo ut. De satte seg ned på kne, bryst mot bryst, ville og avslappet på samme tid. En eller annen gang ville ganske sikkert han fortelle henne sitt navn og hun fortelle han sitt. Uviktig nå. Hun visste hva hun var, hva de var. Mennesker! Slik de var født til å leve. Deres villskap, deres «menneskelighet», det fantes ingen motsetning i noe av dette. Det eksisterte ingen motsetninger. Befølingen startet av seg selv, rå og nådeløs. De trykket seg mot hverandre, rev og slet i den andre, kjente de første tegnene på kommende smerte og vill glede. Død og liv. Is og ild.

De visste hvem de var.