Halloween (2007)

Jeg var og er fortsatt vilt begeistret for den første, opprinnelige Halloween-filmen. Den er med rette kalt en klassiker. Men jeg er vilt begeistret for Rob Zombies versjon også. De er store filmer på hver sin måte.

Dette er en helt annen type film, ikke en oppfølger, ikke egentlig en remake heller, selv om noe av den gamle dialogen er brukt og man lett gjenkjenner handlingen. Denne nye og friske versjonen av Halloween er som et hestespark i trynet. Man får livets brutale realiteter presentert på en totalt usminket måte. Dette er en film som tidligere barneombud Magne Raundalen helt sikkert ville advart mot og som enhver lignende idiotisk og maktglad byråkrat vil ønske å holde unna barna. De vil lyve, slevsagt, som vanlig og hevde at det er skadelig å se slikt, for både folk og fe, mens realiteten er helt motsatt.

I denne filmen blir vi presentert for et ganske annet nabolag sammenlignet med tidligere. Haddonfield er ikke lenger den idylliske småbyen invadert av et monster, men tvert om et sted hvor et «monster» blir skapt. Filmen er ekstremt og herlig voldelig og gjør mer for å forklare den utbredte volden i det moderne samfunnet enn tusen utredninger.

Magne Raundalen & co ville garantert ha satt morgenkaffen i vrangstrupen hvis de hadde snublet inn i kinosalen og blitt tvunget til å se denne fabelaktige filmen. Igjen må man fastslå at filmsensuren er bortimot avgått ved døden, i hvert fall når det gjelder vold og sex, det som tidligere ble sett på som så fælt og stoppet mang en god film fra å bli sett av nordmenn.

På den måten, i hvert fall har verden tatt et museskritt fremover.