mandag, juni 16, 2008

Midtsommernatt - slik den bør feires og leves


Da jeg fylte tjue sverget jeg dypt og hellig at jeg skulle forandre livet mitt. Jeg innså at jeg stort sett prøvde å leve opp til andres forventninger av meg, at jeg som en båndopptaker bare gjentok andres ord og gjerninger.

Det tok tid, tok år, slik jeg visste det ville gjøre. Jeg forvandlet meg selv stein for stein, bit for bit. Det var en nesten umerkelig prosess den første tiden, men jeg som tjueåring ville knapt ha gjenkjent meg selv bare noen få år senere. Prosessen fra en ganske så undertrykket person til et fritt menneske hadde startet, på utallige synlige og mindre synlige måter.

Da, 21. juni, Midtsommernatt 1988 forandret livet mitt seg på en drastisk og ugjenkallelig måte.

Jeg hadde vært i London, Byenes By noen dager. Som alltid var det en enorm opplevelse, en kaskade av opplevelser og inntrykk. Mine tidligere opphold i byen hadde vært av kortere varighet, men denne gangen hadde jeg mer penger og hadde bestemt meg for å bruke av midler jeg hadde hatt i banken en tre års tid, og hadde planlagt å bli der en stund, og jeg hadde bedre tid til å utforske og gå i dybden, gjøre ting der jeg ikke hadde tatt meg tid og anledning til tidligere.

Min første Londontur sommeren 1983, min aller første tur utenfor Skandinavia bidro i betydelig grad til min utvikling. Jeg innså at livet i sannhet var totalt forskjellig fra det jeg hadde blitt fortalt at det var.

Men det var ingenting mot det som skjedde denne gangen.

Man kan undres, virkelig undres mange ganger, over tilfeldigheter og skjebne. Hva får en til å gå til høyre eller venstre eller rett fram i et gitt veikryss? Hva skyldtes at man en dag eller natt går til et sted man har vurdert å gå til mange ganger før, men ikke handlet ut fra den stadig økende trangen en har til å søke, til å finne det ukjente og skjulte? Aleister Crowley, en av de aller mest beryktede trollmenn i det tjuende århundre skriver i sin selvbiografi, Magick in Theory and Practice at man kan gå et sted en natt, passere en dør på en øde vei eller gate, og hvis man ikke går inn den døren, den natten og angrer seg og dagen etter kommer tilbake så er den ikke lenger der, og det stemmer så visst i mitt tilfelle. En unik mulighet åpenbarte seg, en som kanskje aldri ville ha kommet igjen, og den hadde enorme konsekvenser for mitt videre liv. Kanskje ville jeg ha funnet en lignende mulighet på et senere tidspunkt eller kanskje ikke, og jeg ville så visst ha gått glipp av alt som fulgte i dens umiddelbare kjølevann.

Jeg hadde hørt rykter om at en heksefest skulle arrangeres et sted i byen. Bare tanken frembrakte alt fra spenning til frykt og lattermildhet i meg. Jeg hadde jo lest om hekser, også moderne hekser, men aldri møtt noen. Betegnelsen paganisme var, for eksempel praktisk talt ukjent for meg. Men et ord som nysgjerrighet vil alltid være håpløst utilstrekkelig når det gjelder å beskrive det jeg føler i slike tilfeller. Det var den driven, den ilden som jeg ville lære å gjenkjenne så lett i alle de fantastiske årene som fulgte. Min lidenskapelige nysgjerrighet (også utilstrekkelig til å beskrive det ubeskrivelige) ble vekket og jeg begynte, allerede flere dager tidligere å gå rundt på de stedene jeg kjente til som man snakket om slike ting, om radikale konsepter og handlinger. Men selv på slike steder ble det vanskelig å finne ut noe konkret, fakta som ikke var spøkelser og skygger. Men jeg fulgte spøkelsene og skyggene og på den tredje eller fjerde dagen snakket jeg med og drakk skummende Guinness med to skummelt kledde personer.

- Det er i Hyde Park den 21. sa damen.

- Men det sies at det bare er hundre meter fra politistasjonen der inne, sa mannen.

Det var bare to dager til.

Jeg fikk inntrykk av at de ikke kom til å dukke opp og på tidspunktet følte jeg meg ikke noe særlig ivrig selv heller. Det føltes rett og slett for tullete og vilt. To dager senere, da jeg i skumringstimen spaserte inn i Hyde Park, like før parken ble stengt for natten red fortsatt usikkerheten og nervøsiteten meg som en mare, og jeg hadde heller labre forventninger. Jeg husker at jeg bestemte meg for å gå, for å bare gjøre det, for å bare ha gjort det. Dette var London, et sted som alltid hadde hatt positive vibber for meg, et sted der all min lengsel, all min indre styrke ble forsterket tusenfold.

Hyde Park er stor. Hvis man står midt inne i den er det langt til byen utenfor, på alle sider. Det er sletter, vann og samlinger av trær som til nød kan gå for å være en liten skog.

Stedet var ikke vanskelig å finne. Folk hadde samlet seg ved bredden av The Serpentine. De stod der som små grupper og som enkeltmennesker. Jeg gjenkjente lett usikkerheten og engstelsen og den iboende fandenivoldskheten i alles øyne. Vi kikket stjålent og usikkert på hverandre, ikke trygg på hverandre, på oss selv. Jeg husker det ennå, hvordan det føltes, ikke bare da, men i årene før og i tenårene generelt. Tidligere på dagen hadde jeg sett en tigger ved en søppelkasse, og en ung gutt som skrek i fortvilelse og bunnløs desperasjon. En annen ung gutt som sparket tiggeren, både han og tiggeren og menneskeheten som helhet redusert til en blek, nedbrutt figur på vei inn i skumringen, fratatt alt, alt som gjør livet verdifullt. Vannet, dypt og mørkt er forlagt over alle verden. Vi hadde alle, alle det dype vannet og mørkets mennesker søkt hit, på jakt etter det vi savnet så uendelig sterkt.

Hva som så fulgte er umulig å beskrive med ord, uansett hvor mye jeg anstrenger meg. Det blir aldri, aldri helt riktig.

Natten… falt på. Vi som så etter kunne fortsatt se en strime av grått lys i horisonten. Natten falt på og vi kjente forventningens stemme kalle. Jeg hørte en tromme et sted fra, men ikke tale om at jeg kunne se noen slå på den. Andre snakket om lyden også, og uttrykte engstelse over at samfunnets uniformerte bøller skulle høre den og komme etter oss. En mann og en kvinne kom gående, i spissen for en større gruppe. Jeg husker fortsatt hvordan de virket på meg, på oss alle, så selvsikre og avslappet og intense. Kvinnen ønsket oss velkommen. Hun roste oss for vårt mot, for vår evne til å søke, til å komme til dette stedet, bortenfor alle odds. Dette er Midtsommernatt, sa hun, den ekte, opprinnelige, slik den ble feiret i eldgamle tider. Vi kikket rundt oss og plutselig virket det som om trærne som omringet oss hadde blitt… flere, hadde økt antall, som om vi befant oss i en skog, ved et vann i midten av en skog. Den verden vi hadde kjent til, som vi hadde kommet fra for slik en kort tid siden virket plutselig uendelig langt unna. Kvinnen stod der med en fakkel i hånden, og dets lys blafret og badet oss alle, og alt utenfor det blafrende lyset virket som en mørk vegg, og vi innbilte oss at det ikke var noe der, var noe der overhodet, at dette var hele verden. Velkommen, hilste hun. Velkommen til den foreheksede skogen, til Sherwoodskogen, som ikke er noe sted men en sinnstilstand, et fristed for alle som søker sann og utilslørt Frihet. Kjenn ilden innvendig, ta på den og dra den ut i det åpne. Føl deg selv, uavhengig av verden. Føl deg selv i verden. Den er i deg. Den er deg, ikke noe separat og fremmed. Menneskeheten er en del av naturen, den gavmilde og nådeløse naturen, en del både liten og uendelig stor, ikke mer, ikke mindre enn noen andre skapninger. Føl storheten. Ta på den, Aksepter den, aksepter deg selv, bortenfor all den usikkerhet og utrygghet som har blitt banket inn i deg fra tidlig alder.

Vi tok ingenting, ble ikke servert noe, ingenting som kunne ha ledet oss til å tro at noe var der som ikke var der, og det føles fortsatt utrolig på meg. Vi var oss selv og det var nok. Vi så oss selv og verden, slik vi og verden virkelig var.

De sist ankomne begynte å danse og vi også. Vi svaiet og badet i lyden av trommene. Jeg vet at trommer kan være eggende, kan føre en inn i en transelignende tilstand, men dette var noe mer, så mye mer.

Søk hverandre, kalte mannen. Søk verden. Føl jorden åpne seg under deg. Føl dens grenseløse omfavnelse, dens dirrende hete.

Så sa han et ord, Hulheten eller Hollow. La deg synke ned, la deg falle. Kom med oss til Den Andre Verden, omfavn verden og alt i den.

Og vi befant oss i skogen ved vannet og vannet brant, og vi badet i det og svømmingen startet. Noen spilte en fløyte, en eller annen ingen kunne se i det flakkende lyset, i den dansende skyggen. Jeg så en jente rekke ut en hånd til en gutt og trekke han ned på bakken. En mann omfavnet en kvinne bakfra og hun sukket i velbehag, i vill, avslappet forventning. Klær svant som dugg for solen (det var ingen sol), lik hemningene til alle de tilstedværende som omfavnet hverandre, som kjærtegnet hverandre vilt, i den skyggefylte skogen, i det brennende vannet.

Se deres Skygge, kalte sjamanen, kalte heksen. Møt deres sjel. Aksepter den og dra styrke fra den.

Vi så den, den dansende skyggen foran oss, rundt oss alle, og jeg så mitt eget ansikt i den Skyggen, så inn i meg selv og visste at jeg så visst så på mitt eget speilbilde og møtte mitt eget blikk, og det rommet så uendelig mye mer enn jeg hadde trodd at det gjorde.

Noen skrek høyt og løp derfra, vekk fra seg selv i panikk, men det føltes så uviktig, så veldig, veldig galt, og vi ristet på hodet av deres uvitenhet og visste at det kunne ha vært oss, bare noen få timer, minutter tidligere.

Jeg aksepterer deg, sa jeg, sa vi samstemt, alle vi som ble igjen, ved Ildsjøen. Du er en del av meg. Jeg er en del av deg. Vi er ett.

Noen trekker ned buksene mine og jeg føler den grenseløse friheten rase gjennom meg. Presset mot buksen, som hadde smertet noe så aldeles jævlig forsvant og alt ble så godt, så uendelig godt. Jeg ser rundt meg og vi er alle nakne. Jeg kysser noen og blir kysset av noen. Vi svømmer i en sjø av omfavnelser, fra en person til den neste og det føles så godt, så ubeskrivelig godt, i den livets sjø vi har blitt. Jeg tømmer meg en gang, mange ganger og har for lengst mistet all begrep om tall og tid og sted.

Vi er innendørs, i en røykfylt hytte ett eller annet «sted», og vi er nok en gang mennesker, nok en gang de vesener vi er født til å være, uten skam og tilbakeholdenhet. Jeg kikker over vannet, mot skogen og det er ingenting der lenger, utenom skogen. De fjerne, høye bygningene er forsvunnet, inn i den marerittaktige tilstanden de hører hjemme i. Jeg ser ravner, ser dem lette fra tretoppene, ser Ravnen, hører den skrike. Og så…

Og så, da vi alle ligger der og gisper og stønner og lever, og svømmer i Ildsjøen, svømmer i evige omfavnelser… ser vi opp. Og i det fjerne månelyset, i gløden fra mange bål ser vi en kvinne sveve i det gylne og sølvaktige lyset. Vi ser henne, gjennom tåke, gjennom ild. En kvinne med klør og lange huggtenner som smiler til oss og som bader i skyggene og ilden som omringer henne. Synet av henne brenner seg inn i oss. Selv lenge etter at hun er borte er hun fortsatt der, uten at hun blir sett, uten at hun blir hørt, blant oss, i hver eneste lyd vi gir fra oss, hvert eneste inntrykk av smerte og glede som stiger opp i oss alle.

Det føles så godt å ligge der etterpå, og bare nyte nærheten av de andre, på alle sider av en, så fredfylt, så fullt av liv og ild.

Så ofte, både før og etter har morgengryet kommet som et antiklimaks, men ikke denne gangen. Denne gangen ble ilden og skyggene og natten med oss inn i den bleke dagen. Vi finner klærne våre, i hvert fall noen av klærne våre eller andres klær, finner nok av dem til at vi ikke blir helt nakne, og vi drar av gårde til et hus ikke langt unna. Vi må gå gjennom noen gater, krysse noen veier, men det er lyst tidlig nå, og vi møter bare noen få mennesker, og selv om vi skremmer dem, så skremmer ikke de oss. Den lille leiligheten blir fort fylt opp. Vi bare slenger oss ned på gulvet eller hvor enn det er plass og vi sovner, og sover til langt ut på dagen, til natten og ilden nok en gang bare er en armlengde unna og begge deler er der, så stort og så flott når vi strekker ut hånden.


Tjue år og det føles som om det var i går.


Vi oppdaget at vi hadde blitt sett, hadde blitt observert, og at politiet posterte ut en tung vaktstyrke kvelden etter, og også sverget å gjøre det samme den påfølgende Midtsommernatten (noe de gjorde), uten at det spilte noen som helst rolle. Vi svevde og de ble igjen, der deres type alltid vil være, i dritten og giften av det moderne, tyranniske samfunnet. De innrømmet heller aldri offentlig at en «hedensk orgie» hadde blitt feiret i deres bakgård. Ordensmaktens tvetydighet slutter aldri å forbause meg.

Avbrutt av noen norgesturer og norgesopphold her og der, og også noen Reiser i Europa forøvrig så bodde jeg i Byenes By nærmest sammenhengende de neste fem årene. Midtsommernatten ble på nytt feiret i Hyde Park tre år senere, da politiet ikke lenger holdt vakt der, og jeg møtte enda flere venner og likesinnede.

Noe uendelig stort ble startet den natten, og det har vært en integrert del av vårt liv hele tiden siden. Vi har gjort visse forsøk på å eksportere det, noe som har vært både vellykket og «mislykket».

Bare forsøkene har gitt oss mange flotte stunder, mange eksplosive netter.

Livet er i sannhet en fantastisk Reise, og ikke en eneste del av dagens omfattende bedritne samfunn kan endre på det, fordi dette samfunnet, i sitt fundament bare er en blek skygge av Livet, slik det virkelig er.

4 kommentarer:

  1. Du forteller meget bra. Selvsagt, kan man si - en storyteller. :)

    SvarSlett
  2. Takk, hvis jeg klarer å formidle bare litt slik jeg opplevde er det stort.

    SvarSlett
  3. Du formidlet det nesten slik at jeg også var med, og det er jo, som du sier, stort :)

    SvarSlett
  4. Denne posten vekker spørsmål jeg ikke helt har ferdigformulerte enda, men som jeg håper jeg en dag kan diskutere.

    Jeg må lese mer en kveld jeg er mindre trøtt. Men jeg har lest, og ville i alle fall si det. Og jeg er forsatt irritert på meg selv fordi jeg ikke kom meg avgårde til sommersolvervet i år.

    SvarSlett