Urettferdighet torturerer og dreper

En ny rapport, Commission on the Social Determinants of Health fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) slår fast nok en gang det vi alle vet og påpeker faktorer som folk flest ikke tenker på eller ønsker å tenke på: sosiale faktorer spiller inn på dramatiske måter når det gjelder å avgjøre et gitt menneskes helse og hvor lenge og godt det lever.

Stikk i strid med den gjengse oppfatning er ikke alltid den største forskjellen mellom land, heller ikke mellom rike og fattige, uutviklede og utviklede land, men hvilket nabolag eller bydel du blir født i og vokser opp i, i et gitt land. Genetiske forskjeller avgjør også i mindre grad helse og hvor gammel man blir. Arveanlegg uttrykker, som i alle tilfeller potensiale, ikke fakta.


Forskjellen på forventet levealder mellom den nedkjørte forstaden Calton og rike Lenzie i Glasgow i Skottland er på 28 år, mellom Hampstead og St. Pancras i London er den 11 år. Hvor velstående foreldre er avgjør i økende grad barnas helse, muligheter og livsløp. Store og små faktorer tegner til sammen et entydig bilde. Rapporten, som i stor grad kan overføres til alle land har undersøkt sammenhengen mellom levevilkår og levealder og helse i tre år. Den konkluderer med at: «social injustice is killing people on a grand scale».

Så, når politikerne og mektige og rike mennesker skaper og opprettholder et system av grunnleggende urettferdighet er de i virkeligheten massemordere som suverent overgår historiens mest beryktede drapsmenn og diktatorer.

«De rikes paradis er skapt av de fattiges helvete».
Victor Hugo

691 pluss pluss pluss

Siden 2004, da den nye ordningen om erstatning for urettsmessig straffeforfølging ble innført har myndighetene, i følge tall fra Justissekretariatet utbetalt 60 millioner kroner til ofrene. 691 personer har så langt fått utbetalt erstatning, men mørketallene, tallet på mennesker som har blitt totalt urettmessig forfulgt av politiet og påtalemyndigheter er langt større, da mange ikke kjenner til ordningen, blant annet fordi politiet ikke opplyser om erstatningsmulighetene når de henlegger saker og også slevsagt fordi folk som bør få innvilget erstatning ikke får det.

Det er lang kø av mennesker som søker erstatning for politiets bruk av tvangsmidler som varetektsfengsling, husransakelse og telefonavlytting i saker som senere er henlagt eller der folk har blitt frikjent i retten. For tiden er det atten måneders ventetid på å få søknaden behandlet.

I 2005 ble det utbetalt erstatning for 178 forhold, i 2006 197, og i fjor 187. Så langt i år har 127 søknader blitt innvilget.

60 millioner er i gjennomsnitt mindre enn 100 000 per snute. Penger kan aldri veie opp for noe av dette, men slike summer kan knapt karakteriseres som knapper og glansbilder engang. Det tidobbelte, ja det hundedobbelte ville ha vært altfor lite.

I tillegg til statsapparatet som helhet burde den enkelte tjenestemann ha blitt holdt ansvarlig. Slevsagt!

Statsadvokat Harald Strand hos riksadvokaten bagatelliserer ikke overraskende det hele, slik påtalemakten gjerne gjør. Han ser ikke eller vil ikke se at dette dreier seg om potensielt 691 pluss pluss pluss ødelagte liv. Folk mister jobben, de blir syke og generelt sett veldig, veldig frustrerte og forbannet. Han forsvarer politiet, slevsagt og sier mer eller mindre rett ut at minijustismord er og må være en del av etterforskningen i enhver straffesak, «for å sikre politiets muligheter til å oppklare straffbare forhold». Det virker som om han er helt ute av stand til å sette seg i ofrenes sted, noe politifolk, påtalemakt og domstoler for lengst har blitt beryktet for å være ute av stand til.

Moralen må være: politiet og støtteapparatet deres må få beholde sine frie hender til å tråkke på folk, smadre trynene deres, sperre dem inne, og myrde dem uten frykt for represalier.

Provokasjon

Jeg har, siden jeg begynte å blogge og også lenge før det fått høre at jeg provoserer. Det stemmer nok, men bare fordi jeg påpeker ting som folk helst lukker øynene for, som de ikke ønsker å tenke over eller engang bli minnet på. Jeg mener så visst det jeg sier. Min holdning er at folk burde ha blitt provosert over de forholdene jeg og andre påpeker, ikke av at vi påpeker dem.

Men å lukke øynene for åpenbare sannheter har nærmest blitt en folkesport i dag.

Radikale og oppegående mennesker går sjelden bevisst inn for å provosere. At noen blir provosert er en helt annen sak, men sier mer om den som blir provosert enn om de som skriver om og tar opp kontroversielle emner.

Grunnen til at folk flest blir provosert er ofte at de ikke engang har tenkt over problemstillingen som blir tatt opp, men at de tvert om ser på den tilstanden som blir utfordret som en evig, akseptabel og ofte hellig sannhet. Nasjonalisme i alle former er ett eksempel blant mange her. Når en gitt nasjon blir kritisert føler folk flest, til og med ellers svært så oppegående mennesker i den nasjonen at det er de personlig som blir angrepet. Så god en jobb har propagandaen gjort for å hindre sann og grenseløs kritisk tenkning.

Jeg har lenge ment at den største provokasjon er det samfunnet vi lever i, og talløse små og store faktorer innenfor det, og at det er det alle burde ha blitt provosert av, ikke av de som peker på all sinnssykdommen som omringer oss, ikke de som kommer med dårlige nyheter.

De som kommer med dårlige nyheter har lenge blitt dårlig behandlet. Før i tiden ble de ofte drept på stedet. Hærførere, for eksempel tok seg av budbringere på den måten. Man har blitt noe mer sofistikert i dag, med blant annet mekanismer av ignorering, latterliggjøring, mistenkeliggjøring og fengsling på plass, men grunnprinsippet er det samme.

Ethvert samfunn, selv de mer positive som måtte finnes som nålen i høystakken trenger å konfrontere og å bli konfrontert med ubehagelige sannheter. At et gitt samfunn og flertallet av dets innbyggere gjør sitt beste for å feie slikt under teppet er ett av de tydeligste sykdomstegn man kan finne.

«Med sannhet kan man komme alle steder, selv i fengsel».
Polsk ordtak

Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (III)

I mer enn fjorten dager har vi nå lidd oss gjennom oppmerksomheten OL-sendingene fra Beijing har fått i mediene og blant generelt sett tanketomme mennesker. De av oss som ikke har sett en eneste sportsending har likevel fått med oss korte glimt i nyhetsendinger og andre steder. Det er som nasjonaldagen eller en av høytidene umulig å unngå helt.

Det er fire hovedgrunner til at jeg har et veldig antagonistisk forhold til dette:


Den ene er at det er en enorm sløsing med menneskelige og økonomiske prioriteringer og resurser. Sinnssykdommen fra Beijing er enda litt verre enn den fra tidligere «leker». Når man ser på alle de dyre og forseggjorte anleggene må man bare riste på hodet i avsky. Hva kunne ikke vært oppnådd hvis tilsvarende resursbruk hadde blitt investert i å løse verdens enorme problemer?

Den andre er at idrett får altfor stor positiv oppmerksomhet, både i media og blant folk flest, spesielt sammenlignet med den avskyen det burde ha vekket. Dette har ingenting med en sunn sjel i et sunt legeme å gjøre, snarere det motsatte, noe som blir mer og mer åpenbart. For mennesker som ønsker å holde seg i form, fysisk og åndelig finnes massevis av alternativer som ikke inkluderer verken masseidrett eller den syke dyrkingen av vinneren vi er vitne til ved slike arrangementer.

Den tredje er at det er en dyrking av nasjonalismen. Jeg blir dårlig hver gang en eller annen idiot (som for eksempel håndballdamene og spydkasteren Andreas Thorkildsen) vinker med sin nasjons flagg, når vedkommende hyller det og sin nasjon.

Den fjerde er at det er en utviklet utgave av gladiatorkampene, av brødet og sirkuset i det gamle Romerriket. Det tar folks oppmerksomhet vekk fra det som åpenbart er langt mer viktig. Selv utallige livsviktige ting og livsnødvendige gjøremål og prioriteringer blir satt i baksetet i forhold til dette.

I det hele tatt: vinnerne og også samtlige deltagere, både atleter og ledere bør bli fordømt, ikke hyllet og beundret. Tenk om de hadde brukt all den lidenskapen, alt det slitet og viljestyrken til å utføre noe som virkelig betydde noe?


Om fire år er det Storbritannia som skal lure sine innbyggere til å juble for brødet og sirkuset, de som skal skinne i verdens øyne, og gjemme bort haugene med søppel, enda mer enn de ellers gjør. Norge ønsker også å gjøre det. Ikke så rart, slevsagt. Også her er det mer enn nok søppel som makthaverne ønsker å gjemme bort, nok av horrible saker som befolkningen må distraheres fra.

I en verden der det finnes lange lister med horrible hendelser å bli forbannet over står dette slett ikke lavt på listen.

Overgrepshysteriet slår til igjen

Reidar Hjermann, i ren eufori over å ha fått tilbake sin stilling som barneombud slår til igjen.

Han vil at henlagte saker som dreier seg om seksuelle overgrep av barn skal komme på den mistenktes rulleblad.

Nå bruker han betegnelsen politiattest, men i praksis er det det samme. Det vil fortsatt henge ved en gitt person resten av livet, uten at han eller hun behøver å være dømt eller engang siktet for noe.

- Det er ekstremt vanskelig å bevise seksuelle overgrep mot barn, sier han i sin ekstreme villfarelse. – Det er en lang vei å gå for å få en fellende dom. Derfor mener jeg at departementet må vurdere om også henlagte saker med overgrep mot barn skal stå i en attest.

Dette minner om flere saker som stadig kommer opp igjen i offentlighetens lys i disse dager.

En sak går nå for menneskerettsdomstolen i Strasbourg fordi en mann ble både frifunnet og dømt i samme sak. Han ble frifunnet for mord, men likevel dømt til å betale erstatning til den myrdedes familie og norske myndigheter anket nylig støtten mannen fikk ved domstolen.

Påstander kommer stadig opp igjen om at det skjer mer enn tjue voldtekter (9000 i året) i norge hver eneste dag. En uhyrlig overdrivelse, sier du? Ja, jeg kan ikke være mer enig. Jeg har lenge hatt lyst til å kommentere disse påstandene som det livsfarlige sludderet det er.

Og så er det folk som Hjermann og Magne Raundalen & co som bruker sin stilling til å stadig kjempe igjennom tyranniske lover og praksis til støtte for sitt forkvaklede menneskesyn. De er de virkelige farlige her, i slike og lignende saker.

På alle disse områdene er rettssikkerheten for de tiltalte ekstremt dårlig, fordi hysteriet, overgrepshysteriet råder. Pressen slår saker stort opp, saker som det i ettertid ofte viser seg å være veldig lite hold i. Politikerne skriker opp om strengere lover og praksis, som Hjermann her. Strengere lover og tiltak mot hva, mot uskyldige personer?

Betegnelsen «uskyldig inntil det motsatte er bevist» har egentlig aldri fungert i noe rettsvesen, men i de siste årene har det fungert stadig dårligere, både på disse områdene og når det gjelder for eksempel «terrorsaker». Det er den sannheten som bør skrikes fra hustakene, det fokuset man bør ha her, som på alle områder.

Jeg ville ikke ha likt å ha vært barn eller å ha vokst opp i det samfunnet som Raundalen, Hjermann og støttespillere ønsker, det er sikkert.


Relevant tidligere artikkel på Uten Grenser (les hele): Mannen og kvinnen i voldtektsdebatten

The Day the Earth Stood Still (2008)

Det er mange kommende filmer som blir omtalt, både i det vide og det brede, i mange forskjellige fora, den ene mer likegyldig og tullete enn den andre. Den potensielt beste og aller, aller viktigste av dem blir bare i liten grad nevnt.

Filmen er en nyinnspilling av Dagen Da Jorden Stod Stille fra 1951, men den er så radikalt forskjellig fra originalen at den fortjener å bli vurdert ut fra egne kriterier. Alternativt kan man si at endelig kommer en god nyinnspilling. Den stiller det aller viktigste spørsmålet i dag: hva vår hubris gjør med planeten, oss selv og alt liv på Jorden.

Klaatu kommer til Jorden for a redde den fra menneskene, fra menneskehetens rovdrift og ødeleggelser og han har tilgang til en totalt overlegen teknologi, en som gjør han i stand til å ødelegge all avansert jordisk teknologi. Han kommer som gjest, men finner fort ut hvordan vi behandler gjester, og undergangen starter. Byggverk, motorveier, biler, alt formet av menneskehender blir til støv i samme øyeblikk som det kommer i kontakt med de fremmedes overlegne verktøy.

Det er lenge siden Keanu Reeves, som spiller Klaatu har hatt gode roller, men her ser det ut til at han endelig er tilbake. Filmen er åpenbart godt laget. Hele traileren oser av kvalitet, av god historiefortelling og godt skuespill. Alt jeg har fått vite om filmen så langt gjør det. Handlingen blir bygget opp sakte, men sikkert, uten det hastverket som preger de fleste filmer. Jeg har store forventninger. Filmen blir kanskje ikke noen kassasuksess, siden gode filmer med et «negativt» budskap sjelden blir det, men dette er utvilsomt slike historier som bør bli filmet langt oftere.

Regissøren Scott Derrickson skriver for tiden på The Birds, en kommende nyinnspilling av Alfred Hitchcocks klassiker, på enda en sterkt forbedret dommedagsvision…

Klaatu til Helen, (om menneskeheten):

«If the Earth dies, you die.
If you die, the Earth survives».

Ti dager i og utenfor Nottingham: første rapport

Jeg skriver ordene som de kommer, etter hvert som tankene, inntrykkene strømmer på. Søndag 9. oktober var det en kraftig demonstrasjon i Hyde Park. Onsdag 19. samlet folk seg utenfor Parlamentet for å protestere mot det nye lovforslaget de debatterte der, The Criminal Justice Bill.

Jeg har ikke detaljene ennå, men loven synes først og fremst å være rettet mot husokkupanter, demonstranter og folk som protesterer mot revejakten [Hunt Saboteurs, Red Amn], og for adelsmenn, revejegere, boligspekulanter og fabrikkeiere. For eksempel kan man, i følge forslaget bli arrestert for å befinne seg på et gitt sted (turgåere etc), og du vil ikke lenger ha lovfestet rett til å tie ved arrestasjon.

At jeg kom til å befinne meg ved Parliament Square denne ettermiddagen var en ren tilfeldighet. Jeg ble fortalt at konferansen hadde tyvstartet og ble rent oppløftet.

Bråket startet nesten før jeg kom dit. Det var en merkelig opplevelse. Jeg har aldri opplevd det riktig slik før. Tiden syntes faktisk å krype (selv om jeg aldri kikket på klokken, ikke en eneste gang). Jeg opplevde alt i sakte kino, underlig, skremmende, og jeg kjente blodet bruse.

Angrepet startet nesten umerkelig. Så kom de som en flodbølge, politiet, i full stridsuniform, og begynte å banke løs på oss. Jeg så blodet renne fra hoder, jeg så folk ligge på bakken og skrike av smerte, og jeg lurte på når det samme ville skje med meg.

Jeg var knapt en meter unna da en politikølle traff en arm. Jeg hørte benet knekke. Det fantes knapt en bevisst tanke i hodet mitt da jeg løp og dukket og hylte i vilt sinne.

Noen sier at det som skjedde i Hyde Park var verre. Det er vanskelig å forestille seg. Rå, brutale minner fortsetter å strømme på. Jeg vet ikke hvor mange vi var, men vi var mange. Til tross for det fikk snuten, antiterrorsnuten fort overtaket. De har makten og tyngden på sin side. Vi flyktet til alle kanter. Etter en ubeskrivelig løpetur hoppet jeg utfor en høy mur ned mot Embankment (promenaden mot Themsen) et sted og jeg så bare noen få andre rundt meg. Jeg haltet litt etter landingen. Bortsett fra det hadde jeg kommet fra det hele uten en skramme.

Ord… blir enda mer utilstrekkelig enn ellers. Det er som å befinne seg over en kløft. Du har allerede hoppet og vet ikke om du lander på motsatt side.

Jeg hørte senere på radioen at politiet, etter å ha ryddet unna «de verste urokråkene», ga de gjenværende «demonstrantene» et ultimatum. De ba folk rydde området. Klokken ti fantes bare antiterrorpolitiet tilbake. For et antiklimaks.


I en ukjent, halvmørk leilighet senere på natten:

Jeg prøver å sove. Det er ikke lett. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg bryr meg ikke om det. Hovedsaken er denne kvelden og natten, hvor oppspilt den har gjort meg. Det er andre her også, andre fremmede. Deres øyne tindrer, like mine. Deres blod bruser, som mitt. Jeg føler søvnen komme i den lille leiligheten, men jeg er våknere enn noensinne. Jeg er, og de også. Vi sammenligner oss leende med sardiner, men det vi føler oss som er ørner.


Jeg tror ikke det har gått opp for meg hvor stort dette virkelig er. Det er fredag morgen og første møte starter 7.30 i kveld. Dette har allerede overgått det jeg våget å håpe på, på forhånd. Tvilen kommer snikende (det er alltid tvil), om det er klokt å gå videre. Vel, skriker krigerpoeten, det er kanskje ikke klokt… men det er riktig.

Ikke for andres skyld, selv ikke for planetens skyld.

For min egen.


Amos Keppler
London 21. oktober 1994


Arrived yesterday.
Looking forward to live today and tomorrow…
If tomorrow comes.



Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Nemesis i 1995.

Jesus har aldri eksistert

Ideen om en gud har helt fra starten vært en vrangforestilling, en av de største og mest ødeleggende i menneskenes historie. Den plantede historien om Jesus fra Nasaret har vært enda en blant mange de kristne har funnet opp for å styrke sin makt over svake og lettlurte sjeler. Kirkefedrene i Nikea og andre tidlige kristne fant han opp for å gi legitimitet til kristendommen, for å gi den et fortrinn ovenfor andre, konkurrerende religioner.

I dag bruker de kristnes hovedsakelig to mer eller mindre bevisste strategier: en er å hevde at den såkalte Jesus fra Nasaret er Guds «sønn», et perfekt avkom av det guddommelige. En annen er å hevde at Jesus var et menneske, inspirert av det guddommelige. Eller noe i den dur. Ofte kan de, spesielt såkalte liberale kristne bruke begge argumentene i samme diskusjonen. De hevder, og har også klart å gjøre det til en allmenn oppfatning, også blant ikke-kristne at Jesus virkelig har eksistert, at det finnes uavhengige historiske beviser for hans eksistens.

Det er bare enda mer vellykket diktning fra deres side, slevsagt.

Uavhengige forskere som Archaya S, Dennis McKinsey og mange andre påviser dette punkt for punkt. De viser at de få historiske kildene der Jesus er nevnt eller der man kan hevde at han er nevnt som for eksempel Plines, Josephus og Tacitus skrifter er overvurdert eller forfalsket. Han er ikke nevnt noen andre steder enn i bibelen, et makkverk av diktning, som i tillegg er gjendiktet utallige ganger de siste to tusen årene. Man trenger ikke lese mye for å avsløre myten, bedraget og løgnene, men jo mer man leser og studerer om emnet, noe kristne aldri ser ut til å gjøre, jo mer overbevist blir man om hvor omfattende bedraget er.

Archaya S sporer kildene til historiene om Jesus langt lenger tilbake i tiden enn to tusen år. De er egentlig gjendiktning og forvrenginger av paganistiske skapelseshistorier. Den Egyptiske guden Horus døde og ble gjenfødt slik Jesus skal ha blitt. Historien er bortimot identisk. Odin fra nordisk mytologi, Krishna fra India, Prometeus i gresk mytologi og dusinvis av andre sagnskikkelser har også en lignende historie.

Horus ble født av jomfruen Isis i en hule. Han ble besøkt av tre vise menn ledsaget av en stjerne. Han ble døpt når han var tretti år av Anun Døperen. Han hadde tolv disipler og fikk El-Azar-Us til å stå opp fra de døde. Han ble kalt Den Gode Hyrde. Den Gode Hyrden gikk på vannet. Han utførte mirakler og var Sønnen som ble Faderen.

Dette som noen få eksempler på en lang, lang liste.

Faktum er at hvis Kirkefedrene og de andre hadde levd i dag ville de ha blitt straffet hardt for plagiat og blitt dømt til å betale enorme erstatningssummer til tidligere tiders skapere av guder og mytologi. Variasjonene i historien er så små at det juridisk ikke er tvil.

Slik det så ofte er, når man trenger ned i «dypet», «fundamentet» av religionen så finner man at det ikke finnes noe der, ingen substans verd å nevne.

Og dette sprøytet har enorm betydning i livene til milliarder av mennesker.

Selv de av oss som har avslørt det som den kvalmende vrangforestillingen det er blir plaget av selve dets blotte eksistens, fordi Bedraget og dets tjenere dominerer dagens verden.


Dybdestudium:

Kristendommens opphav og jakten på den historiske Jesus av Archaya S


Som en god, beskjeden begynnelse.

Hun skriver lettforståelig og enkelt. Flere av de andre er mer akademisk i språket og fremgangsmåten.

Mange kristne og apologister angriper Archaya S og de andre, alle de andre sannhetssøkerne, slevsagt, men sannheten forsvinner ikke av den grunn, forsvinner ikke uansett hvor mye noen benekter den. Den gjør generelt ikke det, uansett hvor mye den blir forvrengt og tilslørt.

«We shall introduce into this history in general only those events which may be useful first to ourselves and afterwards to posterity.»

Eusebius of Caesarea - church father of Nicaea 325 - Ecclesiastical History (Vol. 8, chapter 2).

«How it may be Lawful and Fitting to use Falsehood as a Medicine, and for the Benefit of those who Want to be Deceived»

Eusebius of Caesarea - church father of Nicaea 325 - Praeparatio Evangelica (title book 12, chapter 32).

«If anyone should wish to know the truth with respect to you Christians, he will find your impiety to be made up partly of the Jewish audacity, and partly of the indifference and confusion of the Gentiles, and that you have put together not the best, but the worst characteristics of them both.»

Emperor Julian of the Roman Empire, residing after the reign of the murderous and fanatical christian Emperor Constantine.

Grenseløs anbefaler film: Et rop om frihet

Cry Freedom fra 1987, en tvers igjennom sann historie, regissert av Richard Attenborough skildrer møtet og vennskapet mellom Donald Woods og Stephen Biko og Woods’ påfølgende brå og langsomme oppvåkning, både som menneske, aktivist og radikaler.

Woods var godt etablert i en sikker jobb som redaktør i en avis som mer eller mindre tilhørte den liberale delen av Sør Afrikas presse, og hadde, etter eget utsagn «en masse blår i øynene» før det skjebnesvangre møtet med Biko. I løpet av de kommende årene fikk han revet vekk alle de illusjonene han bar på om apartheidregimets menneskelighet.

Filmen er en av de aller beste jeg har sett, en av tjuefem tiere, blant tusenvis av filmer jeg har bivånet i årenes løp. Til tross for sitt lavmælte språk er den som et spark i trynet til alle som måtte ha et snev menneskelighet tilbake i dagens umenneskelige verden. Den avslører nådeløst bedraget til de konservative kreftene i Vesten, som enten samarbeidet med Apartheidregimet eller tolererte dem, og som ikke ønsket boikott. Vanligvis fungerer ikke boikotter, av diverse grunner, men i dette tilfellet gjorde det det. Sør Afrika som land og tyranni ble sakte men sikkert tvunget i kne av det internasjonale presset og Cry Freedom bidro til det presset i stor grad.

Historien er, ifølge Attenborough selv filmet av «en hvit liberaler», og handlingen blir formidlet gjennom Donald Woods’ øyne, men den lykkes likevel i å vise alt som trengs å vises. Attenborough gir oss fakta, og legger ikke til noe, men fakta er i seg selv nok, mer enn nok til å få blodet til å koke i årene.

Cry Freedom er et rop om frihet, ikke bare i Sør Afrika, men i hele verden. Den viser en manns oppvåkning og radikalisering og sier noe om opprør i alle former. Denzel Washington spiller Stephen Biko, og han gjør det på en slik måte at man blir fristet til å tro at dette er en dokumentarfilm, at Biko har stått opp av graven for å delta i filmen. Dette var hans første store rolle og uten sammenligning også hans største noensinne.

Biko er en av heltene til ikke-voldsbevegelsen, men han passer egentlig ikke inn der, som for eksempel Gandhi gjør. Han sa at hans bevegelse søkte å unngå vold, men sa også at de ville møte myndighetene med hva enn myndighetene møtte de med, en knyttneve med en knyttneve, men også med en åpen hånd, som var det Nelson Mandela gjorde femten år etter Biko’s død. Biko trodde på konfrontasjon som politisk virkemiddel, ikke nødvendigvis voldelig konfrontasjon, men det også.

Filmen blir vist 23.20 i kveld på NRK1. den er et must for alle, alle som selv perifert er opptatt av sann frihet… og de som trenger å bli godt rusket opp fra sin bevisstløshet og dvale.

Hva skal til?

FRPs sentralstyre meiet ned uskyldige demonstranter utenfor Stortinget tidligere i dag. Siv Jensen, Per Sandberg og de andre tok fram maskingeværene sine og plaffet løs. Blodet fløt i gatene, og folk døde i hopetall. Forferdede tv-seere kunne følge det hele direkte i nyhetene.

Reaksjonene i det politiske miljø og hos deler av opinionen har vært hard. Fordømmelsen har vært nærmest enstemmig i redaksjonene hos alle norske webaviser.

- Man gjør simpelthen ikke slikt, sier Statsminister Jens Stoltenberg fra AP. – Man skyter ikke ned folk bare fordi de er uenig med en. FRP må lære seg politiske spilleregler. Jeg er overbevist om at det norske folk vil reagere på dette, at de endelig vil straffe FRP for deres menneskefiendtlige politikk. Hvis ikke de vil straffe dem for dette så kan man begynne å lure på hva som skal til, hvor langt FRP kan gå før folk reagerer.

Siv Jensen derimot hadde en ganske annen holdning til det hele.

- Dette er bare enda et ondsinnet angrep på Fremskrittspartiet, sa hun i en sint kommentar. – De andre politiske partiene gjør hva som helst for å mistenkeliggjøre oss. Denne gangen gikk de så langt som å pusse uønsket fattigrask og sosialklienter i fillete klær på oss. Vi hadde simpelthen ikke annet valg enn å gjøre kort prosess. Jeg er overbevist om at velgerne våre vil gjennomskue dette åpenbare falskspillet og ikke vil la seg lure av sosialistenes propaganda, av deres patetiske forsøk på å stille oss i et dårlig lys.

En politisk meningsmåling, utført bare to timer etter hendelsen viser en to prosents oppgang for FRP. Den eventyrlige fremgangen de har hatt i det siste ser ut til å fortsette langt inn i himmelen.

En velger som ble intervjuet utenfor stortinget tidligere i kveld hadde dette å si.

- Når skal de andre partiene slutte med å slenge dritt på FRP og velgerne deres? Jeg har stemt FRP i to valg nå og vil fortsette å stemme på dem. Vi trenger nye koster i regjeringsbygget og jeg ser fram til at Siv blir statsminister. I dag så vi enda et eksempel på hvor handlekraftig hun er. Jeg er overbevist om at hun vil gjøre en enda bedre jobb som landets leder. Norge som nasjon trenger folk som Siv.

Uviktig

De aller fleste sakene og temaene som blir lagt vekt på, som blir sagt å være viktig i dagens offentlighet, i dagens etablerte media er ofte ikke det. Alle de store og små nevrosene blir blåst opp til uhyggelig proporsjoner. Det som blir fokusert på, både blant folk flest og maktens mennesker er generelt sett ganske så uviktig.

Økningen i innvandring er ingen stor sak. Bortsett fra at innvandring generelt sett er en berikelse for ethvert samfunn. Ikke bare økonomisk, men også på det rent menneskelige plan. Et gitt samfunn får uvilkårlig nye impulser, nye måter å se verden på, og da får vi jaggu meg også ta de få negative aspektene som muligens kan komme. Bare grunnleggende redde mennesker kan se på den som noen trussel. De burde spurt seg selv hvor denne frykten kommer fra, hvor den har sitt opphav, og hatt mot til å se seg selv i speilet og blitt dypt skamfull på egne vegne. Det er alltid en trussel, ett eller annet sted, hvis man leter etter den. Ofte er den sanne trusselen et helt annet sted. Istedenfor å fryse fast blikket på ett enkelt punkt bør man snu seg rundt, kikke seg rundt og lukte den stinkende kaffen.

Det som blir sett på som en økning i bensinprisene er en helt ubetydelig sak. Bortsett fra at prisen omtrent ikke har steget siden syttitallet og at den uansett burde ha steget langt mer. Den burde ha blitt mangedoblet. Verden trenger ikke billig bensin i dag. Den trenger helt andre ting. Faktisk så er dagens billige energi enda en trussel mot livet på planeten.

Veiene er dårlige i Norge, sies det. Jeg vil snarere si at vi har for gode veier. Masse veier, billig bensin og billige biler fører til enormt med forurensning og naturødeleggelser. Enda et uunngåelig faktum folk flest ikke får med seg. Det påstås at vår stolte nasjon har dårligere veier enn Albania. Enda en tullete påstand som folk tar alvorlig. Min vinkling er slevsagt helt annerledes. Bilen og dens enorme nettverk av produksjonsenheter og transport blir subsidiert, både direkte og indirekte over hele verden, også i Norge. De reelle kostnadene blir ikke tatt med. Vi bruker ikke for lite penger, ressurser på veier og mange andre ting, men altfor mye. Resursbruken er, i det hele tatt så skjev som den kan bli. Fokuset er ikke bare feil, men langt unna ethvert fornuftig tenkesett.

Det som blir sett på som en økning i kriminaliteten er egentlig bare mer skuebrød. Et tyranni vil alltid trenge noen å peke på og de som bryter et gitt samfunns skrevne og uskrevne lover vil alltid være lett å rette fingeren mot. Kriminell er bare et ord. I den grad ordet har noen gyldighet overhodet er det de kriminelle som styrer.

Tema etter tema blir kjørt fram i etablert media, det ene mer likegyldig og uinteressant enn det andre, enda litt mer røyk og speil i et samfunn der slikt er tvingende nødvendig, der distraksjoner er essensielt for å avlede folks oppmerksomhet bort fra det som virkelig foregår.

Miljøvern er ikke viktig, ikke makthavernes versjon av det i det minste. Det er bare enda et moteord, enda mer avledning. Når politikere og ledere snakker om miljøvern gjør de som de alltid gjør: lyver ved å fortelle sannheten, ved å fokusere på en ørliten del av virkeligheten. De sier at situasjonen er alvorlig ofte, men de lyver, sier egentlig ikke det, sier ikke det som trengs å sies. De sier ikke: behold panikken, ingen grunn til ro, men sier at det er grunn til uro, men ingen grunn til panikk. Og slik styrer de og takler en stadig mer uvitende og kuet befolkning.

De bestemmer hva som er viktig og hva som ikke er det. De er selektive i sin virkelighetsbeskrivelse, til og med i sin trusselbeskrivelse, i sitt fokus. Det er en teknikk de har lang erfaring med. De peker på det ukjente og de fremmede. Alt fremmed er en trussel, alt som ikke fremmer deres sak og øker deres makt ytterligere. Gjenta en løgn, et bedrag mange nok ganger og løgnen, bedraget blir sannhet. Mange av oss har hørt den, det hele livet og har aldri stilt spørsmålstegn ved dens, dets gangbarhet.

Så det uviktige blir viktig og det viktige blir uviktig. Alt eller det aller meste, i et ganske så preprogrammert mønster blir fordreid, blir snudd opp/med. Selv sannheten blir løgn. Når folk får høre at makten handler for å ordne opp i problemene så tror de på det. Dette til tross for at de gang på gang på gang har fått demonstrert, fått bevist at slik er det simpelthen ikke, og også gjerne gir uttrykk for sin misnøye… til et visst punkt. En tosk er ikke en som lar seg lure en gang eller selv fem ganger, men tusen ganger, og fortsatt ikke skjønner bæret av hva som foregår.

Så han eller hun skylder på den fremmede, det ukjente, på den med en annen hudfarge, et annet livssyn, på den som står utenfor, på den som skriker sannheten fra Avgrunnen. Og dermed blir verden stadig litt verre, blir ført enda et skritt mot avgrunnens rand.

Det er ikke viktig. Dagens mote er viktig. Dagens nye leke. Dagens nye smak. Det siste nye som ruller av samlebåndet og holder oss i ånde, og hindrer oss i å tenke

Skipet Murmansk inneholdt radioaktivitet

Overskriften er faktisk en nyhet, så utrolig som det enn kan høres.

Julaften 1994 strandet krysseren Murmansk utenfor Sørvær på finnmarkskysten og siden har den ligget der. Før forliset var vraket på vei til opphogging i India, men etterpå har ingenting skjedd.

Siden den gang har Statens strålevern, Kystvakten, Statens forurensningstilsyn og Sjøfartsdirektoratet i tur og orden og ganske så påståelig hevdet at krysseren ikke hadde radioaktive kilder ombord. Et privat avfallsselskap, Eurovironment påviste i fjor at dette slett ikke stemte, etter at selskapet Veolia og Bellona hadde «forært» de til dem. De fant det i utstyr som skulle til gjenvinning, som ville ha gått til gjenvinning og håndtering, hvis ikke de hadde oppdaget faren. De fant det ganske så enkelt, et funn nå bekreftet av Statens strålevern. Seksjonssjef Ola Reistad bekrefter også at direkte kontakt med kilden vil resultere i helsefarlig stråling.

Så kan man og bør man lure på hva som har skjedd, igjen, enda en gang. Er dette enda et tilfelle av offentlig udugelighet eller er det nok et horribelt eksempel på offentlig tildekking av faktiske forhold, eller ENDA verre: begge deler? Etter Tsjernobylulykken i 1986 holdt de ansatte ved Statens strålevern barna sine innendørs, men sendte til tross for det ut ingen advarsler til befolkningen. Tvert om: de sendte ut beroligende meldinger. Og SOM VANLIG så er dette bare ett, to tilfeller blant mange. Atomkraften må beskyttes. Folk må beroliges. I glemte saker som dette blir ingenting gjort.

I en rapport fra Kriseutvalget for atomberedskap blir saken omtalt som en «mindre hendelse», en betegnelse brukt ved nær sagt enhver sak, både i Norge og utlandet som omhandler radioaktive utslipp og gjenstander, uansett hvor alvorlig det er.

Fiskeriminister Helga Pedersen sier til Her og Nå i NRK at det som nå har kommet fram var helt nye opplysninger for henne… Igjen må man undre seg, siden disse opplysningene har vært mer eller mindre kjent siden i fjor, i hvert fall siden i fjor.

Tidligere ordfører Odd-Egil Simonsen fra Arbeiderpartiet sier til Aftenposten at han føler seg ført bak lyset og at myndighetene bløffet han og de andre lokale beboerne. Han kjempet i ti år for å få vraket fjernet og har mistet tellingen på hvor mange ganger han ble lovet at vraket skulle fjernes. Vi kan alle stille oss bak hans frustrasjon og sinne. Det finnes veldig, veldig mye å bli frustrert og sint over.

Det har vært alvorlige saker, i blant annet Spania og Brasil, der radioaktive, også «lavradioaktive» kilder har gått til gjenvinning og folk har omkommet ved smelting av radioaktive metaller.

Dette er livsfarlige stoffer, og verdens myndigheter og industri henger fortsatt igjen i femtitallets terminologi og hevder at det er nok med et teppe for å hindre stråleforgiftning.

Og kjernekraft blir hyllet som løsningen på verdens energiproblemer.

Ugress

Man får en skikkelig god følelse innvendig når man ser grønne vekster trenge opp gjennom tjukk asfalt. Representanter for sivilisasjonen legger tykke lag som dekker jorden og sprøyter veksten som kommer opp gjennom alle de tykke lagene av asfalt og betong som skal kvele jorden, hindre den i å puste, men det nytter ikke. Livet er mektig og trenger ikke mye næring for å spire.

Jeg hater betong og asfalt, og velpleide hager, og det gjør virkelig godt å se livet spire der, se ugress gi ødeleggerne grå hår, se kaos vokse fra det kunstige kosmos av betong, asfalt, plastikk og glass (og store, trimmete plener) vi ser så altfor mye av i dag. Kort gress får ikke lov til å vokse seg langt og stort. Domestiserte blomster vokser bare i bed. Veldig pent, veldig… ordnet.

Man har såkalte grønne lunger, parker i byene, grønt i alt det grå, men ikke egentlig. Det er bare rekreasjon, et ørlite glimt av villmarken som fortsatt finnes utenfor kreftcellenes grå intethet. Men livet spirer fortsatt, midt i alt det grå og dødelige og ødeleggende, fra sprekker i betong og asfalten. En forlatt by blir dekket av vekster på bare noen tiår. Hundre år etter sivilisasjonens ende vil den knapt være synlig som annet enn bleke ruiner, falleferdige bygninger og falmende mareritt for de menneskene, nomadene som passerer dem på sin vei gjennom den evige villmarken.

En ruin er et fabelaktig syn.

Sivilisasjonen kveler, ødelegger og dreper alt liv på kloden. Talløse arter har forsvunnet, blitt utryddet på dens alter. Men den kraver konstant overvåkning og vedlikehold. Entropi får bygninger til å forfalle. Alt konstruert bryter sammen før det er bygget. Gartnere må slå plener, luke ugresset og arbeidere må plukke og dusje med gift det livet som spirer i alt det grå. Man utvikler stadig kraftigere gifter. Mennesket forgifter seg selv, i forsøket på å vedlikeholde den Døden vi kaller vårt hjem. Steinørkenen, dødscellen er ikke og vil aldri være vårt hjem. Vårt hjem er den grønne planten som spirer, langt der ute der lite fortsatt er endret, der «ugresset» vokser fritt og uhemmet.

Ugresset, enhver gartners mareritt er selve livet, og det er selve livet menneskeheten og dens verktøy fører krig mot. I all korthet så fører vi krig mot oss selv. Hvis ordet schizofreni har noen gyldighet overhodet så er det blant de beste beskrivelsene av den moderne tilstand som noensinne har blitt brukt.