Mannen og kvinnen i voldtektsdebatten

Mannen har vært etterlyst i voldtektsdebatten, hva enn en mann er. Hvor er mannen der?

Jo, det skal jeg si dere. Stigmatisert, det er hva mannen er. Han kan knapt uttale seg uten å bli forhåndsdømt og stemplet som potensiell voldtektsmann og gud vet hva.

Nå viser det seg jo dessverre at mange, ganske mange norske menn rent faktisk fortjener å bli stemplet. Så utrolig det enn kan høres så mener rundt halvparten av norske menn, i følge en undersøkelse gjort på oppdrag for Amnesty International, at kvinner som kler seg «løsaktig» og flørter åpenlyst, som oppfører seg «promiskuøst» fortjener å blir voldtatt.

Det er ganske utrolig.

Dette burde dog ikke komme som noen overraskelse. Hvis man ser på diverse rettssaker om voldtekt, så vil man se at momentet om «promiskuøs oppførsel» kommer inn hele tiden, både i norske og andre vestlige rettssaler, til tross for at det ikke er noe i lovverket som tilsier at det skal være et moment. Et annet, kanskje enda mer overraskende moment, er at mange kvinner deler menns syn her og at de til og med kan være mer nådeløse ovenfor sine «medsøstere» på disse og lignende områder enn noen mann. Gang på gang har det vist seg at voldtatte kvinner, selv i tilfeller der fotografier viser at de har blitt banket opp og mishandlet av voldtektsmannen ikke kan vente seg noen støtte fra kvinnelige jurymedlemmer.

Det gjør ikke de som voldtar noe bedre, slevsagt. Det bare illustrerer at tingenes tilstand (som vanlig) er noe mer kompleks enn offisielle kommentarer (og langt de fleste bloggkommentarer) tilsier.

Et tillegg i norske lover for noen år siden for eksempel, gjør det bortimot umulig for en mann å saksøke en kvinne for ærekrenkelse hvis hun feilaktig og løgnaktig beskylder han for voldtekt av henne og usømmelig oppførsel mot barn, noe som ofte blir gjort, spesielt i barnefordelingsaker. Marianne Auli, foreksempel kom med noen ganske utrolige uttalelser i full offentlighet for en tid tilbake, der hun navnga to personer som ettersigende skal ha voldtatt henne, der hun selv innrømmet at hun ikke var sikker på hva som rent faktisk skjedde. Hun har ikke blitt siktet for noe, ikke for injurier, ikke for å ødelegge ryktet til de to mennene, selv om injurieloven klart åpner for det.

Så, med disse momentene og også andre (en lang liste) tegner det seg et noe annet bilde enn det etablerte, som vanlig. Det som kommer fram, slik jeg ser det, når man ser dette i helhet, bortenfor ekstrem feminisme og dagens mannskult er dette: Kampen står ikke mellom mann og kvinne, selv ikke i perifer betydning. Det dreier seg ikke om kjønnskamp, men om kjønnsroller. Alle vet også at voldtekt ikke dreier seg om sex, men om makt. Michael Crichton har skrevet en glimrende historie, Disclosure der mannen er offeret, noe som slett ikke er usannsynlig eller uvanlig. Sex, som så mye annet er bare et middel i dagens verden. Og det er hva det egentlig dreier seg om. Det siviliserte menneskets syn på seksualitet og lidenskap. Det skremmer dem, rett og slett, skremmer de fleste. Alle sterke følelser gjør det, i dagens verden. Sterke følelser blir utrolig nok sett på som en aggressiv handling. Derfor blir «promiskuitet» sett ned på og fordømt. Derfor blir det sett på som galt å vise seg naken offentlig, til tross for at nakenhet er helt naturlig. Derfor blir seksuell atferd regulert i form av ekteskap og lignende idiotiske arrangementer. Så, når en kvinne blir observert mens hun danser halvnaken og tent på et bord til forlystelse for alle tilstedeværende, og senere blir voldtatt, blir all den skam og fornedrelse dagens mennesker lever under blottlagt og lagt under kniven, og det åpne såret som er dagens samfunn blir avslørt for hva det er: til de grader livsfiendtlig og menneskefiendtlig.


Tilslutt, bare for å slå fast, bortenfor all tvil om hva jeg mener: Nei betyr et nei, uansett situasjon. I hvert fall burde det gjøre det. Det er utrolig hvor mye «forvirring» det er om dette. Om en kvinne eller en mann danser tett og lidenskapelig med en annen kvinne eller mann hele kvelden og sier nei når de står ved sengekanten betyr det fortsatt nei. Hvis de vrir seg i sengen en stund med forspill og ting, og noen sier nei etter noen minutter betyr det fortsatt nei. Det er lov å omstemme seg, eller det burde være det. Hvis en mann eller en kvinne føler at de har blitt holdt for narr av den andre parten, så har de fortsatt ingen gudegitt rett til å voldta eller noe som engang ligner.

Hvis noen sier nei sekundet før utløsningen eller lignende, da og først da begynner man å bevege seg inn i ett grått område, men ikke før.