Ugress

Man får en skikkelig god følelse innvendig når man ser grønne vekster trenge opp gjennom tjukk asfalt. Representanter for sivilisasjonen legger tykke lag som dekker jorden og sprøyter veksten som kommer opp gjennom alle de tykke lagene av asfalt og betong som skal kvele jorden, hindre den i å puste, men det nytter ikke. Livet er mektig og trenger ikke mye næring for å spire.

Jeg hater betong og asfalt, og velpleide hager, og det gjør virkelig godt å se livet spire der, se ugress gi ødeleggerne grå hår, se kaos vokse fra det kunstige kosmos av betong, asfalt, plastikk og glass (og store, trimmete plener) vi ser så altfor mye av i dag. Kort gress får ikke lov til å vokse seg langt og stort. Domestiserte blomster vokser bare i bed. Veldig pent, veldig… ordnet.

Man har såkalte grønne lunger, parker i byene, grønt i alt det grå, men ikke egentlig. Det er bare rekreasjon, et ørlite glimt av villmarken som fortsatt finnes utenfor kreftcellenes grå intethet. Men livet spirer fortsatt, midt i alt det grå og dødelige og ødeleggende, fra sprekker i betong og asfalten. En forlatt by blir dekket av vekster på bare noen tiår. Hundre år etter sivilisasjonens ende vil den knapt være synlig som annet enn bleke ruiner, falleferdige bygninger og falmende mareritt for de menneskene, nomadene som passerer dem på sin vei gjennom den evige villmarken.

En ruin er et fabelaktig syn.

Sivilisasjonen kveler, ødelegger og dreper alt liv på kloden. Talløse arter har forsvunnet, blitt utryddet på dens alter. Men den kraver konstant overvåkning og vedlikehold. Entropi får bygninger til å forfalle. Alt konstruert bryter sammen før det er bygget. Gartnere må slå plener, luke ugresset og arbeidere må plukke og dusje med gift det livet som spirer i alt det grå. Man utvikler stadig kraftigere gifter. Mennesket forgifter seg selv, i forsøket på å vedlikeholde den Døden vi kaller vårt hjem. Steinørkenen, dødscellen er ikke og vil aldri være vårt hjem. Vårt hjem er den grønne planten som spirer, langt der ute der lite fortsatt er endret, der «ugresset» vokser fritt og uhemmet.

Ugresset, enhver gartners mareritt er selve livet, og det er selve livet menneskeheten og dens verktøy fører krig mot. I all korthet så fører vi krig mot oss selv. Hvis ordet schizofreni har noen gyldighet overhodet så er det blant de beste beskrivelsene av den moderne tilstand som noensinne har blitt brukt.