Skipet Murmansk inneholdt radioaktivitet

Overskriften er faktisk en nyhet, så utrolig som det enn kan høres.

Julaften 1994 strandet krysseren Murmansk utenfor Sørvær på finnmarkskysten og siden har den ligget der. Før forliset var vraket på vei til opphogging i India, men etterpå har ingenting skjedd.

Siden den gang har Statens strålevern, Kystvakten, Statens forurensningstilsyn og Sjøfartsdirektoratet i tur og orden og ganske så påståelig hevdet at krysseren ikke hadde radioaktive kilder ombord. Et privat avfallsselskap, Eurovironment påviste i fjor at dette slett ikke stemte, etter at selskapet Veolia og Bellona hadde «forært» de til dem. De fant det i utstyr som skulle til gjenvinning, som ville ha gått til gjenvinning og håndtering, hvis ikke de hadde oppdaget faren. De fant det ganske så enkelt, et funn nå bekreftet av Statens strålevern. Seksjonssjef Ola Reistad bekrefter også at direkte kontakt med kilden vil resultere i helsefarlig stråling.

Så kan man og bør man lure på hva som har skjedd, igjen, enda en gang. Er dette enda et tilfelle av offentlig udugelighet eller er det nok et horribelt eksempel på offentlig tildekking av faktiske forhold, eller ENDA verre: begge deler? Etter Tsjernobylulykken i 1986 holdt de ansatte ved Statens strålevern barna sine innendørs, men sendte til tross for det ut ingen advarsler til befolkningen. Tvert om: de sendte ut beroligende meldinger. Og SOM VANLIG så er dette bare ett, to tilfeller blant mange. Atomkraften må beskyttes. Folk må beroliges. I glemte saker som dette blir ingenting gjort.

I en rapport fra Kriseutvalget for atomberedskap blir saken omtalt som en «mindre hendelse», en betegnelse brukt ved nær sagt enhver sak, både i Norge og utlandet som omhandler radioaktive utslipp og gjenstander, uansett hvor alvorlig det er.

Fiskeriminister Helga Pedersen sier til Her og Nå i NRK at det som nå har kommet fram var helt nye opplysninger for henne… Igjen må man undre seg, siden disse opplysningene har vært mer eller mindre kjent siden i fjor, i hvert fall siden i fjor.

Tidligere ordfører Odd-Egil Simonsen fra Arbeiderpartiet sier til Aftenposten at han føler seg ført bak lyset og at myndighetene bløffet han og de andre lokale beboerne. Han kjempet i ti år for å få vraket fjernet og har mistet tellingen på hvor mange ganger han ble lovet at vraket skulle fjernes. Vi kan alle stille oss bak hans frustrasjon og sinne. Det finnes veldig, veldig mye å bli frustrert og sint over.

Det har vært alvorlige saker, i blant annet Spania og Brasil, der radioaktive, også «lavradioaktive» kilder har gått til gjenvinning og folk har omkommet ved smelting av radioaktive metaller.

Dette er livsfarlige stoffer, og verdens myndigheter og industri henger fortsatt igjen i femtitallets terminologi og hevder at det er nok med et teppe for å hindre stråleforgiftning.

Og kjernekraft blir hyllet som løsningen på verdens energiproblemer.