søndag, november 09, 2008

I grenseland (I)

Jeg har dødd to ganger i løpet av livet, første gang da jeg var tre år, av penicillinforgiftning og andre gang da jeg var ti, da jeg falt og fikk slått pusten ut av meg da vi spilte fotball i hagen.
Begge deler står krystallklart for meg, også fordi jeg gjenopplevde begge hendelsene mange år senere under ett av de mest ekstreme flashbackene, tilfellene av totalt minne jeg har gjennomgått. Den tilnærmede fotografiske hukommelsen min lyser ved de mange paranormale hendelsene jeg har hatt gleden av å oppleve.

Jeg steg opp av kroppen, svevde oppunder taket og så ned på den blå og stille kroppen min. Foreldrene mine bare blåste av det etterpå, slevsagt, men mens det stod var de slett ikke særlig avslappet. Jeg svevde der oppe, og jeg så og hørte andre besøkende snakke i et annet rom, og bak det hele skimtet jeg et enormt mørke som slett ikke var skremmende der og da. Dog ble jeg nokså mørkredd de kommende årene, for det jeg hadde opplevd ble værende ved meg og med meg. Jeg ønsket å snakke om det, slevsagt, men ingen ville snakke om det, og bare blåste av barnets ønske om å snakke om det som hadde skjedd. De var så glade at de godtok at jeg «pratet tull og fantaserte» uten at de ble sint, men de ville ikke høre på meg. Senere fant jeg ut det var svært vanlig når unger ønsket å snakke om slike ting med foreldrene sine eller voksne generelt. Vi fant alle ut tidlig at voksne ikke hørte til de mest logiske på kloden. Det er en av mange grunner til at jeg alltid har sørget for å huske hvordan det var å være kalv. De fleste okser og kuer har glemt det, glemt å være åpen mot det ukjente, mot verden. Jeg døde. Jeg sluttet å puste. De oppdaget det ikke med det samme, oppdaget det egentlig aldri, for i det øyeblikket de begynte å bli bekymret, da de kom bort til meg og begynte å undersøke meg klarte jeg endelig hoste, puste, ånde. De tilkalte lege, og han tok prøver og han gjenkjente en ekstrem allergireaksjon nærmest øyeblikkelig. Det var første og siste gang jeg ble gitt penicillin.

Da jeg var ti ble jeg taklet og landet tungt, veldig tungt på ryggen. Jeg husker hvordan jeg strevde med å puste, hvordan kameratene mine stod over meg og tok hånd om meg, hvordan jeg falt ned i en dyp sjakt, hvordan jeg kikket ned på dem fra høyt oppe i luften, gjennom den lange tunnelen jeg steg opp i. Denne gangen var Reisen lenger. Det blinket i skygger rundt meg. Verdenen jeg kjente var uendelig langt unna og jeg så meg selv for første gang i mitt liv, et enormt vesen større enn noen bygning, noe menneskeskapt. Kameratene mine var langt unna, men likevel nærmere enn noensinne. Jeg så, følte hvordan de strevet, hvordan de banket i meg, hvordan de ble stadig mer bekymret. Etter en stund begynte de å riste i meg. Jeg hadde sluttet å puste og det tok flere minutter før jeg endelig pustet på ny, før jeg vendte tilbake til kroppen min fra evigheten og uendeligheten jeg sakte ble en del av. Det føltes som om jeg hadde vært uendelig langt borte og så veldig, veldig lenge, og jeg så og opplevde ting som det ville ta mange år å få noe særlig ut av, selv om alt stod klart for meg der og da, og bare falmet etter hvert som minuttene gikk etterpå. Jeg fikk sakte varmen tilbake i kroppen, en varme sterkere enn noen sol, og fra den dagen av var mørkredselen min borte, fullstendig forsvunnet, uten engang en antydning om at den noen gang hadde eksistert. Ikke at jeg ikke husker hvordan det føltes å gå alene i mørket, men det angikk meg liksom ikke lenger. Jeg hadde sett og opplevd et mørke som var langt dypere enn noe som hadde med fysisk lys og fravær av det å gjøre, og det var slett ikke noe å frykte, men tvert om omfavne.


Jeg hadde krysset grensen til Den Andre Verden, noe jeg har gjort mange ganger, både frivillig og spontant siden, en verden minst like naturlig som den fysiske de fleste mennesker i dag begrenser seg til. Bortenfor sløret så jeg meg selv og verden, slik den virkelig er, slik jeg er, slik vi alle er. En million år kom og gikk i hvert eneste av de sekundene jeg lå der på den våte bakken. Jeg kunne ikke puste, men følte meg mer levende enn jeg noensinne kan beskrive. En grå hverdag kan aldri riktig beskrive slike øyeblikk. En fargerik hverdag forsterker dem. Et eneste brøkdel av et sekund var nok: Jeg visste, vet hvorfor vi er her.

Mange år senere, midt i solskinnet en varm sommerdag gjenopplevde jeg det hele, fullstendig spontant og uventet. I hvert eneste sekund av et begrenset tidsrom så jeg på ny alt det de fleste moderne mennesker har valgt å glemme. Det falmer, uvilkårlig mellom hver gang øyeblikkene kommer til meg, men det aller viktigste, det som forteller meg hvem og hva jeg er falmer aldri. Det blir bare sterkere for hvert øyeblikk som hamrer i min utvidete bevissthet. En gang, for lenge siden ble mitt slør, det sløret moderne mennesker bruker for å blokkere verden fra sitt åsyn blåst på vidt gap, og jeg vet, til min store glede at det aldri mer vil lukke seg.

11 kommentarer:

  1. Kult at du vet hvorfor vi er her.

    Følte du noe i svevet?

    SvarSlett
  2. Har selv vært over grensen flere ganger. Den begrensede virkelighet er illusjonen.

    SvarSlett
  3. Ja, den virkeligheten vi blir presentert for når vi vokser opp i dag er illusjonen, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning. Når en flik av virkeligheten blir presentert som hele virkeligheten er nærmest ren løgn, for alle vet at den er så uendelig mye større enn det vi blir fortalt.

    Hvis det finnes noen grunn til at vi er her så er det for å lære, og dagens samfunn oppmuntrerer ikke akkurat til det (sarkasme her).

    I svevet? Jeg følte noe hele tiden, en enorm ansamling av følelser, av alt jeg var.

    Det var på den tiden skrivingen min så smått startet.

    SvarSlett
  4. Det jeg mente var egentlig at de grensene vi normalt ser "på denne siden" er illusoriske. Alt er del av samme virkelighet, slik jeg ser det.

    Lurer på om du har truffet andre på andre siden, det har jeg. Og det var - interessant.

    SvarSlett
  5. Jeg er enig, det er egentlig bare en side, en verden.

    Jeg har truffet både levende og døde ånder. Jeg er en sjaman, en som snakker med ånder.

    SvarSlett
  6. Tenkte meg det :) Det samsvarer med mine opplevelser, selv om de er fra en (noe) annen tilnærmingsvinkel. Dog er selvsagt virkeligheten den samme uavhengig av synsvinkel.

    SvarSlett
  7. Å jada, virkeligheten forandrer seg ikke, bare vårt syn på den ut fra vår synsvinkel.

    Vi forandrer det vi observerer, men det betyr ikke at virkeligheten forandrer seg. Da er det også en del av helheten.

    SvarSlett
  8. Noe av det som viser hvor overfladisk samfunnet er idag er for eksempel at vitenskapen ikke aksepterer et fenomen som poltergeistaktivitet.

    Dette er faktisk meget godt dokumentert, men kan ikke "forklares".

    Som igjen selvsagt må tolkes i retning av at det er forståelsen av virkeligheten som er mangelfull. Istedet velger man som regel å tro det er terrenget det er noe i veien med, og ikke kartet.

    Det er jo litt patetisk.

    Men jeg tror forklaringen nok en gang ligger i det at det etablerte ikke aksepterer å få satt spørsmålstegn ved noe i redsel for å miste ansikt eller makt. I virkeligheten er det jo heller slik at det å stille seg åpen (ikke være godtroende, for det er noe annet) er den virkelige styrke.

    SvarSlett
  9. Ja, nær sagt alle typer av det paranormale er bevist empirisk. det kan og bør være tvil om enkeltsaker, men ikke om dets generelle eksistens.

    Det har så visst med stolthet og arroganse, redsel for å miste makt, ansikt og innflytelse å gjøre at det etablerte ikke har anerkjent det.

    som jeg pleier å si: hvis de hadde innrømmet at alle disse sakene faktisk var faktiske så ville de nokså fort ha sett makten glippe mellom hendene deres, for da hadde de samtidig innrømmet at virkligheten er totalt annerledes sammenlignet med det sprøytet de preker.

    SvarSlett
  10. Enig. Og ikke minst hadde det gått opp for folk flest at det de prediker er på samme nivå som kirken la seg på i sine velmaktsdager.

    Løgn og bedrag for å skape et verdensbilde som støtter deres eget maktgrunnlag.

    Og det verste er at jeg ikke tror det alltid er bevisst engang. Man har faktisk oppfostret flere generasjoner som IKKE har kritisk sans.

    Igjen kan paraleller til tidligere tiders religionsmaktutøvelse skimtes.

    SvarSlett
  11. Det ligger vel nærmest like opp i dagen. Makten skifter. Makten konsoliderer sin stilling og går løs på alle som stiller spørsmål ved maktens legitimitet.

    SvarSlett