Vi møtes i skogen

Vi møttes i skogen, ikke langt fra en bakke som hadde blitt rensket for trær. Skogen krymper. Den krymper overalt, unntatt i menneskenes indre.

Vi møtes i skogen, en gjeng med fremmede som setter seg i sirkelen rundt leirbålet. Flammene strekker seg inn i mørket og brenner naken hud. Vi føler det alle sammen, en bølge i luften, en strøm av ubrutt energi, en følelse av å høre til, umulig å fornekte.

Jeg vandret inn i skogen ved solnedgang, og jeg la tomheten bak meg, for alltid. Synet av ødeleggelsen falmet i mitt indre. Jeg så for meg det mektige bålet, og plutselig var jeg der, rett og slett. De andre fremmede dukket opp i den åpne klaringen samtidig med meg, som om vi hadde planlagt alt sammen, og det hadde vi. Jeg sluttet meg til de andre fremmede, til sirkelen rundt ilden.

Vi stirrer på hverandre over bålet, gjennom den dansende ilden på de åtte andre skyggeskikkelsene i sirkelen. Tråder av både natt og ild strekker seg mot oss og gjennomborer oss. De ni lever og tryller i månens land. Vi er De Ni, og vi lever, i en verden fylt av levende døde. Fem og fire av hvert kjønn møtes i skogen, fjernt fra sivilisasjonens ødeleggende, horrible virkelighet. Dette er vår. Vi synger og taler meningløse ord som ikke er ord, men dører, vidåpne portaler til det ukjente kjente, og vi Reiser i Tid og Rom, og begrensninger er bare et ord. Vi åpner oss selv og dermed verden. En rift åpner seg i tilværelsens grense. Det er ingen grense. Den andre, større Andre Verden er her, midt i blant oss. Vi åpner oss mot verden og verden åpner seg mot oss.

En tåke flyter fra ilden og hyller inn De Ni. Vi føler det, føler hvordan den skimrende luften griper tak i oss. Eldgamle, meningløse ord stiger opp fra vibrerende struper. Vi gir dem mening, og gir dermed oss selv mening.

Reisen begynner, fri fra kroppen og selv tanken. Det er «sjelen», Skyggen, vårt evige Jeg som stiger opp og ut av kroppen, og falmer i mørket. Men vi falmer slett ikke. Vi vokser og er mer enn vi var. Plutselig er vi et helt annet sted, ett jeg har besøkt før, et rom som ikke er noe rom, men et møtested. Veggene her er ikke vegger, men vinduer, utkikkspunkter mot evigheten og uendeligheten. I utallige lynglimt opplever vi hele liv, talløse opplevelser som man ikke kan makte å beskrive om man hadde en million år til rådighet. Dette er hypervirkeligheten, den sanne virkeligheten. Den andre vi har lagt bak oss er illusjonen, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning.

Hvor lenge varer Reisen? Hvor langt har vi reist? Jeg kan aldri helt fastslå det og jeg bryr meg ikke. Begge spørsmålene er meningløse. De spørsmålene vi stiller oss selv i de tusen evighetene vi legger bak oss er av langt større prioritet.

Vi er tilbake i skogen og trærne og vekstene og alt rundt oss er levende, enda mer levende enn vi husker det, fra lenge, lenge siden. Vi puster tungt, men hver eneste innånding får oss til å gløde av liv. Hvor lenge varer Natten? Svaret er ikke noe svar, men en lang, lang rekke av spørsmål, av høye ulvehyl som gjaller gjennom luften. Utallige morgener har kommet og gått, og det er fortsatt natt.

De Ni lever i månens land.

Barne-TV og tilsvarende farlig tull

Det er her det begynner, eller her det fortsetter fra de hjernevaskede foreldrenes spede forsøk på ufarliggjøring og på å trekke tenner og klør.

Jeg avskyr Barne-TV. Jeg gjorde det da jeg var barn og det gjorde også enhver annen unge jeg kjente og kjente til. Hjernevaskede foreldre sier til meg at jeg må sette meg i barnas sted, og det er nettopp det jeg gjør. Jeg er en av de få «voksne» som ikke har glemt at jeg var kalv.

Menneskelignende dyr som snakker. Katter som ikke spiser mus. Løver som legger seg ned ved lammet. Idiotiske voksne programledere som snakker «barnespråk». Det er der alt sammen. Ufarliggjøringen. Ingen trusler. Alt er mykt og deilig. Den samme ufarliggjøringen som fortsetter etter at de har blitt voksne, i andre, men like søvndyssende former.

Nei, da har jeg langt mer til overs for Nils Gaup, samene og urinnvånere generelt sitt syn om at fortellinger bør være farlige og truende for å forberede barna på et liv i fare, ett de garantert kommer til å leve. Uten denne forberedelsen, en essensiell del av enhver fornuftig barneoppdragelse blir ødelagte barn kastet inn i de voksnes verden totalt uforberedt på hva som venter dem. De er ikke dumme og er, på tross av «beskyttelsen» de har fått i oppveksten svært så kyniske. Men de mangler den grunnleggende forståelsen for hvordan verden fungerer, og slik er det også de som styrer dagens verden ønsker det. Slevsagt. Og slik fortsetter det, i generasjon etter generasjon etter generasjon.

Hele ideen om fortellinger for barn, slik det praktiseres i dag, både på TV, i bøker og på film er latterlig og skadelig og kvalmende.

De gamle eventyrene var opprinnelig blodige og skremmende fortellinger, før Asbjørnsen og Moe og deres like slo kloa i dem. Jeg ser dem for meg, der de satt, med sin svarte penn og strøk over og forandret, svært så lik sensuren, slik den drives i dag.

«Eventyrsamler», dikter og prest Jørgen Moe døde i dag, for 125 år siden. Bare så synd at hans arbeid ikke døde med han.

Ikke rart verden er så skakkjørt.

«Det finnes ingen ublodige eventyr. Ethvert eventyr er skapt ut fra en avgrunn av blod og angst».

Franz Kafka

Farlige terrorister?

Flygere og kabinansatte hevder at de blir provosert, ydmyket og mistenkeliggjort hver eneste gang de går gjennom sikkerhetskontrollen på en norsk flyplass, noe som gjerne skjer flere ganger daglig.

Velkommen etter, sier jeg. Vi hørte ikke et pip fra dem når vi sivile passasjerer begynte å klage høylydt over terroriseringen vi ble utsatt for etter at de nye «sikkerhetsreglene» ble innført, innført for å tekkes våre krigerske allierte, og for alle lands myndigheter føler en hysterisk trang til å gjøre «sitt» i «Kampen Mot Terror».

De av oss som er noenlunde oppegående, som bruker hjernen til å tenke med, skjønte hvor det bar hen lenge før de nye såkalte sikkerhetsreglene ble innført på norske flyplasser. Vi hadde enten trent (ganske så ufrivillig) i utlandet eller vi kan se at en spade faktisk er en spade. Blant mange grunner på grunn av de mange arrestasjonene og overgrep fra politiet og overvåkningstjenesten nylig, (blant annet av en mann med walkman på toget). Med mindre man tenker på den vedvarende kampen vestlige myndigheter fører mot sine egne innbyggere, og intensiverte etter 11. september 2001 så finnes det ingen Kamp Mot Terror. I den grad ordet terrorisme har en mening overhodet, så er myndighetene og deres ivrigste vaktbikkjer terroristene.

Med andre ord: Det hele dreier seg om propaganda, et spill tyrannene spiller for å rettferdiggjøre de økte «sikkerhetskontrollene».

Så, en privilegert gruppe får smake bjerkeriset for en gangs skyld, og de skriker opp, og etter mye om og men gjenvinner de sin privilegerte status. Uten at de sier et ord mot det som virkelig betyr noe i den saken: Den negative spiralen verdens demokratier går, fra galt til verre, fra et skjult tyranni til et åpenbart, fra en illusjon om frihet til stadig strammere tøyler, stadig mer inngripen i folks liv, både fra offentlige og private myndigheter, både fra regjeringer og multinasjonale selskaper.

En utvikling som folk flest heier videre, uten engang å reflektere over det de mister, over hvor mye de allerede har mistet, over hvor lite, hvor uendelig mye det gjenstår for oss alle å miste.

Se nå for deg menneskene som går gjennom kontrollpostene både på flyplassene og andre steder i dagens verden. Erstatt det bildet du har i hodet av tobente, påkledde dyr med firbente ullproduserende og brekende vesener…

Og alt blir uendelig klart.

Ikke det fnugg skjedde - en ballade

Til ære for alle mine norske fans: For aller første gang oversetter jeg ett av mine dikt fra engelsk til norsk, en milepæl i kunsthistorien.

1.

Folk undrer seg over Jesus fra Nazaret
Mannen de kaller Kristus
De hevder at en allmektig Gud
Kom til Jorden
Og vandret der som en mann
De hevder at et underlig, obskurt vesen
Splittet seg selv i tre
I et kompleks spill for å redde menneskeheten
Fra en synd Det hadde satt i gang og ønsket
Vesenet er altvitende
Det kjenner begynnelsen, slutten og den nye begynnelsen
Og det kjeder seg noe i for jævlig

Så, det satte i gang Det Store Spillet
Det skapte virkeligheten og dets sjakkbrikker
Av gull og sølv og blod og ben
Sitt spill av synd og frelse
Og tilbedelse og uendelig tillit
De hevder det

I år Null sendte Det seg selv
For å lide på vegne av seg selv
Og satte i gang et helvetes spetakkel
En teaterforestilling
Verdt sin vekt i gull
Og blod, svette og tårer
De hevder det

Det er et endeløst antall eldgamle historier
Som handler om mennesker
Som levde etter å ha dødd
Historier om mennesker
Som steg opp fra sin egen aske

Dette var historiene mennene fra Nikea
Pustet på og gav liv
For å tjene deres egne, avskyelige formål
For å få seg selv til å skinne
I en ettertid de selv skapte
Mange sanne kritiske lærde
I deres samtid
Talte imot deres løgner
Og mange kritikeres skygger
Druknet i blod
Det er religionens sanne vesen
Den dreper alt den ikke kan omvende

Og slik ble det
Gjennom århundrer og tusenår
Talløse dager og netter
Av bedrag og terror bortenfor all forestillingsevne
Til luftspeilingen Jesus hadde blitt fakta
Til selve virkeligheten
Hadde druknet i søle
I speil og røyk
Og ordet frihet hadde blitt banning

2.

Det fantes ingen mann ved navn Jesus
Han var og er et sykt bedrag
Skapt av intet
Av mennesker som vokser på slikt
På den kollektive sinnssykdommen
Som tok over verden

Ikke det fnugg hendte i år Null
Utenom historiens gang
Påfunnet, historien som råtnet på rot
Den kom senere, århundrer etterpå
Da makthungrige menn samlet seg
Og skapte svindelen
Den totale, forvrengte fantasien
Som narrer og ødelegger verden

Slik er situasjonen i dag
Vi lever uten et begrep
Om hvordan verden egentlig er
Fordi en gjeng makthungrige gamle menn
Tok både sin samtid og ettertid
Som sin egen
Tiden og utallige løgner skapte legenden
Den inkarnerte myten om Jesus fra Nazaret
Og samtlige av oss lider på grunn av det

Det finnes ingen Gud, ingen frelser
Ingen som vil samle de frelste
På Dommedag
Og vi kan alle glede oss vilt
På grunn av det ubestridte faktum

Amos Keppler
2007-02-11 (2007-03-15)

Stamme

Duften av vår ligger i luften. Stammen er rastløs. Vi har sovet gjennom den lange vinteren. Nå varmer ilden nok en gang knoklene og rører i blodet.

Snart starter Reisen til vårt kommende Sommerland. Vi vil samle sammen våre våpen, våre få eiendeler og forlate dette stedet. Det er et flott sted som vi har hatt mye nytte og glede av, men nå er tiden inne til å dra videre. Vi vil jakte i noen hektiske dager for å fylle magene og lade opp til den lange reisen, og så vil vi dra av gårde til vårt nye, midlertidige hjem.

Barna løper omkring, deres glade smil speiler de voksnes forventningsfulle smil. Det er en ny tid, en som vil ta oss steder vi aldri tidligere har vandret.

Det finnes en naturlig sti bortenfor fjellene hvor solen går ned. Noen av oss utforsket en del av området i fjor sommer. Det er et storslått sted, fullt av vilt og naturens sjenerøsitet. Vi vil dra dit, vandre gjennom ukjent land, inntil vi finner et sted å slå oss ned for en tid. Det vil bli vårt hjem for et kort tidsrom, men ikke mer enn selve Jorden vi vandrer på.

Vi er jegere og samlere, Nomader, og ikke minst Søkere, både åndelig og fysisk, av livet og ilden, og Skyggen i verden og bortenfor verden, i den uendelige veven som virkeligheten er. Vi søker alltid, søker alltid noe, og det kommer vi alltid til å gjøre, bortenfor livet, bortenfor døden.

Det er ikke noe lett liv, men vi har lært å sette pris på det, sette pris på naturens rå skjønnhet, innvendig og utvendig. Det er langt, langt bedre og mer lystbetont sammenlignet med det helveteslignende livet vi opplevde i Maskinalderen for bare en generasjon siden. Eksistensen vi led oss gjennom i sivilisasjonen virker som en fjern drøm eller rettere sagt et mareritt nå, ikke mer ekte enn en luftspeiling, og det, antar jeg, var alt den noensinne var. Å leve ute i naturen føles til og med bedre enn de korte glimtene vi fikk av det i sivilisasjonens bleke eksistens. Dette er livet menneskene er født til å leve. Vi føler det, bortenfor tvil, i hver eneste lille del av vår kropp og mørkeste del av vårt intellekt og vår tanke.

Dette føles fortsatt som en drøm, på en måte, fordi det er så vidunderlig, så fullt av gleder. Vi kan ikke og ønsker ikke å holde tilbake vår forventing lenger, and vi behøver heller ikke gjøre det. Dette er frihet, bortenfor alle forsøk på å beskrive den, vill og umulig å holde tilbake eller sperre inne.