Tilfeldighetenes ekstreme viderverdigheter

Dette innlegget skulle egentlig ha handlet om mangel på sann sosial omgang i dagens moderne verden. Merkelige omstendigheter har dog vridd det ytterligere en tanke mot det bisarre og pussige.

Vanligvis går jeg ikke ut i helgen. Det blir for fullt de fleste steder og jeg foretrekker å gå ut midt i uken når de fleste holder seg hjemme.

Men i dag mistet jeg brillene mine på bussen og de blir tidligst tilgjengelig på hittegodskontoret på Bystasjonen mandag morgen, om overhodet. Så da hadde jeg valget mellom å sitte og myse foran PC’en eller hive meg på bussen, og valgte slevsagt det siste.

I løpet av dagen ringte jeg til folk, sendte sms og oppsøkte bekjente hjemme. I løpet av dagen følte jeg meg stadig mer forbløffet og opplevelsen av forfølgelsesvanvidd, overbevisningen om at det fantes noen der ute (eller oppe) som ikke likte meg ble stadig sterkere.

En jeg kontaktet via telefon hadde fått influensa. Okay, greit nok, ingen stor sak. Det var synd på han, men det ødela ikke dagen for meg på noen måte. Den neste jeg kontaktet lå på sykehus med galleblærebetennelse og hadde det innfor jævlig vondt. Hun kunne ikke bli med meg på byen. Den neste hadde brukket foten og hadde fått beskjed om å holde seg i ro i flere uker. En annen hadde fått diaré. Det rant og rant og han følte seg slett ikke lysten på en rotbløyte på Bergens dunkle utesteder. Kanskje i morgen, sa han, manana. Vel, det var jo litt fremgang, men jeg følte meg fortsatt i økende grad som om jeg deltok i en episode av The Twilight Zone eller noe. Da den neste fortalte meg at han hadde blitt forkjølet kvelden i forveien og følte seg slapp og elendig fikk jeg skikkelig følelse av at verden hadde gått av hengslene.

Jeg mener, alle disse var virkelig syke. De prøvde ikke å vri seg unna eller noe. Nå så jeg ikke at fyren som påstod at han hadde brukket foten virkelig hadde brukket den, men fyren pleier ikke å komme med utflukter og spesielt ikke slike utflukter, spesielt ikke når det kan avsløres neste gang jeg ser han. De andre var helt klart syke. Man hørte det på dem. Flere kunne knapt snakke (eller kvekke).

Legg til at de andre i min personlige telefonkatalog enten ikke svarte på telefonen, ikke var tilgjengelig av andre grunner eller ikke fulgte min oppfordring om å være spontan, og kvelden ble fullkommen.

Man vet jo at det blir vanskelig når man prøver å få til slikt i siste liten. Sjansen minsker for at positive ting skjer, i hvert fall i dagens samfunn. Det er forståelig at mange allerede har lagt planer eller at noe har skjedd som forhindrer dem fra å ta en rotbløyte eller være sosiale med akkurat deg en gitt kveld, men dette er hinsides oddsen for tilfeldighetenes spill, noe jeg vet en del om.

Det er ofte vanskelig å holde kontakten og å være sosial i dag, fordi alle er så opptatt hele tiden. Alle driver på med sitt, og man må planlegge lang tid i forveien for at folk skal få tid samtidig, og selv da blir det vanskelig.

Men det blir slevsagt enda vanskeligere når den kjeden av tilfeldigheter som folk flest kaller skjebnen bestemmer seg for at du skal få æren av å være skjebnens hakkekylling i dag. Gratulerer, du går like i fengsel. Når du passerer start får du ikke 2000 kroner.

Nå kunne det slevsagt også ha vært langt verre. Det er tross alt ikke jeg som er syk eller har brukket benet, eller har blitt påkjørt og havnet på sykehus, eller fått en meteor i hodet eller blitt truffet av en kule som ble avfyrt fra andre enden av kloden og som blåste med vær og vind over land og hav før den bestemte seg for å treffe meg i hodet. Noen ganger har man faktisk svært gode grunner for å være takknemlig.

Jeg tok et par øl alene i håp om at ting skulle snu seg og jeg skulle treffe på mer perifert kjente eller til og med helt ukjente i kveld, men det ble liksom ikke noe av det, om du skjønner. Piffen hadde gått ut av kvelden før den hadde startet. Jeg reiste hjem tidlig.

Så da sitter jeg her da, og myser foran skjermen. Trøsten må være at dette er noe jeg kan fortelle i lystelige lag resten av livet.

Alle vil tro jeg spøker.