Et glass

Et glass sprakk i kveld, bare et glass. Det ble sannsynligvis opprinnelig brukt som et ølglass, og kan ta opptil en pint med væske. Jeg fant det på gaten da jeg gikk ned fra Brann Stadion etter en kamp i 1975. Det stod tomt og mutters alene på et gatehjørne på Danmarksplass. Jeg kan ikke si hvorfor jeg bøyde meg ned og plukket det opp. Glasset skrek ikke akkurat til meg i sin ensomhet (tror jeg). Det var ikke sånn at vi manglet glass hjemme, snarere tvert om. Sannsynligvis var det bare en innskytelse, men jeg bar det i hvert fall med meg hele veien til sentrum, til bussen og hjem.

Glasset ble vasket, vasket grundig og vi, eller rettere sagt jeg tok det i bruk. Det ble mitt glass. Andre som har drukket av det kan telles på en hånd. Merkelig nok har jeg alltid brukt det til å drikke saft av, og aldri øl.

Spør meg ikke hvorfor.

Solbærsaft, blåbærsaft, alle kjente og ukjente typer saft, men aller mest de to.

I kveld sprakk det altså, mitt favorittglass av seg selv, uten noen dramatisk eller påviselig ytre påvirkning. Jeg antar det ble et offer for sin egen forgjengelighet.

Glass, som alle ting og levende vesener er forgjengelig.

Siden 1975 har dette vært en del av nesten enhver middag jeg har spist, enhver hjemmemiddag i det minste.

Det er ganske utrolig.

Jeg, som alltid passer på å variere alt mulig har i dette tilfellet syndet ganske ettertrykkelig mot det.

Mitt favorittglass har avgått ved døden. Jeg kaster det på havets bunn og på evighetens alter. Måtte det engang på livets elv finne andre lepper å bli kysset av og andre tørste struper å væte.