Det begynte slik det ofte begynner, som en drøm, ofte en drøm jeg til en viss grad kan styre, men som jeg sjelden ønsker å styre, fordi jeg ønsker å se hvor den går.
Da jeg bare hadde en skrivemaskin (eller to) kunne jeg bare skrive på en eller to historier samtidig, og måtte nøye meg med å skrive ned notater jeg måtte ha om andre. Tankene mine har alltid vandret, vandret vilt, men skrivingen min ble revolusjonert når jeg skaffet meg PC for tretten år siden (så lenge siden? Helt utrolig). Jeg behøvde ikke skifte papir i skrivemaskinen lenger, men kunne skifte fokus ved et tastetrykk.
Tankene mine vandrer og jeg drømmer historier. Jeg har over åtti historier, nå, som jeg vet jeg vil aldri skrive ned, som jeg legger i en skuff i sinnet, der de skriver seg selv. Men det er fortsatt mange historier som jeg skriver, rundt femten mer eller mindre på en gang.
For noen netter siden drømte jeg om en pokerspiller som plutselig, i et øyeblikks klarsyn drømte, mens han var våken en verden så uendelig mye større enn det han hadde trodd verden var, og jeg raste inn til skrivemaskinen, til mine mange skrivemaskiner og begynte å skrive. Noen ganger vet jeg nesten hele historien, fra begynnelse til slutt før jeg begynner å skrive den ned. Andre ganger vet jeg begynnelsen og slutten, eller som med denne: bare første kapittel, uten anelse om hvordan den vil ende. Det er stort, egentlig, å skrive ned historien, å fortelle den etter hvert som den kommer til meg, fra det uendelig havet som er virkeligheten.
Hvordan vet du hvilke løsrevne ord og setninger som hører hjemme i hvilke historier? Spør noen meg. Det er enkelt, egentlig. Jeg vet det akkurat som jeg vet at gul hører sammen med gul eller gul hører sammen med blå, eller svart (eller kufiolett).
Moderne teknologi har, paradoksalt nok gitt meg muligheten til å skrive ned flere av de utallige historiene jeg forteller rundt leirbålet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Vel, teknologi er ikke fienden slik jeg alltid har sett det. Snarere øker det mulighetene.
SvarSlettProblemet oppstår imidlertid når vi ikke kontrollerer teknologien. (joda, jeg mener selvsagt det). Med kontroll ligger for eksempel også det å kunne legge begrensninger på negative forhold - å for eksempel la en datamaskin koste det dobbelte - hvis det er nødvendig for å produsere den med minst mulig skadevirkninger.
Når det er sagt, så er selvsagt historiefortelleren en viktig del av den menneskelige eksistens som har alt for liten plass i det moderne liv. Alt for ofte er historiene vi har kalde og livløse - masseproduserte. Historiefortelleren i oss selv er langt viktigere.
Og ekte historier fra vår sjel er viktigere enn det meste annet.
en kamaerat av meg pleier å si at bare Fortellerne kan redde oss nå, og selv om jeg ikke er helt enig så tror jeg nok det langt på vei stemmer. :)
SvarSlett