Den usynlige sløyfe

Slike sløyfer og kors og whatever kommer i alle farger. Spesielt på Internett har bruken av slike symboler til bruk av diverse innsamlingsaksjoner eksplodert. Nær sagt alt mulig av «gode» formål blir dekket av dem. Men den jeg liker aller best, eller rettere sagt den eneste jeg liker er den usynlige sløyfe. Du sitter der og stirrer på den og ser absolutt ingenting.

Stort.

Fra spøk og dryppende ironi til en smule alvor. Veldelighet, med diverse pengeinnsamlinger er en veldig negativ ting. Bare ordet i seg selv har en negativ klang, ikke bare i mine ører, men hos alle. Alle vet hva det innebærer, selv om mange ikke vil innrømme det: Det er avlat rett og slett, for at folk skal føle seg bedre, og det gjør heller ingenting med det egentlige problemet. I de aller fleste tilfellene gjør det ting verre for de som trenger hjelp, fordi det er avledning, bort fra det som virkelig trengs for å rette på forholdene i dagens dypt urettferdige verden.

Uhjelp for eksempel har på alle mulige måter gjort alt verre for de som har mottatt «hjelpen». Allerede i 1974, da månedens hjelp ankom hovedkontoret i Bangla Desh… begynte festen. Det var ikke snakk om å løfte noen ut av et desperat liv, men å hjelpe de som hadde tjent seg rike på overføringen til å bli enda rikere. Dessuten har uttrykket man av og til finner på vegger og plakater i vestens byer absolutt gyldighet: «stopp uhjelpen fra sør til nord». Det kommer noen penger ned, men langt mer går motsatt vei. Vestlige land har tjent seg rike og fortsetter å tjene seg rike på å plyndre fattige land, for mineraler, resurser og blod. I det såkalte Refleksprosjektet heter det at: «det skal hjelpe norske interesser i en globalisert verden». Norske interesser. Så avslørende er det, men det stopper ikke det grenseløse hykleriet.

Den enorme hjelpen som gikk til Eritrea for eksempel, blant annet gjennom Live Aid på åttitallet gjør at det nå er dobbelt så mange som sulter der. Man pøser inn penger og ressurser inn i området som bare kan brødfø et fåtall mennesker. Alle vet at det vil bli mer og mer hungersnød, men likevel fortsetter det uhyggelige skuespillet. Uhjelp, tradisjonell nødhjelp er med andre ord ikke bare bortkastet. Man redder kanskje, kanskje, la oss si en person og dømmer stadig flere til en langsom og pinefull død. Det gjør at problemet vokser og blir stadig mer uhåndterlig, både på kort og lenger sikt.

Så med andre ord, når noen sier at nødhjelp generelt sett er bortkastet og gjør ting verre så stemmer det, så jeg mener så visst at man bør slutte med det, men ikke fordi det koster «oss» penger, ikke fordi det frarøver oss noe som helst av sykehusbehandling eller noe, men fordi det er svindel og bedrag, og avlat og ran og falskt håp og Satan vet hva.

Kristne organisasjoner som ettersigende hjelper narkomane og alkoholikere gjør slett ikke det. I beste fall drar de dem fra en form for avhengighet til en annen. Man blir veldig hjulpet av å bli frelst… Karl Marx sa at religion er opium for folket og i det hadde han helt rett. Hvis man i sannhet ønsker å hjelpe folk så bør man snarere rane de såkalte bøssebærerne istedenfor å gi dem penger. De årlige «TV-aksjonene» er med få unntak nokså kvalmende foretak.

Slik kan man fortsette. Folk gir noen slanter eller noen større slanter og føler seg bedre, og lar seg lure, bevisst eller ubevisst. De talløse problemene… består.

Og vokser seg store på folks bevisstløshet og ufølsomhet. Det er folk som gir som generelt sett er ufølsomme. De har ikke, slik det veldig ofte er tilfelle ikke tenkt igjennom det de gjør og er tilfreds med å la andre, driftigere og sleipe personer tenke for seg.

Slik er sivilisasjonen i ett nøtteskall.


Kan du se noe her, hvis du ser for deg en svart firkant, noe i det hele tatt? Se for deg en sløyfe eller et blå kors eller en forgylt statue. Ser du noe overhodet?

Du bør ikke gjøre det, for det er ikke der, unntatt en sjelens gift som suger alt liv ut av oss og gjør oss til marionetter, til dukker som danser i tråder.

Marionettenes dans...

Består.