Jeg klarer ikke riktig å slippe dette, og vil heller aldri slippe det, heldigvis, fordi det er så viktig, så essensielt å snakke om, å røske opp i.
Dette innlegget, som en del andre jeg skriver, har også modnet en tid. Plutselig føles det overmodent.
Begrepet «negativisme», i den grad det har noen definisjon eller noen fornuftig bakgrunn overhodet er når en gitt person blir sagt å være overkritisk, og overnegativ, rett og slett.
Som om man kan være det i dagens verden eller noen som engang ligner.
Mange miljøer og typer miljøer bruker denne betegnelsen. Hvis man får slengt den på seg i en gitt diskusjonsgruppe, for eksempel blir man gjerne ikke sett på som meningsberettiget, utrolig nok. Man blir blant annet kalt syter og det blir det diskusjonen dreier seg om fra da av, og ikke det opprinnelige (samfunnskritiske) tema.
Så utrolig beleilig for verdens makthavere og deres lydige og glefsende vaktbikkjer, for hele systemet som vokser på å undergrave menneskelighet og sterke, mektige ytringer.
Noe av det første man lærer i dagens verden er å ikke røske opp i urørt vann eller gift. Den rådende holdningen er å la sovende hunder sove, så den ikke skal reise seg å bjeffe. Hundens lydighet blir med andre ord det viktigste, ikke dens frihet eller dens ønske om å slite lenken som binder en. En slik grunnleggende tankegang går igjen overalt. Lydighet, autoritetstro, lojalitet ovenfor etablerte prosesser, tanker blir det korrekte og eneste riktige. Kritisk tankegang og handling blir fraværende, gjerne totalt fraværende. Eller den får en form som er så nær det at den blir tilnærmet verdiløs.
Det dreier seg heller ikke om bare det folk flest kaller politikk, men også når det gjelder medmenneskelig interaktivitet og forståelse.
Og la det være helt klart: denne passiviteten, ettergivenheten hos folk flest, og faktisk også i mange tilsynelatende radikale miljøer, denne ulysten mot ufred er faktisk en av de viktigste årsakene til at verden aldri forandrer seg i markert positiv retning. Verden går under med en hvisken, ikke med et skrik.
Det er så veldig få som kan si NEI i disse dager.
Les for øvrig også Helge Samuelsens kommentar til mitt forrige innlegg.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Dette kjenner jeg godt til. Jeg lever kanskje litt på grensen og får av og til "negativ" slengt etter meg, til tross for at jeg egentlig er "super-positiv" så lenge jeg føler at ting går i noenlunde riktig retning.
SvarSlettDet forhindrer ikke at jeg alltid vil si ifra om jeg føler urett eller at ting går i feil retning.
Og jeg lar meg ikke "nøytralisere" av slike karakteristikker. Ikke nå og ikke i fremtiden!
Det er noe av det samme man ser når man kritiserer ting rundt vår innvandrings- og/eller asylpolitikk. Da er man plutselig "rasist"! Neo, jeg er ingen rasist. Faktisk har jeg gjennom livet fått mange utenlandske gode venner, men jeg forbeholder meg retten til å si ifra når jeg ser åpenbare feil og skjevheter i vårt samfunn - også når det berører innvandring.
Og det vil jeg fortsette med!
Hvis jeg forstår deg rett så mener du at det for mye innvandring.
SvarSlettAkkurat det er veldig synd, for å være imot innvandring er ikke særlig radikalt, men tvert om, som påpekt ganske gjennomsnittlig og kvalmt. For mye innvandring hører slett ikke til skjevhetene, for å si det mildt, mens motstanden mot innvandring defintivt er blant dem.
Du har rett. Det ER vanskelig å si nei. Det er bygget inn i hjernen at man ikke vil gjøre andre lei seg. Verdens undergang, nesten.
SvarSlettJeg skal ikke snakke for høyt siden jeg er en av dem som ikke er flinke til å si NEI. (Men sier meg ikke enig i alt av den grunn).
Min holdning, generelt sett, som kjent er at man gjør atskillig mer skade av å ikke si nei, at ønsket om å unngå ubehageligheter fører til en generell ettergivenhet i befolkningen som virkelig har utartet og som støtter undertrykkende krefter.
SvarSlettMan gjør heller ikke en venn noen tjeneste ved å ikke si ifra.