Den siste «debatten» om gutters tissing illustrerer vel ytterligere hvor langt vi har fjernet oss fra naturen i sivilisasjonen. Og hvor mye enkelte personer fører an i den pågående fremmedgjøringen. Det siste er at gutter skal lære seg å tisse som jenter. Tragikomisk egentlig. Argumentene som blir ført mot dette, at doen blir skitnet til, at vaskekonene får mer arbeid, at det koster mer, er utelukkende bare vikarierende motiver. Det det egentlig gjelder er at det naturlige blir og skal bli sett på som unaturlig og omvendt. Det er direkte hårreisende.
Det er så mye som er snudd på hodet i dagens verden at denne lille illustrasjonen nærmest drukner i mengden. Men det betyr ikke at dette bør tas lett på. Det er, som sagt enda et skritt mot umenneskeliggjøringen av mennesket. Naturen er farlig. Naturen er unaturlig. Nature bør og skal forbedres. Og vi har for lengst kunnet skue de åpenbare tegnene på de endelige konsekvensene, overalt hvor vi retter blikket: En Jord stadig mer berøvet for liv.
Rektor Anne Lise Gjul (og alle andre som støtter dette horrible opplegget) bør bli tvunget til å tisse mens hun står på hodet. La hun gjøre det i en måned og se hvordan hun liker det.
Husk at det kan spare det offentlige for en masse penger og også lære kjønnene mye om hverandre og det er vel det viktigste?
søndag, oktober 01, 2006
søndag, september 10, 2006
Ingen må noensinne glemme 11. september!
Jeg tillater meg her å gjengi i sin helhet et leserinnlegg som stod på trykk i Bergensavisen på onsdag. Det tar dagens og fortidens hendelser helt på kornet.
11. september er den mørkeste dato i vår nyere historie. En dag som for alltid vil sette sitt blodige stempel på kalenderen. Den dagen hvor mangfoldige tusener ærlige arbeidere, kunstnere, og samfunnsengasjerte mennesker skulle føres til slakterbenken. Fanget, ydmyket, torturert og drept på stedet. Uten lov og rett, men etter en blodig tyranns tilfeldige forgodtbefinnende.
En tyrann av umenneskelig støpning, men som likevel ikke var alene om sine djevelske ugjerninger. Et gryende demokrati, sosiale reformer og et tappert folk ble tråkket brutalt ned ved aktiv hjelp av kapitalistisk grådighet. Imperialismens maktelite i form av etterretningsorganisasjonen CIA, storkonsernet ITT og USAs parlamentariske ledelse. Et skammens kapitel i den vestlige verdens sjakkspill.
Er det noen som har mistet tråden her? Det er snakk om 11. september 1973. Santiago fotballstadion. Dagen for Pinochets blodige militærkupp i Chile. Starten på en mørketid med ufattelige lidelser for et helt folk. La oss for alltid minnes de mangfoldige tusen som ble som ble fengslet, torturert og drept bare fordi de ønsket seg et fritt og rettferdig samfunn.
Tyranniet i Chile var et planlagt folkemord og må plasseres der det hører hjemme. En av verdens mest grufulle terroraksjoner. 11. september 1973 må aldri glemmes.
søndag, september 03, 2006
Forstemmende
Jeg deler ikke gleden over Munch-bildenes tilbakekomst. Jeg synes det er synd.
De skulle vært brent etter min mening.
Slik offentligheten ofte gjør med døde kunstnere, så har de også i Munchs tilfelle på en fryktelig måte gjort hans arbeider til sine. Ibsen levde store deler av sitt liv i eksil, men ble likevel, etter sin død, «beæret» med en masse statuer. Det er ikke Ibsen eller Munch eller andre man har opphøyet man «ærer», men sin egen forfengelighet. Når fiffen og samfunnstoppene nå kommer sammen og «beundrer» de gjenvunne skattene soler de seg i glansen av sitt eget speilbilde.
Munchs bilder blir kalt nasjonalklenodier. Munch vrir seg garantert i graven. Danmark og Norge slåss fortsatt om eiendomsretten til Ludvig Holberg. Ibsen og Bjørnson står sammen utenfor Nasjonalteateret, til tross for at de ikke kunne fordra hverandre. Fortiden og fortidens mennesker blir forskjønnet og omskrevet, tilpasset synsing og bekvemmelighet. Vi burde alle vri oss i ubehag. Jeg synes det hele er forstemmende.
De skulle vært brent etter min mening.
Slik offentligheten ofte gjør med døde kunstnere, så har de også i Munchs tilfelle på en fryktelig måte gjort hans arbeider til sine. Ibsen levde store deler av sitt liv i eksil, men ble likevel, etter sin død, «beæret» med en masse statuer. Det er ikke Ibsen eller Munch eller andre man har opphøyet man «ærer», men sin egen forfengelighet. Når fiffen og samfunnstoppene nå kommer sammen og «beundrer» de gjenvunne skattene soler de seg i glansen av sitt eget speilbilde.
Munchs bilder blir kalt nasjonalklenodier. Munch vrir seg garantert i graven. Danmark og Norge slåss fortsatt om eiendomsretten til Ludvig Holberg. Ibsen og Bjørnson står sammen utenfor Nasjonalteateret, til tross for at de ikke kunne fordra hverandre. Fortiden og fortidens mennesker blir forskjønnet og omskrevet, tilpasset synsing og bekvemmelighet. Vi burde alle vri oss i ubehag. Jeg synes det hele er forstemmende.
søndag, august 27, 2006
Tråkket på
Fritz Moen ble tråkket på hele livet.
Først som tyskerunge.
Så som handikappet.
Og så, endelig, som et lett offer, som befant seg på galt sted til gal tid.
Samfunnet startet overkjøringen i hans tidlige barndom. Rettssystemet fullførte jobben med det som helt fra starten av var viden kjent som et justismord. Det har vært ganske så mange av dem, men få så fullstendig åpenbare, som så utrolig åpenlyst blottstilte den fundamentale urettferdigheten i samfunnet.
Politifolkene som etterforsket saken visste at han ikke hadde drept de to jentene. Aktor visste det. Dommerne visste det. Selv mange blant «publikum» som skrek på hans blod, visste godt hva som foregikk, slik folk ofte gjør.
Veldig få brydde seg.
Bare noen få, selv i ettertid har stått fram og skreket etter rettferdighet.
Selv i senere runder i rettssystemet fortsatte tråkkingen, blant annet ved at det ble påstått at han hadde tilstått enda en gang i et avhør. Prestisjen i denne saken er utrolig, virker det som.
Noen har dog sagt fra. Til og med Harald Stangehelle, politisk redaktør i Aftenposten har, utrolig nok, kommet med noe som helt klart kan leses som et kraftig angrep på norsk rettsvesen.
Men veldig få bryr seg.
Eirik Stedje, tidligere ansatt i Kripos, en av etterforskerne i saken, sier han ikke angrer, at han ikke kunne ha gjort noe annerledes. Jeg tror han lyver. Jeg tror at han angrer veldig, angrer veldig på at han ikke gjorde en enda bedre jobb med å tråkke på Fritz Moen, i et enda sterkere forsøk på å hindre sannheten i å åpenbare seg.
Det var meningen at Fritz Moen skulle dø venneløs og alene, men merkelig nok skjedde ikke det. Det er håp for menneskeheten.
Først som tyskerunge.
Så som handikappet.
Og så, endelig, som et lett offer, som befant seg på galt sted til gal tid.
Samfunnet startet overkjøringen i hans tidlige barndom. Rettssystemet fullførte jobben med det som helt fra starten av var viden kjent som et justismord. Det har vært ganske så mange av dem, men få så fullstendig åpenbare, som så utrolig åpenlyst blottstilte den fundamentale urettferdigheten i samfunnet.
Politifolkene som etterforsket saken visste at han ikke hadde drept de to jentene. Aktor visste det. Dommerne visste det. Selv mange blant «publikum» som skrek på hans blod, visste godt hva som foregikk, slik folk ofte gjør.
Veldig få brydde seg.
Bare noen få, selv i ettertid har stått fram og skreket etter rettferdighet.
Selv i senere runder i rettssystemet fortsatte tråkkingen, blant annet ved at det ble påstått at han hadde tilstått enda en gang i et avhør. Prestisjen i denne saken er utrolig, virker det som.
Noen har dog sagt fra. Til og med Harald Stangehelle, politisk redaktør i Aftenposten har, utrolig nok, kommet med noe som helt klart kan leses som et kraftig angrep på norsk rettsvesen.
Men veldig få bryr seg.
Eirik Stedje, tidligere ansatt i Kripos, en av etterforskerne i saken, sier han ikke angrer, at han ikke kunne ha gjort noe annerledes. Jeg tror han lyver. Jeg tror at han angrer veldig, angrer veldig på at han ikke gjorde en enda bedre jobb med å tråkke på Fritz Moen, i et enda sterkere forsøk på å hindre sannheten i å åpenbare seg.
Det var meningen at Fritz Moen skulle dø venneløs og alene, men merkelig nok skjedde ikke det. Det er håp for menneskeheten.
En intolerant drittsekk mindre
Nå skal man jo ikke glede seg over andres ulykke sies det, men det velger jeg å gjøre her…
Det er tradisjon å snakke godt om de døde, uansett hvilken drikksekk vedkommende har vært i livet, og det blir også gjort i fullt monn her. Slikt hykleri har jeg heldigvis lagt bak meg for lenge siden.
Jon Lilletun er død. Det er intet stort tap for menneskeheten. Han levde livet i intoleransens tegn og bidro, sammen med sine meningsfeller med lite positivt til menneskehetens vel. Tvert om. Han bidro til å ødelegge livet og livskvaliteten til oss alle.
Lilletun, Bondevik og likesinnedes ulykke er oss andres store lykke.
Jeg ønsker han alt ondt.
Det er tradisjon å snakke godt om de døde, uansett hvilken drikksekk vedkommende har vært i livet, og det blir også gjort i fullt monn her. Slikt hykleri har jeg heldigvis lagt bak meg for lenge siden.
Jon Lilletun er død. Det er intet stort tap for menneskeheten. Han levde livet i intoleransens tegn og bidro, sammen med sine meningsfeller med lite positivt til menneskehetens vel. Tvert om. Han bidro til å ødelegge livet og livskvaliteten til oss alle.
Lilletun, Bondevik og likesinnedes ulykke er oss andres store lykke.
Jeg ønsker han alt ondt.
fredag, august 18, 2006
Vaktbikkjer
Dagens tyranniske samfunn og systemer har en rekke vaktbikkjer plassert omkring på strategiske steder. Slike glefsende bikkjer er mest utbredt i politiet, hæren og media, og blant politikerne slevsagt. De er første og siste forsvarslinje i tilfelle noe går skikkelig galt, og deres løgner og rå brutalitet ovenfor annerledes tenkende og handlende blir avslørt for hva det er. Men hver eneste yrkesgruppe er vel egentlig godt representert i dette mylderet av tyranniets ivrige medhjelpere.
Men de viktigste vaktbikkjene er dog det som kalles «den jevne mann og kvinne». De er fotsoldatene i krigen, de som kjemper i den grå hverdagen for å undertrykke den frie tanke og handling. I hver eneste lille samtale forfekter de det som til enhver tid er gjennomsnittets syn på ting og tang… uansett hva det måtte være. Og hvis noen våger å forsøke å rokke ved deres snevre virkelighetsoppfatning? Da reiser de bust øyeblikkelig og drar i krigen for sine bevisstløse «tanker», «holdninger» og «synspunkter».
«Terrordebatten» illustrerer dette glimrende. De som hevder en stadig mer åpenbar sannhet - nemlig at de fleste anslag mot vesten i virkeligheten er iscenesatt av vestens ledere - blir angrepet i kjent stil, blant annet ved at det gamle ordet og den gamle klassikeren «konspirasjonsteoretikere» blir flittig brukt. Alle vet jo at vestlige demokratier ikke dreper og terroriserer egne innbyggere og deretter skylder på det som for tiden er den mest passende fienden, den som er lettest å peke på. Det MÅ jo være noe galt med folk som våger å hevde at våre såkalte ledere er en gjeng syke tyranner som gjør hva som helst for å holde på makten.
Og bloggerne, like mye den jevne mann og kvinne som alle andre, glefser også mot «konspirasjonsteoretikerne». Slevsagt. Glefsere som antimiljøverneren Øyvind (hei, Øyvind) Strømmen (eller strommen), og «Konspiranoia», og andre, både til høyre og venstre på skalaen.
I tilfelle dere er interessert: Det tok fire år før jeg ble tilnærmet overbevist om at angrepene på World Trade Center i New York og Pentagon i Washington DC var iscenesatt av den amerikanske regjeringen og kreftene bak den, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg var skeptisk lenge, men etterhvert som bevisene og indisiene hopet seg opp forandret jeg sakte mening. Bare tosker og de døde forandrer aldri mening, etter min mening.
Saken har ennå ikke brutt igjennom i media, slik jeg ser det, verken i norge eller ellers i verden. Den har blitt (rettferdig) omtalt i noen få aviser, men det er på langt nær tilstrekkelig.
Den dagen Dassrevyen sender to timer om saken og massekringkastere og media verden over gjør det samme, når BBC-World og CNN sender kontinuerlig i dagevis, har den det, har den brutt gjennom sløret som dekker over «9/11» og utallige andre uhyggelige sannheter.
I mellomtiden må de av oss som stikker hodet fram regne med at vaktbikkjene prøver å bite det av.
Dem om det. Jeg prøver for min del å leve som et menneske, ikke eksistere som en lydbåndsopptaker som utelukkende gjengir det den har tatt opp, som bare passivt og sløvt sender fra seg nøyaktig det den har blitt foret.
torsdag, august 17, 2006
De Eldre Døde
Antall uføretrygdede stiger dramatisk blant unge.
Forskere og kommentatorer har kommentert saken og flere forklaringer og mulige årsaker har blitt brakt på banen.
Man sier at norske unge tåler mindre enn eldre generasjoner.
Man sier at arbeidslivet har bllitt hardere (utrolig nok har noen faktisk maktet å komme opp med deler av forklaringen, en veldig åpenbar del).
Er det noe rart egentlig, i et sykt samfunn og et brutalt arbeidsliv?
Men de sier at eldre tåler mer, mens forklaringen er vel heller at de har mer eller mindre gitt opp. De har forlengst blitt gode arbeidere, gode slaver. Folk flest gjennomgår en kort oppblomstring av opprør i sin ungdom, før de innordner seg. Men det tar store deler av livet før de gir helt opp. De eldre som aldri blir «syke», aldri er en eneste dag borte fra arbeidslivet, fra slaveriet, har gjort nettopp det. Det er intet beundringsverdig ved en slik ettergivenhet og det er ganske typisk at deres underdanighet blir omtalt som noe positivt, som en god ting.
I virkeligheten er de allerede så godt som døde. De har lagt seg i kisten og lokket blir spikret igjen.
mandag, august 07, 2006
Blodige Hender
Det er folk utenfor israel, både i norge og ellers i verden som alltid har støttet israel og deres handlinger i Libanon og i Palestina, inkludert de i den seneste tiden, uansett hva israel har gjort eller gjør, uansett hvor mange sivile og barn israel myrder.
Først må jeg si at de har og bør ha full rett til å uttale seg, i denne saken og enhver annen sak. Men da må de også godta at andre uttaler seg... om dem.
Vel her er min mening om dem, om «Israels Venner», om Mona Levin (som uttalte seg så skarpt om Jostein Gaarder), om bloggen Israel, og alle de andre, enten de er jøder eller definerer seg selv som jøder eller ikke:
De er avskum. De har blod på hendene og er ikke noe bedre enn de i den israelske regjeringen og kreftene bak den som enten direkte eller ved stedfortreder utfører sine avskyelige handlinger. Og disse vennene bør bli konfrontert med sin støtte, konfrontert på alle nivåer, med sin støtte til verdens mest aggressive krigsmaskin.
Noen har uttrykt skepsis mot å brenne israels flagg. Jeg synes generelt sett flaggbrenning er en utmerket aksjonsform. Det utrykker forakt og forakt er hva som bør uttrykkes mot israels handlinger.
For ordens skyld: Jeg avskyr Hizbollah også. Jeg avskyr alle religiøse ekstremister, men Hizbollah fremstår som søndagskolebarn i forhold til israel og deres støttespillere.
Først må jeg si at de har og bør ha full rett til å uttale seg, i denne saken og enhver annen sak. Men da må de også godta at andre uttaler seg... om dem.
Vel her er min mening om dem, om «Israels Venner», om Mona Levin (som uttalte seg så skarpt om Jostein Gaarder), om bloggen Israel, og alle de andre, enten de er jøder eller definerer seg selv som jøder eller ikke:
De er avskum. De har blod på hendene og er ikke noe bedre enn de i den israelske regjeringen og kreftene bak den som enten direkte eller ved stedfortreder utfører sine avskyelige handlinger. Og disse vennene bør bli konfrontert med sin støtte, konfrontert på alle nivåer, med sin støtte til verdens mest aggressive krigsmaskin.
Noen har uttrykt skepsis mot å brenne israels flagg. Jeg synes generelt sett flaggbrenning er en utmerket aksjonsform. Det utrykker forakt og forakt er hva som bør uttrykkes mot israels handlinger.
For ordens skyld: Jeg avskyr Hizbollah også. Jeg avskyr alle religiøse ekstremister, men Hizbollah fremstår som søndagskolebarn i forhold til israel og deres støttespillere.
onsdag, august 02, 2006
Beskjeden
Den nåværende israelske statsministeren, Ehud Olmert sier i et intervju at israel ikke har gjort på langt nær nok i Libanon ennå.
Jeg mener at han er altfor beskjeden. De har faktisk drept drøssevis av sivile, mange av dem barn, på bare noen få dager. En skikkelig skryteliste, spør du meg.
Flere gode ting vil garantert følge.
Jeg mener at han er altfor beskjeden. De har faktisk drept drøssevis av sivile, mange av dem barn, på bare noen få dager. En skikkelig skryteliste, spør du meg.
Flere gode ting vil garantert følge.
torsdag, juli 13, 2006
Folk i norge sulter
Stortingsrepresentant Karin Andersen fra SV har gjort et forsøk på å leve på sosialhjelpens minstesats (4270 kroner i måneden). Hun ber regjeringen stå ved løftene i Soria Moria erklæringen og øke satsene kraftig. Endelig en politiker som i det minste gjør et forsøk på å sette seg inn i problemene, i de aller fattigstes situasjon. Hun sier hun sultet og det vet alle som har prøvd denne vidunderkuren mot fattigdom er sant. Etter et år på sosialhjelpen er det knapt et beinrangel igjen av en person... i «velferdsstaten» norge.
Og dette er faktisk bare forbokstaven. Først ber man pent om hjelp til selvhjelp, om en sjanse til å komme seg ut av uføret. Dernest bønnfaller man saksbehandleren om å vise en tanke menneskelighet, men får enda en gang avslag, med den elegante begrunnelsen at «det står i reglene». Så begynner man klagerundene, som bare fører til at saksbehandleren blir enda surere på deg. Du får penger til bussen, korteste veien til kommunesenteret, men må bruke pengene på mat istedet. Når magen rumler, så blokkeres tanken og viljen... og det er jo slevsagt også meningen. Du har ikke penger til å dra noe sted, og slett ikke den lange veien til byen, der de fleste jobbene jo faktisk er.
Man blir isolert og kan knapt forlate hjemmet. Regningene hoper seg opp og man må foreta jernharde prioriteringer, og man føler den uhyggelige sannheten på kroppen: at det kan faktisk bli enda verre. Hvis ting skjærer seg ytterligere, så kan man når som helst stå uten tak over hodet. Man har ikke råd til å gå til legen, har ikke råd til å bli syk. Det heter seg at man skal få dekket legeregninger, men det skjer ikke før i ettertid, og nåde den stakkaran som ikke dokumenterer sine utgifter skikkelig. Så man avstår fra det legebesøket, som man avstår og må avstå fra så mye annet.
De fleste synker bare lenger og lenger ned i uføret og motløsheten. Statistikken sier at den store majoriteten av de som mottar sosialhjelp, som først kommer inn i dette umenneskelige systemet aldri kommer seg ut av det, og blir Klient resten av livet. Det heter seg at «en skal oppmuntres til å forbedre sin situasjon», men slik det sedvanlig er: realiteten er en ganske annen, ganske så forskjellig fra den offentlige, nedlatende propaganda.
Det er bare noen få, etter det jeg har hørt, som blir så forbannet, både på systemet og den aldeles jævlige måten Kontoret behandler folk på - at de gjør en kraftanstrengelse for å komme seg bort fra det... Noen av dem, noen ytterst få, klarer det til og med. Så for dem - på en bakvendt måte - fungerer det...
Norge i 2006. Ingen bryr seg. Ikke folk flest. Ikke politikerne. og ikke de som er betalt for å bry seg.
Og fortsatt er det sånn at det blir sett på som umoralsk å måtte motta penger for å overleve. Avisene skriver og media generelt rapporterer om «en økende andel som snylter på systemet». Som om man har noe valg, som om man ikke bør gjøre alt for å grafse til seg noen ekstra, lusne øre, to korn ekstra salt i maten, i den tynne, tynne suppen den dagen.
Og fortsatt blir rike kakser og folk med hytte på 10000 kvadratmeter lyttet til når de synger den gamle leksen om at at det offentlige må spare og de bør få lønnsøkning og enda mer skattelette.
Ja, spis de rike. Det er på HØY tid at de i all beskjedenhet bidrar til fellesskapet.
For en aldeles skakkkjørt verden.
Og dette er faktisk bare forbokstaven. Først ber man pent om hjelp til selvhjelp, om en sjanse til å komme seg ut av uføret. Dernest bønnfaller man saksbehandleren om å vise en tanke menneskelighet, men får enda en gang avslag, med den elegante begrunnelsen at «det står i reglene». Så begynner man klagerundene, som bare fører til at saksbehandleren blir enda surere på deg. Du får penger til bussen, korteste veien til kommunesenteret, men må bruke pengene på mat istedet. Når magen rumler, så blokkeres tanken og viljen... og det er jo slevsagt også meningen. Du har ikke penger til å dra noe sted, og slett ikke den lange veien til byen, der de fleste jobbene jo faktisk er.
Man blir isolert og kan knapt forlate hjemmet. Regningene hoper seg opp og man må foreta jernharde prioriteringer, og man føler den uhyggelige sannheten på kroppen: at det kan faktisk bli enda verre. Hvis ting skjærer seg ytterligere, så kan man når som helst stå uten tak over hodet. Man har ikke råd til å gå til legen, har ikke råd til å bli syk. Det heter seg at man skal få dekket legeregninger, men det skjer ikke før i ettertid, og nåde den stakkaran som ikke dokumenterer sine utgifter skikkelig. Så man avstår fra det legebesøket, som man avstår og må avstå fra så mye annet.
De fleste synker bare lenger og lenger ned i uføret og motløsheten. Statistikken sier at den store majoriteten av de som mottar sosialhjelp, som først kommer inn i dette umenneskelige systemet aldri kommer seg ut av det, og blir Klient resten av livet. Det heter seg at «en skal oppmuntres til å forbedre sin situasjon», men slik det sedvanlig er: realiteten er en ganske annen, ganske så forskjellig fra den offentlige, nedlatende propaganda.
Det er bare noen få, etter det jeg har hørt, som blir så forbannet, både på systemet og den aldeles jævlige måten Kontoret behandler folk på - at de gjør en kraftanstrengelse for å komme seg bort fra det... Noen av dem, noen ytterst få, klarer det til og med. Så for dem - på en bakvendt måte - fungerer det...
Norge i 2006. Ingen bryr seg. Ikke folk flest. Ikke politikerne. og ikke de som er betalt for å bry seg.
Og fortsatt er det sånn at det blir sett på som umoralsk å måtte motta penger for å overleve. Avisene skriver og media generelt rapporterer om «en økende andel som snylter på systemet». Som om man har noe valg, som om man ikke bør gjøre alt for å grafse til seg noen ekstra, lusne øre, to korn ekstra salt i maten, i den tynne, tynne suppen den dagen.
Og fortsatt blir rike kakser og folk med hytte på 10000 kvadratmeter lyttet til når de synger den gamle leksen om at at det offentlige må spare og de bør få lønnsøkning og enda mer skattelette.
Ja, spis de rike. Det er på HØY tid at de i all beskjedenhet bidrar til fellesskapet.
For en aldeles skakkkjørt verden.
torsdag, juni 22, 2006
(Norske) medier sensurerer innlegg som kritiserer dem
Dette er veldig, veldig tydelig for de av oss som har levd på kanten av (og på kant med) samfunnet noen år: Den fjerde statsmakt sensurerer alt, men særlig det og de som svært så legitimt angriper den, for den fjerde statsmakt, i Norge og alle andre steder, er slett ikke den djerve sannhetssøkende korrigeringen til de andre maktene som dets tjenere liker å fremstille den (og seg selv) som. Den fjerde statsmakt er den støttende statsmakt, designet til å støtte oppunder de andre maktene, til å gi lesere, seere og lyttere inntrykket av at verden og virkeligheten er totalt annerledes sammenlignet med hva den egentlig er. Den Fjerde Statsmakt er tyranniets redskap.
Igjen: for oss som har sett alt utenfra i noen år, er dette krystallklart.
Det som skjedde den ellevte september 2001 (og etterpå) i New York og Washington DC er i så måte bare enda et eksempel på dette, på en endeløs rekke bedrag som media kritikkløst bekrefter. Fra første stund ble myndighetenes versjon gjenfortalt og grundig «utdypet», slik at ingen skulle være i tvil om hva som hendte. Eller rettere sagt: at alle skulle være i tåka om det. Den Store Krigen, Alle Krigers Mor, hadde startet, og alle som kritiserte den ble raskt og utvetydig utpekt som «forrædere», «konspirasjonstilhengere», paranoide og rent ut skrudd i hodet, farlige mennesker som slett ikke måtte få utrykke seg i etablerte fora… Og slik er det fortsatt.
Dette begrenset seg ikke bare til USA. Slett ikke. Mange av USAs allierte, kreftene alliert med kreftene bak makten i USA, gikk til verket med en iver og målbevissthet som på noen områder gikk «Sjefen» en høy grad. Til og med i land som uttrykte seg kritisk og til dels sterkt kritisk, til invasjonene av Irak og Afghanistan, som Frankrike og Tyskland grodde/gror «antiterrorlover» opp som paddehatter. Nær sagt samtlige land på kloden har benyttet sjansen til å stramme grepet, til å effektivisere et tyranni som har vært med oss lenge, veldig lenge. Danmark og Storbritannia har vært særdeles ivrige.
Også i Norge griper hysteriet om seg. Politiet har fått anledning til å foreta mer enn en «virkelighetstro» øvelse de siste fem årene. Media presenterer med ujevne mellomrom saker som forteller oss hvor mye farligere verden har blitt, hvor mye farligere våre fiender er enn de var før. Frykten er et våpen over alle våpen. Det får oss til å kaste på båten den siste rest av dømmekraft og selvstendig tankegang, nær sagt alt som kan få oss til å stille dyptgripende spørsmål ved den offisielle, retusjerte versjonen av virkeligheten vi får hamret inn i oss fra fødselen av.
Så, hva skjer med den kritiske tanke og handling? Hva skjer med vår evne til å se bortenfor illusjonen som blir brukt til å slavebinde oss? Jo, den lever videre i beste velgående i undergrunnsmiljøer over hele vår fabelaktige klode, i miljøer som ikke ser på sannhetssøkere som skrudde og paranoide rabulister, men som tvert om lytter og som så stiller sine egne, uavhengige spørsmål. Her foregår det ekte debatt, ikke det skinnet av den vi ser «utfolde» seg i etablerte fora rundt omkring i verden. De etablerte fora, der falskheten og ikke sannheten blomstrer.
Det var det som skjedde også etter 9/11. Folk som ikke passivt og uten videre godtar alt de blir servert, som tvert om på en veldig naturlig måte søker bak løgnen, bak illusjonen til det som har substans og tyngde, finner i det minste en flik av virkeligheten. Bedraget har fungert ganske så meget dårligere denne gang for en større del av befolkningen enn ved tidligere «false ops», uten at det er godt å si hva det skyldtes. Kanskje er det utviklingen av Internett der absolutt alle som ikke er fysisk sperret inne og utestengt fra resten av samfunnet kan uttrykke seg. Kanskje er bevisene for foul play så overveldende at de er umulig å skjule. Kanskje er selv mange ivrige tjenere omsider i ferd med å få nok. Eller det er en kombinasjon. George W. Bush, Tony Blair, og kretsen rundt dem har blitt tatt i så mange løgner at de for lengst har mistet all troverdighet.
Men likevel fortsetter den etablerte media, den fjerde, støttende statsmakt å forfekte Løgnen, Illusjonen av et rettferdig og stort sett friskmeldt samfunn. Alt er ved det gamle. Intet nytt under solen. Gourmetavisene, de såkalte seriøse avisene, de såkalte radikale avisene, det er alt det samme. Alt fra Nordland (som den vel heter nå) til Klassekampen, VG, Dagbladet, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Bergensavisen, Bergens Tidende, Memo, Ny Tid, Morgenbladet, NRK, TV2, TVNorge og samtlige andre deltar villig og uvillig villig i den daglige dekkoperasjonen. 9/11, 7/7 osv blir bare de siste tilskudd av hendelser, sanne forbrytelser på en lang, råtten stamme.
Så, hva skjer med alle de velfunderte innleggene som blir sendt inn til avisenes redaksjoner? Hva skjer etter at de har blitt lest! av avisenes ansatte? Jo, de går rett i papirkurven, slevsagt. Dette blir så ledsaget av de mest ustyrtelig morsomme bortforklaringer. «Vi får så mange gode innlegg i løpet av en dag at vi må prioritere hardt mellom dem». Og hvilke innlegg, kronikker, leserbrev blir trykket, blir lest? Jo, de som emulerer og ikke minst best emulerer medias, gjennomsnittets linje… slevsagt. Løgnen står seg så veldig godt nær sagt alle steder og sannheten eller selv noe som ligner, er bare unntaksvis med oss, uansett hvor vi drar. Vi har for lengst beveget oss inn i et samfunn som er verre enn det beskrevet i «1984» og Vidunderlige Nye Verden kombinert, og det blir bare verre.
Og veldig få sier fra, og enda færre kommer til orde.
Et av mange, av et endeløst antall problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge.
Amos Keppler
Forteller, variant, primitivist og sannsiger
(blant tusen andre ting)
Torstein Viddal har etablert seg som den lokale eksperten på 9/11 og opplegg. Gjennom bloggene norvegia og Fehodeode har han gitt folk et innblikk i en verden de knapt ante eksisterte. Han er en av de mange som har fått meningløse avslag på velfunderte og enormt viktige innlegg , som har blitt kattet til fordel for enda flere hjernedøde betraktninger. Det er meg en glede å gjengi i sin helhet to – 2 – versjoner av hans artikkel J’accuse, den ene (det i rødt ble sensurert vekk) sensurert i Dagbladets slappe magasin Memo og den seneste avvist av Håkon Kolmanskog i Klassekampen.
Nyt dem, både med god og dårlig helse.
J’accuse...
Det som utløste det USAs president George W. Bush nå kaller Tredje verdenskrig – altså terroroperasjonene den 11. september 2001 og anthrax-brevbombene mot journalister og demokrater i oktober samme år – har aldri vært gjenstand for kritisk eller åpen debatt i norske massemedier. Det ligger et tungt medialt lokk over saken, men i massene murrer det, og snart koker det over selv i norske aviser. Denne kommentaren retter skarpe, men velfunderte anklager mot de norske meningsbærende avisene, som har gjort 11. september til et ukrenkelig tabu.
Stadig vekk beskyldes man altså for å være enslags «ekstremist» fordi man er tilhenger av åstedsgranskninger, av å etterforske terrorhandlinger og av å finne de skyldige terroristene og bakmennene. Jeg trodde dette var konservative, demokratiske kjerneverdier, men her er det åpenbart sterkere prinsipper inne i bildet, som overtrumfer de vanlige rettsmedisinske.
Videre må noen snarest forklare meg hvorfor det å lete etter de personene som drepte nesten 3000 amerikanere 11. september liksom er «antiamerikansk». En vanlig tolkning av ordet ville vel være at de som dreper amerikanere og agiterer for drap på amerikanere er antiamerikanske, og ikke de som henger seg på drapsmennene som et kobbel med blodhunder.
Det er nå på det rene at store deler av verdens befolkning – også her i Vesten – regner deler av USAs egen administrasjon for å være hovedmistenkte for terroroperasjonene i september og oktober 2001. Det er også en kjent sak for alle som har fordypet seg i problematikken, at denne administrasjonens egen «uavhengige» granskning av operasjonene er så full av hull og reiser så mange spørsmål, at den mer må betraktes som et skjønnlitterært verk.
Tilbake står vi da med en erkjennelse av at disse terroroperasjonene enda ikke er gransket systematisk av noe uavhengig offentlig organ. Og samtidig må det vel nærmest være en selvfølge at en slik granskning ikke kan legges i hendene til noen av de hovedmistenkte, dersom målet er å nå frem til sannheten om operasjonene i USA høsten 2001.
Det nærmeste vi kommer en systematisk, vitenskapelig granskning utført av uavhengige og ikke-mistenkte, må være arbeidet til Scholars for 9/11 Truth – se www.st911.org – samt kollektive anstrengelser fra bl.a bloggere og Wikipedia-redaktører. Og det kan faktisk vise seg å være gode grunner til at granskningene ikke vil bli mer offisielle enn dette, og at sannheten om 11/9-operasjonene vil forbli en «offentlig hemmelighet».
En viktig grunn til dette er at 11/9 har vært et maktgrep, og et grep som har gjort en på forhånd supermektig elite enda mektigere og mer truende og uforutsigbar. Et forsøk på granskning i offentlig regi fx på Island vil følgelig kunne få særdeles leie konsekvenser for islendingene, som forøvrig har en relativt sterk og oppegående Sannhetsbevegelse.
Men om man ikke kan klandre statlige myndigheter og diplomater for å gå stille i dørene, av hensyn til egen og folkets sikkerhet, kan man i det minste svinge pisken over mediene. Den såkalte Fjerde statsmakt skulle jo presumptivt ha som sin fremste oppgave å følge de tre andre statsmaktene med argusøyne, og fx rope varsku når Bush og Blair erklærer at angrepene på deres jord er så alvorlige at de ikke engang kan etterforskes.
Mediene har videre en plikt til å lage et stort nummer av at våre borgerrettigheter kastes ut med badevannet – etter sigende for å sikre demokratiet. Folkestyret kan ikke fungere uten frie borgere som får lov å ytre seg fritt og samle seg fritt i det offentlige rom. Og det kan sist men ikke minst heller ikke fungere på noen meningsfull måte uten årvåkne og demokratisk innstilte massemedier. Så medienes rolle her er helt avgjørende.
Vi må vel bare akseptere at profittorienterte massemedier som Dagbladet og VG ikke tar det demokratiske ansvaret eller bærer de byrdene det innebærer å drive med gravende journalistikk i saker som faktisk har en betydning for samfunnet og folkestyret. Å kritisere denne boulevardpressen blir som å spyle gjess med høyttrykksspyler: Det meste man kan oppnå ved dette er en flokk med døde og maltrakterte gjess.
Vi må derfor rette blikket mot den selverklært «seriøse» delen av MSM. Her finner vi fx lisenskanalen NRK, som har forpliktet seg til å drive med såkalt «public service», og for folkets penger. Hvor mange tusen timer skal NRK få lov til å jabbe ivei om terrorister og «Krigen mot terror» uten å sende en eneste kritisk dokumentar om begivenhetene som utløste hele det nye verdensbildet og de nye trusselvurderingene? Hvor mange tusenlapper skal NRK få lov å kreve inn fra seerne og lytterne uten å la en eneste av sine ansatte komme på lufta med litt graving i den sprekkeferdige byllen 11. september?
Går vi til den trykte delen av de «seriøse» mediene, finner vi foruten tidsskriftene i første rekke Le Monde diplomatique, Ny Tid, Dag og Tid, Morgenbladet og Klassekampen. Mitt spørsmål til disse blir hva de egentlig driver med, og hva de er så skrekkelig redde for. Videre lurer jeg på hvorfor vi som lesere skal finne oss i at disse avisene hopper bukk over den politisk sett viktigste begivenheten de siste 50 år: Det globale kuppet i 2001.
Hvorfor skal vi lese eller stole på det de skriver om Afghanistan, Irak, Iran, Sudan, fuglesnuen, intrigene i NATO, EU, FN etc, når redaktørene deres viser så dårlig dømmekraft at de ikke retter full flombelysning mot de suspekte fly- og anthrax-operasjonene høsten 2001, og mot innføringen av politistat-lignende lover over hele Vesten?
Inntil disse spørsmålene er besvart, vil jeg anklage alle de nevnte «seriøse» mediene for de-facto medløperi med massemorderne og brevbomberne, samt for å arbeide dag og natt med å gi ut journalistiske produkter som holder liv i illusjonen om at de forteller deg alt som er viktig og vesentlig å få med seg om verden idag og den tiden vi lever i.
Ingenting kan være fjernere fra sannheten så lenge den største skandalen av dem alle fremdeles er et jomfruelig og ubeskrevet blad for våre «seriøse» massemedier.
Torstein Viddal
blogger og penneknekt
Oslo
Igjen: for oss som har sett alt utenfra i noen år, er dette krystallklart.
Det som skjedde den ellevte september 2001 (og etterpå) i New York og Washington DC er i så måte bare enda et eksempel på dette, på en endeløs rekke bedrag som media kritikkløst bekrefter. Fra første stund ble myndighetenes versjon gjenfortalt og grundig «utdypet», slik at ingen skulle være i tvil om hva som hendte. Eller rettere sagt: at alle skulle være i tåka om det. Den Store Krigen, Alle Krigers Mor, hadde startet, og alle som kritiserte den ble raskt og utvetydig utpekt som «forrædere», «konspirasjonstilhengere», paranoide og rent ut skrudd i hodet, farlige mennesker som slett ikke måtte få utrykke seg i etablerte fora… Og slik er det fortsatt.
Dette begrenset seg ikke bare til USA. Slett ikke. Mange av USAs allierte, kreftene alliert med kreftene bak makten i USA, gikk til verket med en iver og målbevissthet som på noen områder gikk «Sjefen» en høy grad. Til og med i land som uttrykte seg kritisk og til dels sterkt kritisk, til invasjonene av Irak og Afghanistan, som Frankrike og Tyskland grodde/gror «antiterrorlover» opp som paddehatter. Nær sagt samtlige land på kloden har benyttet sjansen til å stramme grepet, til å effektivisere et tyranni som har vært med oss lenge, veldig lenge. Danmark og Storbritannia har vært særdeles ivrige.
Også i Norge griper hysteriet om seg. Politiet har fått anledning til å foreta mer enn en «virkelighetstro» øvelse de siste fem årene. Media presenterer med ujevne mellomrom saker som forteller oss hvor mye farligere verden har blitt, hvor mye farligere våre fiender er enn de var før. Frykten er et våpen over alle våpen. Det får oss til å kaste på båten den siste rest av dømmekraft og selvstendig tankegang, nær sagt alt som kan få oss til å stille dyptgripende spørsmål ved den offisielle, retusjerte versjonen av virkeligheten vi får hamret inn i oss fra fødselen av.
Så, hva skjer med den kritiske tanke og handling? Hva skjer med vår evne til å se bortenfor illusjonen som blir brukt til å slavebinde oss? Jo, den lever videre i beste velgående i undergrunnsmiljøer over hele vår fabelaktige klode, i miljøer som ikke ser på sannhetssøkere som skrudde og paranoide rabulister, men som tvert om lytter og som så stiller sine egne, uavhengige spørsmål. Her foregår det ekte debatt, ikke det skinnet av den vi ser «utfolde» seg i etablerte fora rundt omkring i verden. De etablerte fora, der falskheten og ikke sannheten blomstrer.
Det var det som skjedde også etter 9/11. Folk som ikke passivt og uten videre godtar alt de blir servert, som tvert om på en veldig naturlig måte søker bak løgnen, bak illusjonen til det som har substans og tyngde, finner i det minste en flik av virkeligheten. Bedraget har fungert ganske så meget dårligere denne gang for en større del av befolkningen enn ved tidligere «false ops», uten at det er godt å si hva det skyldtes. Kanskje er det utviklingen av Internett der absolutt alle som ikke er fysisk sperret inne og utestengt fra resten av samfunnet kan uttrykke seg. Kanskje er bevisene for foul play så overveldende at de er umulig å skjule. Kanskje er selv mange ivrige tjenere omsider i ferd med å få nok. Eller det er en kombinasjon. George W. Bush, Tony Blair, og kretsen rundt dem har blitt tatt i så mange løgner at de for lengst har mistet all troverdighet.
Men likevel fortsetter den etablerte media, den fjerde, støttende statsmakt å forfekte Løgnen, Illusjonen av et rettferdig og stort sett friskmeldt samfunn. Alt er ved det gamle. Intet nytt under solen. Gourmetavisene, de såkalte seriøse avisene, de såkalte radikale avisene, det er alt det samme. Alt fra Nordland (som den vel heter nå) til Klassekampen, VG, Dagbladet, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Bergensavisen, Bergens Tidende, Memo, Ny Tid, Morgenbladet, NRK, TV2, TVNorge og samtlige andre deltar villig og uvillig villig i den daglige dekkoperasjonen. 9/11, 7/7 osv blir bare de siste tilskudd av hendelser, sanne forbrytelser på en lang, råtten stamme.
Så, hva skjer med alle de velfunderte innleggene som blir sendt inn til avisenes redaksjoner? Hva skjer etter at de har blitt lest! av avisenes ansatte? Jo, de går rett i papirkurven, slevsagt. Dette blir så ledsaget av de mest ustyrtelig morsomme bortforklaringer. «Vi får så mange gode innlegg i løpet av en dag at vi må prioritere hardt mellom dem». Og hvilke innlegg, kronikker, leserbrev blir trykket, blir lest? Jo, de som emulerer og ikke minst best emulerer medias, gjennomsnittets linje… slevsagt. Løgnen står seg så veldig godt nær sagt alle steder og sannheten eller selv noe som ligner, er bare unntaksvis med oss, uansett hvor vi drar. Vi har for lengst beveget oss inn i et samfunn som er verre enn det beskrevet i «1984» og Vidunderlige Nye Verden kombinert, og det blir bare verre.
Og veldig få sier fra, og enda færre kommer til orde.
Et av mange, av et endeløst antall problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge.
Amos Keppler
Forteller, variant, primitivist og sannsiger
(blant tusen andre ting)
«Sannheten er så tilslørt i vår tid
og løgnen står seg så godt,
at man kan ikke kjenne igjen sannheten...
med mindre man elsker den».
Pascal
og løgnen står seg så godt,
at man kan ikke kjenne igjen sannheten...
med mindre man elsker den».
Pascal
Torstein Viddal har etablert seg som den lokale eksperten på 9/11 og opplegg. Gjennom bloggene norvegia og Fehodeode har han gitt folk et innblikk i en verden de knapt ante eksisterte. Han er en av de mange som har fått meningløse avslag på velfunderte og enormt viktige innlegg , som har blitt kattet til fordel for enda flere hjernedøde betraktninger. Det er meg en glede å gjengi i sin helhet to – 2 – versjoner av hans artikkel J’accuse, den ene (det i rødt ble sensurert vekk) sensurert i Dagbladets slappe magasin Memo og den seneste avvist av Håkon Kolmanskog i Klassekampen.
Nyt dem, både med god og dårlig helse.
J’accuse...
Det som utløste det USAs president George W. Bush nå kaller Tredje verdenskrig – altså terroroperasjonene den 11. september 2001 og anthrax-brevbombene mot journalister og demokrater i oktober samme år – har aldri vært gjenstand for kritisk eller åpen debatt i norske massemedier. Det ligger et tungt medialt lokk over saken, men i massene murrer det, og snart koker det over selv i norske aviser. Denne kommentaren retter skarpe, men velfunderte anklager mot de norske meningsbærende avisene, som har gjort 11. september til et ukrenkelig tabu.
Stadig vekk beskyldes man altså for å være enslags «ekstremist» fordi man er tilhenger av åstedsgranskninger, av å etterforske terrorhandlinger og av å finne de skyldige terroristene og bakmennene. Jeg trodde dette var konservative, demokratiske kjerneverdier, men her er det åpenbart sterkere prinsipper inne i bildet, som overtrumfer de vanlige rettsmedisinske.
Videre må noen snarest forklare meg hvorfor det å lete etter de personene som drepte nesten 3000 amerikanere 11. september liksom er «antiamerikansk». En vanlig tolkning av ordet ville vel være at de som dreper amerikanere og agiterer for drap på amerikanere er antiamerikanske, og ikke de som henger seg på drapsmennene som et kobbel med blodhunder.
Det er nå på det rene at store deler av verdens befolkning – også her i Vesten – regner deler av USAs egen administrasjon for å være hovedmistenkte for terroroperasjonene i september og oktober 2001. Det er også en kjent sak for alle som har fordypet seg i problematikken, at denne administrasjonens egen «uavhengige» granskning av operasjonene er så full av hull og reiser så mange spørsmål, at den mer må betraktes som et skjønnlitterært verk.
Tilbake står vi da med en erkjennelse av at disse terroroperasjonene enda ikke er gransket systematisk av noe uavhengig offentlig organ. Og samtidig må det vel nærmest være en selvfølge at en slik granskning ikke kan legges i hendene til noen av de hovedmistenkte, dersom målet er å nå frem til sannheten om operasjonene i USA høsten 2001.
Det nærmeste vi kommer en systematisk, vitenskapelig granskning utført av uavhengige og ikke-mistenkte, må være arbeidet til Scholars for 9/11 Truth – se www.st911.org – samt kollektive anstrengelser fra bl.a bloggere og Wikipedia-redaktører. Og det kan faktisk vise seg å være gode grunner til at granskningene ikke vil bli mer offisielle enn dette, og at sannheten om 11/9-operasjonene vil forbli en «offentlig hemmelighet».
En viktig grunn til dette er at 11/9 har vært et maktgrep, og et grep som har gjort en på forhånd supermektig elite enda mektigere og mer truende og uforutsigbar. Et forsøk på granskning i offentlig regi fx på Island vil følgelig kunne få særdeles leie konsekvenser for islendingene, som forøvrig har en relativt sterk og oppegående Sannhetsbevegelse.
Men om man ikke kan klandre statlige myndigheter og diplomater for å gå stille i dørene, av hensyn til egen og folkets sikkerhet, kan man i det minste svinge pisken over mediene. Den såkalte Fjerde statsmakt skulle jo presumptivt ha som sin fremste oppgave å følge de tre andre statsmaktene med argusøyne, og fx rope varsku når Bush og Blair erklærer at angrepene på deres jord er så alvorlige at de ikke engang kan etterforskes.
Mediene har videre en plikt til å lage et stort nummer av at våre borgerrettigheter kastes ut med badevannet – etter sigende for å sikre demokratiet. Folkestyret kan ikke fungere uten frie borgere som får lov å ytre seg fritt og samle seg fritt i det offentlige rom. Og det kan sist men ikke minst heller ikke fungere på noen meningsfull måte uten årvåkne og demokratisk innstilte massemedier. Så medienes rolle her er helt avgjørende.
Vi må vel bare akseptere at profittorienterte massemedier som Dagbladet og VG ikke tar det demokratiske ansvaret eller bærer de byrdene det innebærer å drive med gravende journalistikk i saker som faktisk har en betydning for samfunnet og folkestyret. Å kritisere denne boulevardpressen blir som å spyle gjess med høyttrykksspyler: Det meste man kan oppnå ved dette er en flokk med døde og maltrakterte gjess.
Vi må derfor rette blikket mot den selverklært «seriøse» delen av MSM. Her finner vi fx lisenskanalen NRK, som har forpliktet seg til å drive med såkalt «public service», og for folkets penger. Hvor mange tusen timer skal NRK få lov til å jabbe ivei om terrorister og «Krigen mot terror» uten å sende en eneste kritisk dokumentar om begivenhetene som utløste hele det nye verdensbildet og de nye trusselvurderingene? Hvor mange tusenlapper skal NRK få lov å kreve inn fra seerne og lytterne uten å la en eneste av sine ansatte komme på lufta med litt graving i den sprekkeferdige byllen 11. september?
Går vi til den trykte delen av de «seriøse» mediene, finner vi foruten tidsskriftene i første rekke Le Monde diplomatique, Ny Tid, Dag og Tid, Morgenbladet og Klassekampen. Mitt spørsmål til disse blir hva de egentlig driver med, og hva de er så skrekkelig redde for. Videre lurer jeg på hvorfor vi som lesere skal finne oss i at disse avisene hopper bukk over den politisk sett viktigste begivenheten de siste 50 år: Det globale kuppet i 2001.
Hvorfor skal vi lese eller stole på det de skriver om Afghanistan, Irak, Iran, Sudan, fuglesnuen, intrigene i NATO, EU, FN etc, når redaktørene deres viser så dårlig dømmekraft at de ikke retter full flombelysning mot de suspekte fly- og anthrax-operasjonene høsten 2001, og mot innføringen av politistat-lignende lover over hele Vesten?
Inntil disse spørsmålene er besvart, vil jeg anklage alle de nevnte «seriøse» mediene for de-facto medløperi med massemorderne og brevbomberne, samt for å arbeide dag og natt med å gi ut journalistiske produkter som holder liv i illusjonen om at de forteller deg alt som er viktig og vesentlig å få med seg om verden idag og den tiden vi lever i.
Ingenting kan være fjernere fra sannheten så lenge den største skandalen av dem alle fremdeles er et jomfruelig og ubeskrevet blad for våre «seriøse» massemedier.
Torstein Viddal
blogger og penneknekt
Oslo
torsdag, mai 18, 2006
Endelig noe bra fra big brother
Ja, du leste faktisk riktig. Mirakler skjer. Åpenbart.
Det er nesten for godt til å være sant, men i dette tilfellet er det faktisk det.
Utrolig.
Anna brukte det norske flagget som skjørt under 17. mai feiringen. Linn mente det var respektløst og under den påfølgende kranglingen klippet Jessica det norske flagget i stykker.
Det er håp for verden. De skulle slevsagt ha «skjendet» det svenske flagget også, men det er ikke poenget her. Og det skulle vært norske borgere som «skjendet» det norske flagget på sleveste 17. mai, men i en verden fylt til randen av trangsynte nasjonalister fra alle land, så tar man med seg slike mindre gleder for det de er verdt.
Lenge leve svenskene...
Forøvrig ser jeg bare på big brother og tilsvarende møkkaprogrammer hver gang jeg uforvarende skifter til gal kanal.
Det er nesten for godt til å være sant, men i dette tilfellet er det faktisk det.
Utrolig.
Anna brukte det norske flagget som skjørt under 17. mai feiringen. Linn mente det var respektløst og under den påfølgende kranglingen klippet Jessica det norske flagget i stykker.
Det er håp for verden. De skulle slevsagt ha «skjendet» det svenske flagget også, men det er ikke poenget her. Og det skulle vært norske borgere som «skjendet» det norske flagget på sleveste 17. mai, men i en verden fylt til randen av trangsynte nasjonalister fra alle land, så tar man med seg slike mindre gleder for det de er verdt.
Lenge leve svenskene...
Forøvrig ser jeg bare på big brother og tilsvarende møkkaprogrammer hver gang jeg uforvarende skifter til gal kanal.
mandag, mai 01, 2006
Noe Riktig
President George W. Bush har avslått en forespørsel fra Statsminister Jens Stoltenberg om å møtes i det hvite hus, i følge kilder i regjeringsapparatet, melder NRK. Årsaken er, i følge kildene, en mer USA-kritisk holdning etter at Stoltenberg tok over. Dette gjelder, blant flere ting, beslutningen om å trekke norske soldater ut av Irak, og Kristin Halvorsens Israel-boikott.
Flott. Det betyr at den nye regjeringen i hvert fall har gjort noe riktig.
Spyttslikkeren Kjell Magne Bondevik hadde sannelig ingen problemer med å bli invitert til det blodige hus.
Flott. Det betyr at den nye regjeringen i hvert fall har gjort noe riktig.
Spyttslikkeren Kjell Magne Bondevik hadde sannelig ingen problemer med å bli invitert til det blodige hus.
lørdag, april 29, 2006
I marsjtakt skal den tidlig krøkes
Når våren kommer, kommer også dessverre 17. mai til norge og buekorpsene til bergen. Man hører bråket av marsjerende korps som øver over hele landet i disse dager, men i bergen er det ekstra ille, fordi bråket er verre og fordi det dreier seg om barn, barn som blir tidlig opplært i hva det dreier seg om i dagens verden. Dette er ren reklame, propaganda for nasjonalismen og militarismen. De som hevder noe annet har forlengst omfavnet det barna blir opplært i og voksne stadig blir minnet på.
Når marsjtrommene slår og trompetene lyder må vi alle gå i takt og danse til krigshornets stemme.
Når marsjtrommene slår og trompetene lyder må vi alle gå i takt og danse til krigshornets stemme.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
