torsdag, oktober 09, 2008

Å ikke gå langt nok

De aller fleste bekymrer seg over å gå for langt. Jeg bekymrer meg for at jeg ikke går langt nok. Man bør gjøre det, bør gå for langt generelt sett, men spesielt i dag, hvor all variasjon fra normen blir møtt med hevede bryn, i beste fall.

Jeg bekymrer meg blant annet for at denne bloggen blir for snill, at den ikke får mange nok negative reaksjoner. Nå er det aldri vanskelig for meg, selv uten å prøve å gjøre tyranniets forsvarere og tjenere forbannet, men av og til føles det likevel som om jeg skriver en søndagsskolepreken og ikke et revolusjonært og radikalt magasin. Som nevnt så har jeg dekket det meste her og de temaene som gjenstår er ikke på langt nær så kontroversielle og selv om man blir tvunget til å gjenta seg selv mange ganger for å få fram poenger i dagens likegyldige samfunn så liker jeg det ikke.

Kanskje bør jeg sende noe av det som leserbrev til etablert media, til deres leserbrevspalter, for å se om de godtar det, noe som virkelig vil være bekymringsfullt, da jeg i alle år nærmest har vært boikottet av slike dyr, noe som i dagens situasjon bør få en til å føle berettiget stolthet.

Slik jeg ser det er det ikke bare enhvers rett, men også plikt å gå for langt. Spesielt når det gjelder det meste som går på å bryte samfunnets ekstremt snevre rammer.

Tankekorset skrev nylig et innlegg i minneapolises metablogg om at man ikke bør skrive samfunnskritiske blogger. Vel, jeg har mer eller mindre ignorert den gode Tankekorset i over to år, uansett hvor mye homofoben og «innvandringsmotstanderen» har skrevet, men han har jobbet hardt i det siste for å få meg til å slutte med det, og har nå klart det.

Mine gratulasjoner…

Man bør slevsagt skrive samfunnskritiske blogger, samfunnskritiske hva som helst, fordi det rett og slett er et enormt behov for det, ikke bare for å få tyrannene og deres ydmyke tjenere forbannet, men først og fremst for å være en alternativ stemme. Man trenger enhver alternativ stemme i dag og man trenger mange av dem, langt flere enn i dag. Det er ikke bare noen få ting alt med dagens samfunn. Samfunnet er galt på fundamentale måter, i sine grunntanker, i sin grunnmur, om du vil. Hvis man ser ting i perspektiv så er det veldig få ting som er riktig. Man har veldig god grunn til å være forbannet til å være hoppende og dansende forbannet. Og i tilfelle du lurer: Det hindrer ikke meg i å leve, snarere tvert om. En klar tankegang, en lidenskap langt bortenfor det dødskjedelige flate tankemønsteret som er så populært i dag øker slevsagt min livskvalitet, den senker den ikke. Det er ilden som brenner inni ethvert menneske som i sannhet gjør livet verd å leve.

Noen, ganske mange faktisk har misforstått dette, misforstått det sterkt, og det er også enda en faktor som gjør dagens samfunn så bedritent.

Det er slevsagt ikke rart at ivrige tjenere som Tankekorset vil at alle alternative stemmer skal forsvinne eller at de, sekundært blir snillere, blir mindre skarp i kantene, at de ikke går særlig langt i sin kritikk. Ikke for det, det gode motbydelige krypet ble veldig forbannet over en mer positiv artikkel jeg skrev nylig også, om den uomtvistelige verdien av det multikulturelle, der jeg ikke nevnte noen navn. Det er veldig morsomt og veldig talende at han følte seg truffet der.

Det er et gammelt ordtak om at et menneske blir definert av sine fiender. Nå er mine generelt sett av nokså slett kvalitet, men jeg forstår likevel grunntanken bak ordtaket…

Den dagen jeg ikke får sinte reaksjoner på det jeg skriver og gjør, kan jeg like godt være død, og det er, på en bakvendt måte veldig oppmuntrende at jeg er veldig bevisst på det, på det også. Så vær sikker på at jeg vil fortsette å gjøre mitt beste for å grave fram det aller mest kontroversielle og alternative jeg kan finne. At jeg skriver noen få innlegg som jeg ser på som søndagskoleprekener i forhold vil ikke endre på det. Min holdning er at tyranniet og alt dets vesen og støttespillere bør og må konfronteres ved enhver anledning, og det har jeg til hensikt å gjøre så lenge det er pust i meg. Jeg er en vill stemme som skriker i dagens ødeleggende samfunn, men en blant millioner. Det føles godt å ikke være alene, slevsagt, men jeg ville ha gjort det om jeg så var den siste sanne samfunnskritiker og barrierestormer igjen på kloden.


PS: Og dermed, ved å skrive dette, i løpet den tiden jeg brukte på å skrive dette løste jeg også det problemet jeg følte jeg hadde, som jeg beskrev lenger oppe her, og begeistringen over livets endeløse gleder er enda en gang tilbake for fullt.

Takk til Tankekorset og utallige andre, som det vil ta altfor lang tid å nevne her.

6 kommentarer:

  1. Anonym9:18 p.m.

    "Jeg bekymrer meg blant annet for at denne bloggen blir for snill, at den ikke får mange nok negative reaksjoner"

    Kan ikke snakke for alle, men for min del går det lett inflasjon i negativitet. Om noen er negativ til alt og går langt i sin kritikk hver gang, så tar jeg det ikke seriøst etterhvert. Man hører bedre etter når noen sier noe utenom det vanlige for dem.

    Jeg tror det er viktig å stille spørsmål, og å høre alle sider av en sak. Men om man for enhver pris alltid må velge den mest kontroversielle siden, så blir det bare meningsløst. Det blir hva andre forventer, og man ender som en parodi.

    (Nå uttaler jeg meg om den kommentaren din, ikke deg. Har ikke lest nok her inne til å ha en klar mening om bloggen)

    SvarSlett
  2. Alle som leser bloggen ser lett at jeg tar for meg både postive og negative sider ved livet. Men generelt sett synes jeg at det er altfor få kritiske bloggere.

    Jeg tar simpelthen for meg alt jeg er opptatt av, og siden jeg er opptatt av det aller meste så blir bloggen også om det aller meste.

    SvarSlett
  3. Inflasjon i negativitet... Hele begrepet definerer at en ikke er villig til å gå bakenfor hva som ligger til grunn for negativiteten, og at en altså har en forutinntatt oppfatning av at en ikke ønsker eller er villig til å prøve å forstå andre mennesker.

    Det er foråvidt ikke noe nytt i det. Strutsementalitet og overdreven tro på autoriteter og the establishment er jo normen i dagens samfunn. Til stor applaus (i det skjulte) fra maktsystemene.

    At en er uenig er en ærlig sak. Jeg er dundrende uenig i mange av Amos Kepplers meninger og påstander. Det betyr ikke at jeg er uenig i hans underliggende prinsipp - at man skal sette spørsmålstegn der samvittigheten tilsier at man bør det. Alle andre oppfatninger er for det første et dundrende nederlag for det demokratiske prinsipp (som de fleste kritikere faktisk vil være for i et lett forvirret dobbelmoralistisk tankevacuum), dessuten gir det ingen mening å moralisere overfor andres valg av uttrykksmåte. En kan være uenig i den også - som i sak - men det er ingen logikk i å ha et meningspoliti hvis man ikke er for tankekontroll, sensur og diktatur.

    Heri ligger problemstillingen. Ikke i om en er enig i det som skrives. Det bør jo være absolutt knekkende likegyldig for andre om Amos Keppler i deres øyne gjør inflasjon av å være kritisk, og dermes svekker sin sak eller gjør seg mindre lesverdig i deres øyne. En må gjerne mene det, men den meningen er uten verdi fordi friheten til å ytre seg må nødvendigvis også innbefatte friheten til på velge uttryksmåte.

    Er man mot ytringsfrihet, så er det en ærlig mening. Faren ligger imidlertid som regel aldri der slike meninger kommer åpent frem i dagen, men heller der de pakkes inn i svada.

    Men dette handler selvsagt ikke om ytringsfrihet i det hele tatt. Det handler om det som er velkjent innen menneskelig psykologi - at troen på autoriteter og mangelen på empati for andres verdier styrer den generelle tankeverden.

    Tankekorsets innlegg er et typisk eksempel på absolutt begrepsforvirring. Man må gjerne ytre seg - bare det ligger innenfor en udefinert "akseptabel" ramme. Det er en demokratisk rett - men man må ikke syte. Å si sin mening er "liksom å belære". Man skal respektere andres mening, men "noen" har altså "skylapper".

    Jo - denne type retorikk har vi hørt før. Og den stinker.

    SvarSlett
  4. Du sa det LANGT bedre enn meg...

    Jeg kan legge til at hele begrepet «negativitet» alltid har vært og alltid vil være veldig negativt for meg. Det er som Helge sier, og som jeg har sagt mange ganger et knefall for autoriteter. Mange mennesker ønsker ikke å høre om hvor ille verden er. Jeg mener at de trenger å høre det, enten de vil eller ikke, at de bør bli tvunget til å våkne opp fra sin tornerosesøvn.

    Det Helge sier om meg kan jeg greit nok si om han også og jeg ser på det som en veldig positiv karakteristikk. Det som gjør at jeg og han kommer såpass godt overens er ikke at vi er enig om alt, men at vi begge annerkjenner både folks rett og plikt til å si akkurat hva en mener om noe eller noen.

    Ja, mange har ikke noe godt forhold til yttringsfrihet. De støtter den bare så lenge den ikke er ubehagelig, og da har de jo misforstått mokså kraftig.

    SvarSlett
  5. Anonym1:30 p.m.

    I innlegget "multikulturalisme" lenket du til et annet innlegg der du nevnte meg som en av disse "fremmedfiendtlige rasistene". Ut over det har jeg ingen kommentar, da jeg ikke gidder å kaste bort unødvendig energi. Det når ikke inn uansett. Du skal få lov å spre så mye eder og galle du vil, men jeg trenger ikke å like det.

    SvarSlett
  6. Jeg er veldig glad for at du ikke liker det. Jeg liker det når avskyelige mennesker ikke liker meg.

    Du er som sagt en typisk kristen hykler. Alle kan se at du har kastet bort en masse energi...

    At du har skrevet en masse innlegg om meg før jeg gadd å svare på noen måte.

    Dog er det du har skrevet om andre langt verre enn noe du har skrevet om meg, så jeg skulle vel ikke klage for mye i dette tilfelle.

    SvarSlett