General James Jones har bedt om unnskyldning for enda et tilfelle av NATOs skyteglede i Søndre Kandahar i Afghanistan på torsdag, for enda et tilfelle av NATOs drap på rene sivile. Det er en merkelig seanse vi er vitne til.
For han ber egentlig ikke om unnskyldning, verken på egne vegne eller NATO («ISAF»). Han hevder at egentlig var ikke NATO ansvarlig denne gangen heller, men Taliban???
Taliban (bless their rotten souls) er ansvarlig, fordi de ettersigende brukte sivile som levende skjold!!! General Jones sitter der og hevder dette i fullt alvor, som den utmerkede skuespilleren han er (du fortjener til fulle den nyeste medaljen din, Jimmy, også den). Taliban er ansvarlig. Det at NATO rent faktisk, utrolig nok (igjen i følge Jones…), fyrte av kulene virker helt underordnet her. Dette er en vanlig taktikk, som NATO og USA (og Israel) har brukt for å holde på sin støtte i vestlig opinion. En annen ting er at overlevende etter angrepet har en helt annen historie å fortelle: Det fantes ikke Taliban soldater i nærheten, ikke en eneste en, ikke engang unge soldater på tjuvperm fra disse turbanbærende drittsekkene.
Så, hva snakker vi om her? Hva kan være NATO og USAs motiv? Ønsker de virkelig å bombe uskyldige sivile? Er det deres mål å sprenge hele landsbyer i stumper og stykker, og etterlate hauger med sønderrevne lik? Svaret her må være et ubetinget og rungende ja. Dette er en bevisst taktikk. Helt klart. Det er ikke en hårreisende inkompetanse det dreier seg om, men en strategi utviklet og foredlet gjennom mange tiår. Det vi snakker om her er ikke knapper og glansbilder, om tilfeldigheter og enkeltpersoner som i iveren etter «å gjøre jobben» går for langt. Ikke i Afghanistan, ikke i Irak, eller i Abu Ghraib, Guantanamo eller World Trade Center eller andre Pax Americana operasjoner rundt omkring på kloden.
Vi snakker om Terror.
mandag, oktober 30, 2006
søndag, oktober 29, 2006
Prostitusjon
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe om dette. Faktisk så føler jeg stor ulyst bare ved å skrive om det, but here it goes
To velkjente vakre mennesker (jeg nekter å si navnene) har mistet sine private, høyst private bilder. Når det gjelder selve offentliggjøringene av de nevnte bildene har jeg ikke så mye å si. Jeg synes akkurat det er helt greit og har ingen sterke følelser den ene eller andre veien om det.
Min vinkling i denne saken gjelder bloggerne, som helt klart skriver om det og offentliggjør det bare for å få høye besøkstall. Det er rendyrket prostitusjon i mine øyne, i den egentlige betydningen av ordet. Å prostituere seg har ikke egentlig noe med å selge kroppen sin for penger å gjøre, men å gå på akkord med sine prinsipper for å tjene penger eller oppnå en fordel. Nå kan man slevsagt diskutere om en som ikke har noen prinsipper, som er fullstendig ryggløs i utgangspunktet kan prostituere seg, men likevel.
Verden er ikke enkel. Man kan og vil komme til å måtte gjøre ting i løpet av livet som man ikke liker og som står i motsetning til ens egen oppfatning av moral og menneskelighet, men her selger man seg billig.
Dette bekrefter for så vidt min oppfatning av bloggere generelt, at de er lite annet enn de kjedelige gjennomsnittsmenneskene de fremstår som gjennom sine generelt sett tvers igjennom trivielle innlegg.
Hvis de noensinne skriver om saker av sann viktighet, så er det nærmest en arbeidsulykke, ikke et resultat av noen bevisst holdning eller tanke eller handling. Det er noe de i veldig stor grad deler med samfunnet for øvrig.
Med andre ord, det vi ser her i denne saken er ingen overraskelse, men det gjør det ikke noe bedre i mine øyne, snarere tvert om.
To velkjente vakre mennesker (jeg nekter å si navnene) har mistet sine private, høyst private bilder. Når det gjelder selve offentliggjøringene av de nevnte bildene har jeg ikke så mye å si. Jeg synes akkurat det er helt greit og har ingen sterke følelser den ene eller andre veien om det.
Min vinkling i denne saken gjelder bloggerne, som helt klart skriver om det og offentliggjør det bare for å få høye besøkstall. Det er rendyrket prostitusjon i mine øyne, i den egentlige betydningen av ordet. Å prostituere seg har ikke egentlig noe med å selge kroppen sin for penger å gjøre, men å gå på akkord med sine prinsipper for å tjene penger eller oppnå en fordel. Nå kan man slevsagt diskutere om en som ikke har noen prinsipper, som er fullstendig ryggløs i utgangspunktet kan prostituere seg, men likevel.
Verden er ikke enkel. Man kan og vil komme til å måtte gjøre ting i løpet av livet som man ikke liker og som står i motsetning til ens egen oppfatning av moral og menneskelighet, men her selger man seg billig.
Dette bekrefter for så vidt min oppfatning av bloggere generelt, at de er lite annet enn de kjedelige gjennomsnittsmenneskene de fremstår som gjennom sine generelt sett tvers igjennom trivielle innlegg.
Hvis de noensinne skriver om saker av sann viktighet, så er det nærmest en arbeidsulykke, ikke et resultat av noen bevisst holdning eller tanke eller handling. Det er noe de i veldig stor grad deler med samfunnet for øvrig.
Med andre ord, det vi ser her i denne saken er ingen overraskelse, men det gjør det ikke noe bedre i mine øyne, snarere tvert om.
Endelig en pris verdt… prisen
Tore Sandberg har fått Amnestys menneskerettspris for 2006, blant annet for sitt arbeid for å få sakene til Per Liland og Fritz Moen gjenopptatt i det norske rettssystemet. Nå tror ikke jeg slike priser betyr så mye i den store sammenheng, men det er likevel hyggelig på et personlig plan at det noen (få) ganger finnes små (ørsmå) porsjoner av rettferdighet i verden.
I begrunnelsen, som i seg selv er en saftig kritikk av det offisielle Norge heter det:
I begrunnelsen, som i seg selv er en saftig kritikk av det offisielle Norge heter det:
«Prisvinneren har gjennom sitt utrettelige motstrømsarbeid maktet å tvinge (min utheving) det norske rettsapparatet til å erkjenne grove feil. Hans innsats har avdekket flere justismord».
lørdag, oktober 28, 2006
Å selge seg billig
Bellona fyller tyve i disse dager. De blir gratulert nord og ned av de etablerte krefter fordi «de har vist at det nytter». Hva som ligger i akkurat dette kan man jo bare spekulere på. De blir gratulert mens giften flyter over overalt. Det er i hvert fall ikke miljøet og miljøkampen Bellona har fremmet.
Jeg tok ikke med Bellona med i min oversikt over norske «miljøvernorganisasjoner» i mitt tidligere innlegg Det Store Sviket. Dels fordi jeg ikke har hatt så mye med dem å gjøre personlig, men mest fordi de ikke riktig passet inn der. De jeg nevnte har solgt seg mer i det skjulte. Deres knefall er ikke fullt så tydelig.
Bellona har solgt seg fullstendig åpenlyst.
Industrien er deres venn. De blir støttet av den økonomisk og Fredric den Finslepne har dratt rundt på foredragturne i tjue år nå (dog avbrutt av noen få turer nå og da gjennom myrlendt terreng), og fortalt alle hvor mye flinkere hans arbeidsgivere har blitt til å skjule sine synder (vel, nå bruker han ikke akkurat de ordene, men hvis han hadde vært ironisk, som han burde ha vært, så ville han ha gjort det).
Jeg vet ikke om det faktum at de har solgt seg mer eller mindre totalt åpenlyst (altså det at de et stykke på vei er ærlig i sin uærlighet) gjør dem verre eller bedre enn alle de andre. Jeg gidder egentlig ikke fundere nærmere over akkurat det. Man kan få hodeverk av mindre.
Sannheten er vel at Bellona er en typisk norsk miljøvernorganisasjon med noen få, atypiske trekk. Noe mer er ikke nødvendig å si, egentlig.
Jeg tok ikke med Bellona med i min oversikt over norske «miljøvernorganisasjoner» i mitt tidligere innlegg Det Store Sviket. Dels fordi jeg ikke har hatt så mye med dem å gjøre personlig, men mest fordi de ikke riktig passet inn der. De jeg nevnte har solgt seg mer i det skjulte. Deres knefall er ikke fullt så tydelig.
Bellona har solgt seg fullstendig åpenlyst.
Industrien er deres venn. De blir støttet av den økonomisk og Fredric den Finslepne har dratt rundt på foredragturne i tjue år nå (dog avbrutt av noen få turer nå og da gjennom myrlendt terreng), og fortalt alle hvor mye flinkere hans arbeidsgivere har blitt til å skjule sine synder (vel, nå bruker han ikke akkurat de ordene, men hvis han hadde vært ironisk, som han burde ha vært, så ville han ha gjort det).
Jeg vet ikke om det faktum at de har solgt seg mer eller mindre totalt åpenlyst (altså det at de et stykke på vei er ærlig i sin uærlighet) gjør dem verre eller bedre enn alle de andre. Jeg gidder egentlig ikke fundere nærmere over akkurat det. Man kan få hodeverk av mindre.
Sannheten er vel at Bellona er en typisk norsk miljøvernorganisasjon med noen få, atypiske trekk. Noe mer er ikke nødvendig å si, egentlig.
tirsdag, oktober 24, 2006
Flyter
Grenseløs har blitt utfordret av Fru W (som for øvrig gjorde en utmerket jobb med å beskrive verden etter atomkrigen) i Nordstafett, stafetten for norske bloggere. Hun ga meg en svært så morsom oppgave om hva Ajax er og hvordan Ajax har gjort livet litt lettere for meg. Dette var hva som kom til meg umiddelbart etter at jeg hadde lest den. Ordene kom bare fossende. Noe pussing og forskjønning har det blitt, men dette er grunnleggende det jeg skrev på noen minutter etterpå. Slik går det når en Forteller får beskjed om å skrive om slikt…
Til tonene fra danseband musikk…
Alt flyter her, sa boblen til suppen. Alle flyter og alle er glade.
Jeg er boblen, sa mannen til gifttønnen. Jeg sprekker, men jeg vet ikke hvorfor.
Jeg sprekker også, sa gifttønnen, og ingen ser ut til å vite hvorfor.
Dette er en svært så vanlig tilstand, som den gode gifttønnen er langt fra alene om. Ingen ser ut til å vite hvorfor, og det plager oss, det plager oss veldig.
Sier suppen til mannen.
Alt FLYYYTER her, hyler ajaxflasken i fryd. Jeg sprekker, salmiakken spruter, og fjær danser på luftens vinger.
Den dagen jeg oppdaget Ajax ble alt forandret. Hendene mine begynte å gå i oppløsning og alt ble lettere. Det var en skikkelig åpenbaring. Jeg har aldri vært lettere.
Åpenbaringer er en glede, roper presten mens giften flyter fra gapet hans. Sognebarna dukker i et fåfengt forsøk på å unngå spruten.
Vi trenger ingen preken, synger sognebarna. Vi trenger ingen svovelsuppe på våre tallerkener.
Presten jager dem alle med en jævla stor øks og barna rømmer kirken med høye skrik.
Alt står stille, klynker sognebarnet med hengende hode. Alt er dødens pølse.
På en motorvei langt unna står en bil oppreist og plaffer ned alle som prøver å passere den. Bilen gliser rått mens den synger sin høye lutt.
Ingen passerer her, for faen, banner den. Ingen som er ved sine fulle fem. Ingen sjanglende måne.
I en ørliten, dunkel bakgate står ajaxflasken (med salmiakk pluss) og diskuterer med boblen. Flasken stikker hull på boblen og diskusjonen ender dermed brått.
Med et klynk og ikke med et skrik.
Drit og dra, roper Ajax triumferende, og løper av gårde i store firsprang.
Presidenten og stasministeren og bedriftseieren vasker hendene sine i Ajax hver dag. Det er bare knokler igjen av hendene deres.
Giftsuppen dekker kloden og alt er så lett, så veldig lett.
Jeg svever, jubler boblen. Jeg er lett, lett som vinden.
Lik flyter overalt og alt er så mye lettere, og alle er glade.
Nå går alt så meget bedre, jamrer gifttønnen på sin endeløse ferd rundt en forgiftet klode.
Jeg ønsker at Rambukk skal skrive i detalj om hva som er galt med sivilisasjonen. Ikke bagatellene som sykehuskø, arbeidsløshet og matforgiftning, men hva som er fundamentalt galt, hva som bør få oss til å snu ryggen til den og vende tilbake til naturen.
Til tonene fra danseband musikk…
Alt flyter her, sa boblen til suppen. Alle flyter og alle er glade.
Jeg er boblen, sa mannen til gifttønnen. Jeg sprekker, men jeg vet ikke hvorfor.
Jeg sprekker også, sa gifttønnen, og ingen ser ut til å vite hvorfor.
Dette er en svært så vanlig tilstand, som den gode gifttønnen er langt fra alene om. Ingen ser ut til å vite hvorfor, og det plager oss, det plager oss veldig.
Sier suppen til mannen.
Alt FLYYYTER her, hyler ajaxflasken i fryd. Jeg sprekker, salmiakken spruter, og fjær danser på luftens vinger.
Den dagen jeg oppdaget Ajax ble alt forandret. Hendene mine begynte å gå i oppløsning og alt ble lettere. Det var en skikkelig åpenbaring. Jeg har aldri vært lettere.
Åpenbaringer er en glede, roper presten mens giften flyter fra gapet hans. Sognebarna dukker i et fåfengt forsøk på å unngå spruten.
Vi trenger ingen preken, synger sognebarna. Vi trenger ingen svovelsuppe på våre tallerkener.
Presten jager dem alle med en jævla stor øks og barna rømmer kirken med høye skrik.
Alt står stille, klynker sognebarnet med hengende hode. Alt er dødens pølse.
På en motorvei langt unna står en bil oppreist og plaffer ned alle som prøver å passere den. Bilen gliser rått mens den synger sin høye lutt.
Ingen passerer her, for faen, banner den. Ingen som er ved sine fulle fem. Ingen sjanglende måne.
I en ørliten, dunkel bakgate står ajaxflasken (med salmiakk pluss) og diskuterer med boblen. Flasken stikker hull på boblen og diskusjonen ender dermed brått.
Med et klynk og ikke med et skrik.
Drit og dra, roper Ajax triumferende, og løper av gårde i store firsprang.
Presidenten og stasministeren og bedriftseieren vasker hendene sine i Ajax hver dag. Det er bare knokler igjen av hendene deres.
Giftsuppen dekker kloden og alt er så lett, så veldig lett.
Jeg svever, jubler boblen. Jeg er lett, lett som vinden.
Lik flyter overalt og alt er så mye lettere, og alle er glade.
Nå går alt så meget bedre, jamrer gifttønnen på sin endeløse ferd rundt en forgiftet klode.
Jeg ønsker at Rambukk skal skrive i detalj om hva som er galt med sivilisasjonen. Ikke bagatellene som sykehuskø, arbeidsløshet og matforgiftning, men hva som er fundamentalt galt, hva som bør få oss til å snu ryggen til den og vende tilbake til naturen.
onsdag, oktober 18, 2006
Et Streif av Storhet
Regjeringen har forløpig avslått å utvide Norges del av invasjonsstyrken i Afghanistan. Man må bare berømme regjeringen her, så lenge det er grunn for det. Jeg er redd for at de snart vil rette opp «feilen», under ett eller annet velkjent påskudd.
Først av alt, denne artikkelen må jeg simpelthen tilegne Knut Stian. Hvis ikke for hans totalt virkelighetsfjerne blogginnlegg ville den aldri ha blitt skrevet. Takk igjen, Knut Stian.
Han slutter seg utrolig nok til kritikken fra fløyen som gir blind og ubetinget støtte til usa og landets langt forbi aggressive, verdensomspennende krigføring.
Norge har deltatt i tre kriger/invasjoner på ti år nå, et faktum som ser ut til å ha gått de fleste hus forbi. I Serbia, Afghanistan og så rosinen i pølsen: Irak. «Vi» har støttet Pax Americana, en av de største og mest aggressive krigsmakter i historien.
Den er usedvanlig snedig i sin krigføring, i hvert fall så langt. Den angriper gjerne regimer og herskere som svært så berettiget er demonisert i verdens øyne. Og de fleste lar seg villig lure.
Mer respekterte regimer, som i Chile i 1973 tar de seg av på mindre åpenlyse måter. De har dog gjennomført talløse invasjoner siden 1820. Aggressivitet ligger nedfelt i deres konstitusjon. Åpenbart.
De fleste ser også ut til å ha «glemt» at Donald Rumsfeld også truet med «tiltak» ovenfor Frankrike da de nektet å slutte seg til invasjonsstyrkene. Og det ble til at Frankrike støttet FN resolusjonen om Irak. Tenke seg til. Hvorfor kan man jo ikke være sikker på, Kanskje de mente at det på det tidspunktet var i deres egen interesse å støtte okkupasjonen. Kanskje. Næringslivet i «the coalition of the willing» ble lovet store industrikontrakter.
Ingen «lurte» Norge (og Kjell Magne) til å sende soldater til Afghanistan. Det var bare en logisk konsekvens av at «vi» er en Pax Americana vasallstat og har vært det lenge. Så Bondevik II regjeringen sendte norske soldater til Afghanistan, og de er der ennå. Den nye regjeringen trakk dem ikke ut, selv om de aldri skulle vært sendt. De gjentar Kjell Magnes idiotiske argument om at vi må bidra til «å bygge freden der». Og i Irak.
Knut Stian og andre kjøper villig argumentet om at Taliban er noen avskyelige drittsekker og må knuses. Jeg må jo bare si meg i hvert fall delvis enig her. De er noen avskyelige drittsekker og det som verre er egentlig. Men hvis jeg skal velge mellom hvilken trussel som er verst mellom dem og Pax Americana er jeg ikke i tvil. Den Farligste. USA er den trusselen mot verden som ingen av deres fiender noensinne kan bli. USA er det landet som må bekjempes. Det kan heller ikke gjøres med militære midler, og mulighetene for en effektiv kamp mot dem er små, men vi bør i det minste ikke støtte dem. Det har vi gjort altfor lenge. Deres ressurser er ikke uttømmelige. De sliter i Irak og i Afghanistan. Ikke minst gjelder dette økonomisk. Selv ikke verdens eneste hypermakt kan gjøre det de gjør uten at det får konsekvenser. Av den grunn og utallige andre skulle ingen land ha dratt til Irak og Afghanistan etter invasjonene, «for å støtte gjenoppbyggingen». Pax Americana skulle ha blitt tvunget til å slite alene. Og de ville ha tapt enda fortere enn de gjør nå. De er allerede i ferd med å løpe med halen mellom bena, men de har etterlatt seg en enda større haug med lik og lidelse fordi vasallstatene støttet og støtter dem.
Først av alt, denne artikkelen må jeg simpelthen tilegne Knut Stian. Hvis ikke for hans totalt virkelighetsfjerne blogginnlegg ville den aldri ha blitt skrevet. Takk igjen, Knut Stian.
Han slutter seg utrolig nok til kritikken fra fløyen som gir blind og ubetinget støtte til usa og landets langt forbi aggressive, verdensomspennende krigføring.
Norge har deltatt i tre kriger/invasjoner på ti år nå, et faktum som ser ut til å ha gått de fleste hus forbi. I Serbia, Afghanistan og så rosinen i pølsen: Irak. «Vi» har støttet Pax Americana, en av de største og mest aggressive krigsmakter i historien.
Den er usedvanlig snedig i sin krigføring, i hvert fall så langt. Den angriper gjerne regimer og herskere som svært så berettiget er demonisert i verdens øyne. Og de fleste lar seg villig lure.
Mer respekterte regimer, som i Chile i 1973 tar de seg av på mindre åpenlyse måter. De har dog gjennomført talløse invasjoner siden 1820. Aggressivitet ligger nedfelt i deres konstitusjon. Åpenbart.
De fleste ser også ut til å ha «glemt» at Donald Rumsfeld også truet med «tiltak» ovenfor Frankrike da de nektet å slutte seg til invasjonsstyrkene. Og det ble til at Frankrike støttet FN resolusjonen om Irak. Tenke seg til. Hvorfor kan man jo ikke være sikker på, Kanskje de mente at det på det tidspunktet var i deres egen interesse å støtte okkupasjonen. Kanskje. Næringslivet i «the coalition of the willing» ble lovet store industrikontrakter.
Ingen «lurte» Norge (og Kjell Magne) til å sende soldater til Afghanistan. Det var bare en logisk konsekvens av at «vi» er en Pax Americana vasallstat og har vært det lenge. Så Bondevik II regjeringen sendte norske soldater til Afghanistan, og de er der ennå. Den nye regjeringen trakk dem ikke ut, selv om de aldri skulle vært sendt. De gjentar Kjell Magnes idiotiske argument om at vi må bidra til «å bygge freden der». Og i Irak.
Knut Stian og andre kjøper villig argumentet om at Taliban er noen avskyelige drittsekker og må knuses. Jeg må jo bare si meg i hvert fall delvis enig her. De er noen avskyelige drittsekker og det som verre er egentlig. Men hvis jeg skal velge mellom hvilken trussel som er verst mellom dem og Pax Americana er jeg ikke i tvil. Den Farligste. USA er den trusselen mot verden som ingen av deres fiender noensinne kan bli. USA er det landet som må bekjempes. Det kan heller ikke gjøres med militære midler, og mulighetene for en effektiv kamp mot dem er små, men vi bør i det minste ikke støtte dem. Det har vi gjort altfor lenge. Deres ressurser er ikke uttømmelige. De sliter i Irak og i Afghanistan. Ikke minst gjelder dette økonomisk. Selv ikke verdens eneste hypermakt kan gjøre det de gjør uten at det får konsekvenser. Av den grunn og utallige andre skulle ingen land ha dratt til Irak og Afghanistan etter invasjonene, «for å støtte gjenoppbyggingen». Pax Americana skulle ha blitt tvunget til å slite alene. Og de ville ha tapt enda fortere enn de gjør nå. De er allerede i ferd med å løpe med halen mellom bena, men de har etterlatt seg en enda større haug med lik og lidelse fordi vasallstatene støttet og støtter dem.
mandag, oktober 16, 2006
Det Store Sviket
Jeg har blitt bedt om, mer eller mindre høflig, å si noe om min holdning til og mine opplevelser med det noen kaller norsk miljøvernbevegelse.
Når jeg våget å angripe Natur og Ungdom og resten av tedrikkerne i forbindelse med gasskraftsaken kjørte de i gang Prosessen for fullt.
Etter en frustrerende tid, flere perioder inn og ut, i både AP og SV på slutten av åttitallet kom jeg med (litt sent) i formasjonen av Miljøpartiet De Grønne i Norge, og jeg deltok også i enda større grad i The Green i Storbritannia (London). Vi var alle, også jeg på det tidspunktet, inspirert av Die Grunen og deres «suksess» i Tyskland.
Jeg kom med i startfasen i De Grønne og ble nokså snart enda mer desillusjonert. I løpet av de to årene jeg var medlem skrev jeg på min roman Drømmer Tilhører Natten. Det er en diskusjon om mål og midler, og også en spenningshistorie skrevet for videregående radikalere som jeg var allerede da. Jeg var med i to år, fra mars 1989 til september 1991. Jeg tilbrakte mye av tiden i London da også, men likevel var det utrolig slitsomt å møte de samme passive folkene her.
De fleste av medlemmene var tedrikkere. De Grønne var hobbyen deres, noe de helst gjorde mens de gjorde noe annet, som å studere, og å etablere seg i samfunnet. Og det syntes lett, slevsagt. Jeg så hvordan de radikale i partiet sluttet i frustrasjon eller ble skjøvet ut, både lokalt og på landsmøtene, inntil Ibsens ord nok en gang ble bevist.
Våren 1990, under «miljødagene» organiserte tre av oss en demonstrasjon mot Waardahl Kjemiske på Askøy utenfor Bergen, en versting blant verstinger når det gjaldt å forurense. De andre sa nokså klart fra at de ikke ønsket å delta. Da kontaktet vi også Natur og Ungdom i Bergen. De ble med, tydelig motvillig, men de ble med. Demonstrasjonen ble aldri slik vi hadde sett for oss, fordi alle deltagerne fra Natur og Ungdom truet med å trekke seg hvis vi gikk for langt.
Dog fikk vi mye oppmerksomhet i media på grunn av den. Bortsett fra et par intetsigende artikler var dette bortimot første gang De Grønne i Bergen hadde blitt omtalt i media overhodet, og tedrikkerne vendte tilbake for å sole seg i glansen. Men ikke tale om at de ville bli med på flere aksjoner. Og NoU ville heller ikke. Waardahl vant på alle punkter, både i rettsalen og de fikk fornyet utslippstillatelsen sin av Statens Forurensningstilsyn.
Dette var en av flere saker, bare i den snevre perioden.
Jeg hadde en del mer å gjøre med NoU i årene som fulgte, både som medlem av De Grønne og ikke. Mest med bergensavdelingen, men også med andre deler av landet. Det ble etter hvert veldig klart for meg at dette var en klubb, der medlemmene allerede hadde startet karrierejaget mot en jobb som fremtidige statssekretærer, regjeringsmedlemmer, og stortingsrepresentanter, og vel betalte «miljøvernkonsulenter». I dag er de aller fleste vel etablerte i samfunnet.
Og min tid i De Grønne? For å gjøre en lang historie kort. Den kom til en dramatisk stopp litt før femtende september 1991…
Etter lang tid med innbyrdes konflikter og håpløs tilbakeholdenhet av mine partifeller bestemte jeg meg for å kjøre mitt eget løp fram mot Kommune og Fylkestingsvalget. Etter bråket som fulgte sluttet jeg eller ble i praksis sparket fra partiet, velg selv. Begge deler er sant, antar jeg. Uansett, jeg ønsket å slutte.
Det var slutten på min karriere som partipolitiker og jeg var bare glad til. Jeg var helt nedkjørt og hadde et sterkt behov for oppmuntring. Da jeg forlot alt oppstyret og vendte tilbake til utlandet etter den sommeren kjente jeg den gamle usigelige gleden, selve livet våkne i meg på ny.
De som ble igjen har ikke gjort en eneste ting av betydning siden jeg sluttet (eller ble sparket), ikke på femten år.
To år senere flyttet jeg av forskjellige grunner tilbake til Norge, og sammen med venner ble med i NOAH (dyrenes frigjøringsfront). De var annerledes enn både De Grønne og Natur og Ungdom i den forstand at de i sannhet brant for saken sin. Men til tross for det hadde de den samme, iboende svakheten i sin holdning til helheten: De fokuserte for mye på sin lille del av verden og ignorerte resten. Jeg påpekte ovenfor dem gjentatte ganger at for å stoppe torturen av dyrene måtte samfunnet forandres radikalt, men de hørte ikke på det øret eller på noen andre.
Jeg reiste tilbake til London i oktober 1994 og deltok på Anarkistkonferansen «ten days that shook the world». Dessverre, til tross for ti utrolige dager, så stemte ikke det. Jeg besøkte blant annet Claremont Road, der politiet og private enheter ryddet hele gaten, et helt samfunn for å gjøre plass til en ny vei. Myndighetenes og samfunnets sinnssyke prioriteringer ble nok en gang avslørt, uten at det forandret noe.
Men jeg ble værende i de miljøene i London og Europa jeg hadde sluttet meg til disse årene. Midtsommernatten 1988 opplevde jeg noe utrolig og vidunderlig som definitivt farget meg positivt for resten av livet, av evigheten. De som leser Midnight Fire bloggen kan snart lese om det.
Jeg ble en del av radikale, internasjonale, sanne radikale paganistiske miljøer, der de hadde små vanskeligheter med å se verden som en helhet, og se samfunnet slik det var: en søppelhaug av gift og urettferdighet, ett som aldri kunne reformeres eller forandres innenfra, gjennom parlamentariske metoder. De mange veiene til Friheten går gjennom slike sanne alternative miljøer.
Og der er jeg ennå. Idealet, eller i det minste ett eller en (blant mange) av dem er David Dellinger, en av Chicago Eight, som ble arrestert under en anti-kjernekraft demonstrasjon som åttitreåring…
Så, hva er så Det Store Sviket?
Enkelt og greit, så er det at når sinte og radikale unge slutter seg til de forskjellige etablerte miljøvernklubbene, syklubbene i håp om å finne et sted de kan kjempe mot et samfunn de forakter så inderlig… og blir heldundrende passivisert, ødelagt av folk som slett ikke ønsker å forandre noe eller at noe skal forandres overhodet av noen.
Dagens etablerte såkalte miljøvernere og politiske partier som påstår de er miljøvernere fortsetter tradisjonen og svikter og sviker alle unge og gamle som håpefullt kommer til dem for å finne et egnet sted og kjempe. Og alle disse håpefulle blir passivisert og etter en tid er de ikke noe bedre enn de andre, og bidrar selv til å svike den neste bølgen av folk som ønsker å forandre verden til det bedre.
Altså: med andre ord, for å gjøre det helt klart for de av dere som fortsatt ikke fatter det; jeg angriper dem fordi de ikke går på langt nær langt nok, ikke fordi de går for langt, og fordi de knapt prøver.
De skraper bare i overflaten og går ikke så langt som giraffen engang. Den gode langhalsen stikker i det minste hodet litt under overflaten når han eller hun stikker hodet i sanden.
Dette er dagens offisielle miljøvernere, de som samfunnet elsker og aksepterer, og som for lengst har blitt suget inn i den store støvsugeren det moderne og snedige tyranniet har blitt.
Når jeg våget å angripe Natur og Ungdom og resten av tedrikkerne i forbindelse med gasskraftsaken kjørte de i gang Prosessen for fullt.
Etter en frustrerende tid, flere perioder inn og ut, i både AP og SV på slutten av åttitallet kom jeg med (litt sent) i formasjonen av Miljøpartiet De Grønne i Norge, og jeg deltok også i enda større grad i The Green i Storbritannia (London). Vi var alle, også jeg på det tidspunktet, inspirert av Die Grunen og deres «suksess» i Tyskland.
Jeg kom med i startfasen i De Grønne og ble nokså snart enda mer desillusjonert. I løpet av de to årene jeg var medlem skrev jeg på min roman Drømmer Tilhører Natten. Det er en diskusjon om mål og midler, og også en spenningshistorie skrevet for videregående radikalere som jeg var allerede da. Jeg var med i to år, fra mars 1989 til september 1991. Jeg tilbrakte mye av tiden i London da også, men likevel var det utrolig slitsomt å møte de samme passive folkene her.
De fleste av medlemmene var tedrikkere. De Grønne var hobbyen deres, noe de helst gjorde mens de gjorde noe annet, som å studere, og å etablere seg i samfunnet. Og det syntes lett, slevsagt. Jeg så hvordan de radikale i partiet sluttet i frustrasjon eller ble skjøvet ut, både lokalt og på landsmøtene, inntil Ibsens ord nok en gang ble bevist.
Våren 1990, under «miljødagene» organiserte tre av oss en demonstrasjon mot Waardahl Kjemiske på Askøy utenfor Bergen, en versting blant verstinger når det gjaldt å forurense. De andre sa nokså klart fra at de ikke ønsket å delta. Da kontaktet vi også Natur og Ungdom i Bergen. De ble med, tydelig motvillig, men de ble med. Demonstrasjonen ble aldri slik vi hadde sett for oss, fordi alle deltagerne fra Natur og Ungdom truet med å trekke seg hvis vi gikk for langt.
Dog fikk vi mye oppmerksomhet i media på grunn av den. Bortsett fra et par intetsigende artikler var dette bortimot første gang De Grønne i Bergen hadde blitt omtalt i media overhodet, og tedrikkerne vendte tilbake for å sole seg i glansen. Men ikke tale om at de ville bli med på flere aksjoner. Og NoU ville heller ikke. Waardahl vant på alle punkter, både i rettsalen og de fikk fornyet utslippstillatelsen sin av Statens Forurensningstilsyn.
Dette var en av flere saker, bare i den snevre perioden.
Jeg hadde en del mer å gjøre med NoU i årene som fulgte, både som medlem av De Grønne og ikke. Mest med bergensavdelingen, men også med andre deler av landet. Det ble etter hvert veldig klart for meg at dette var en klubb, der medlemmene allerede hadde startet karrierejaget mot en jobb som fremtidige statssekretærer, regjeringsmedlemmer, og stortingsrepresentanter, og vel betalte «miljøvernkonsulenter». I dag er de aller fleste vel etablerte i samfunnet.
Og min tid i De Grønne? For å gjøre en lang historie kort. Den kom til en dramatisk stopp litt før femtende september 1991…
Etter lang tid med innbyrdes konflikter og håpløs tilbakeholdenhet av mine partifeller bestemte jeg meg for å kjøre mitt eget løp fram mot Kommune og Fylkestingsvalget. Etter bråket som fulgte sluttet jeg eller ble i praksis sparket fra partiet, velg selv. Begge deler er sant, antar jeg. Uansett, jeg ønsket å slutte.
Det var slutten på min karriere som partipolitiker og jeg var bare glad til. Jeg var helt nedkjørt og hadde et sterkt behov for oppmuntring. Da jeg forlot alt oppstyret og vendte tilbake til utlandet etter den sommeren kjente jeg den gamle usigelige gleden, selve livet våkne i meg på ny.
De som ble igjen har ikke gjort en eneste ting av betydning siden jeg sluttet (eller ble sparket), ikke på femten år.
To år senere flyttet jeg av forskjellige grunner tilbake til Norge, og sammen med venner ble med i NOAH (dyrenes frigjøringsfront). De var annerledes enn både De Grønne og Natur og Ungdom i den forstand at de i sannhet brant for saken sin. Men til tross for det hadde de den samme, iboende svakheten i sin holdning til helheten: De fokuserte for mye på sin lille del av verden og ignorerte resten. Jeg påpekte ovenfor dem gjentatte ganger at for å stoppe torturen av dyrene måtte samfunnet forandres radikalt, men de hørte ikke på det øret eller på noen andre.
Jeg reiste tilbake til London i oktober 1994 og deltok på Anarkistkonferansen «ten days that shook the world». Dessverre, til tross for ti utrolige dager, så stemte ikke det. Jeg besøkte blant annet Claremont Road, der politiet og private enheter ryddet hele gaten, et helt samfunn for å gjøre plass til en ny vei. Myndighetenes og samfunnets sinnssyke prioriteringer ble nok en gang avslørt, uten at det forandret noe.
Men jeg ble værende i de miljøene i London og Europa jeg hadde sluttet meg til disse årene. Midtsommernatten 1988 opplevde jeg noe utrolig og vidunderlig som definitivt farget meg positivt for resten av livet, av evigheten. De som leser Midnight Fire bloggen kan snart lese om det.
Jeg ble en del av radikale, internasjonale, sanne radikale paganistiske miljøer, der de hadde små vanskeligheter med å se verden som en helhet, og se samfunnet slik det var: en søppelhaug av gift og urettferdighet, ett som aldri kunne reformeres eller forandres innenfra, gjennom parlamentariske metoder. De mange veiene til Friheten går gjennom slike sanne alternative miljøer.
Og der er jeg ennå. Idealet, eller i det minste ett eller en (blant mange) av dem er David Dellinger, en av Chicago Eight, som ble arrestert under en anti-kjernekraft demonstrasjon som åttitreåring…
Så, hva er så Det Store Sviket?
Enkelt og greit, så er det at når sinte og radikale unge slutter seg til de forskjellige etablerte miljøvernklubbene, syklubbene i håp om å finne et sted de kan kjempe mot et samfunn de forakter så inderlig… og blir heldundrende passivisert, ødelagt av folk som slett ikke ønsker å forandre noe eller at noe skal forandres overhodet av noen.
Dagens etablerte såkalte miljøvernere og politiske partier som påstår de er miljøvernere fortsetter tradisjonen og svikter og sviker alle unge og gamle som håpefullt kommer til dem for å finne et egnet sted og kjempe. Og alle disse håpefulle blir passivisert og etter en tid er de ikke noe bedre enn de andre, og bidrar selv til å svike den neste bølgen av folk som ønsker å forandre verden til det bedre.
Altså: med andre ord, for å gjøre det helt klart for de av dere som fortsatt ikke fatter det; jeg angriper dem fordi de ikke går på langt nær langt nok, ikke fordi de går for langt, og fordi de knapt prøver.
De skraper bare i overflaten og går ikke så langt som giraffen engang. Den gode langhalsen stikker i det minste hodet litt under overflaten når han eller hun stikker hodet i sanden.
Dette er dagens offisielle miljøvernere, de som samfunnet elsker og aksepterer, og som for lengst har blitt suget inn i den store støvsugeren det moderne og snedige tyranniet har blitt.
Til slutt en kort regle, som alle bør lære seg:
Slik knuser samfunnet
all opposisjon:
1. Isoler radikalerne.
2. Kultiver idealistene og
lær dem opp til å bli realister; og så
3. inkluder realistene.
søndag, oktober 15, 2006
$tasbudsjettet
Jeg skal her i all korthet kommentere det norske stasbudsjettet. Ikke fordi det er særlig viktig, men fordi jeg rent faktisk ønsker å komme med noen få, geniale observasjoner.
De som kjenner meg vet at jeg ser på demokratiet som det snedigste tyranniet i historien, fordi det gir folk en illusjon av medbestemmelse, at deres meninger faktisk blir tatt hensyn til.
Så det er gjentatt.
Den nåværende regjeringen viser her at de er hårsbredden bedre enn den forrige. Fokuset er noe annerledes. Markedsøkonomien er ikke lenger religionen, selv om den fortsatt er opphøyet, noe motvilling som den rette lære.
Miljøvernbudsjettet har en faktisk nedgang. Nå vil noen med rette hevde at penger ikke er alt, heller ikke i denne sammenheng, at miljøvern også kan bli ivaretatt av andre budsjetter, og det blir det jo, selv om de postene er veldig vanskelig å få øye på. Og så lenge forsvarsbudsjettet i det store og det hele beholder sin posisjon, også som ti ganger større enn miljøvernbudsjettet, så sier jo det ganske mye (for å si det mildt) om hva som vektlegges her.
Det hevdes at man tar fatt i «fattigdomsproblemet». Teknokraten Jens gjentar gjerne en av sine mer respekterte forgjengere sine berømte ord om at «nå går alt så meget bedre». Sannheten er at man tar fra de fattige og gir til de rike i litt mindre grad enn de fleste av verdens regjeringer i dagens verden. Det er alt. Å kalle det sandpåstrøing er egentlig en fornærmelse mot sandpåstrøing. Dette skal være og er den best mulige regjeringen for fattige i norge? Fy faen.
Så lenge de ikke gjør noe drastisk med drittsekker som Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen og de andre griskingene så kan man aldri komme noen vei, det er sikkert. Men Røkke støtter jo AP, så da så.
Men som vi alle vet eller burde vite etter hvert så nytter det fint lite å spille tennis eller bordtennis eller Spillet Om Makten hvert fjerde år, der ballen spretter fram og tilbake og intet skjer.
Tilbakeskrittpartiet, Høyre, Venstre, Krf, de er alle enda verre. Andre som kommer i posisjon vil enten bli like ille eller enda verre enn de korrumperte de erstattet. De som har makten er de som vil ha den. Det nytter ikke å bytte ut en flokk av tobente ulver med en annen.
Dette er den verden vi lever i. En verden hvor alt ikke bare er snudd på hodet en gang, men mange ganger. Urettferdigheten, forskjellen, gapet mellom de som har mye og de som har lite eller ingenting øker hele tiden (propagandaen klassifiserer gjerne, veldig gjerne en slik uttalelse som et tegn eller hundre på misunnelse). Og det eneste som blir gjort med det er at forskjellene økes ytterligere. Det blir drevet rovdrift på alt liv. Vi drukner i gift og søppel, og de sier det er godt for oss. Menneskeheten begår sakte selvmord, og våre «ledere» våger å påstå at de faktisk gjør noe med det. De gjør det. De sørger for at vi kutter strupen fortere.
Det blir satset på teknologi, som er en stor del av problemet, og som fortsatt blir presentert som Den store Løsningen. En ekte snuoperasjon er ikke engang på agendaen. Hvis man ser partipolitikken og dagens synlige og aksepterte verdensdebatt som en fotballbane så finnes en tilnærmelsesvis løsning på verdens uhygge knapt nok på treningsfeltet flere hundre meter unna. Eller rettere sagt: knapt nok i samme by eller på samme klode.
Det blir satset på videreutvikling av tyranniet, og det blir eksportert til allerede nedkjørte landområder i sør og øst som blir påtvunget sinnssykdommen som påviselig ødelegger oss. Mer industri blir bygget ut. Stadig flere mennesker blir drevet som dyr og må slave stadig hardere for en stadig mer velstående elite. Stadig flere som protesterer mot disse eminente løsningene blir puttet i omskoleringsleire og/eller tyrannisert til de enten ser fornuften i sinnssykdommen eller havner under torven.
Og alt dette blir vi fortalt dag ut og dag inn er den eneste rette løsningen. Det blir hamret inn i oss fra vugge til grav, inntil de fleste av oss er så vasket og skylt at vi tror på alt vi blir fortalt fra de som sier de vet vårt beste. Propagandaen er så vellykket at folk flest utrolig nok angriper, rasende, både verbalt og fysisk de som sier den usminkede sannheten.
Dette er $tasbudsjettet i et nøtteskall. Alle såkalte innvendinger mot det luftet i etablerte fora blir åpenbart nokså meningløse i et perspektiv der den virkelige verden, den bak illusjonen, kommer inn. Det er et spill, og bortimot alle deltar i det, også de som kritiserer det i høye ordlag i den såkalte offentlige debatt, og som knapt ville ha pusset litt på takskjegget hvis de hadde fått sjansen.
Hva er GALT med dette bildet???
Verden trenger dyptgripende forandringer, ikke mer av det samme, ikke mer av det som river enkeltmennesker og menneskeheten som helhet i filler.
De som kjenner meg vet at jeg ser på demokratiet som det snedigste tyranniet i historien, fordi det gir folk en illusjon av medbestemmelse, at deres meninger faktisk blir tatt hensyn til.
Så det er gjentatt.
Den nåværende regjeringen viser her at de er hårsbredden bedre enn den forrige. Fokuset er noe annerledes. Markedsøkonomien er ikke lenger religionen, selv om den fortsatt er opphøyet, noe motvilling som den rette lære.
Miljøvernbudsjettet har en faktisk nedgang. Nå vil noen med rette hevde at penger ikke er alt, heller ikke i denne sammenheng, at miljøvern også kan bli ivaretatt av andre budsjetter, og det blir det jo, selv om de postene er veldig vanskelig å få øye på. Og så lenge forsvarsbudsjettet i det store og det hele beholder sin posisjon, også som ti ganger større enn miljøvernbudsjettet, så sier jo det ganske mye (for å si det mildt) om hva som vektlegges her.
Det hevdes at man tar fatt i «fattigdomsproblemet». Teknokraten Jens gjentar gjerne en av sine mer respekterte forgjengere sine berømte ord om at «nå går alt så meget bedre». Sannheten er at man tar fra de fattige og gir til de rike i litt mindre grad enn de fleste av verdens regjeringer i dagens verden. Det er alt. Å kalle det sandpåstrøing er egentlig en fornærmelse mot sandpåstrøing. Dette skal være og er den best mulige regjeringen for fattige i norge? Fy faen.
Så lenge de ikke gjør noe drastisk med drittsekker som Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen og de andre griskingene så kan man aldri komme noen vei, det er sikkert. Men Røkke støtter jo AP, så da så.
Men som vi alle vet eller burde vite etter hvert så nytter det fint lite å spille tennis eller bordtennis eller Spillet Om Makten hvert fjerde år, der ballen spretter fram og tilbake og intet skjer.
Tilbakeskrittpartiet, Høyre, Venstre, Krf, de er alle enda verre. Andre som kommer i posisjon vil enten bli like ille eller enda verre enn de korrumperte de erstattet. De som har makten er de som vil ha den. Det nytter ikke å bytte ut en flokk av tobente ulver med en annen.
Dette er den verden vi lever i. En verden hvor alt ikke bare er snudd på hodet en gang, men mange ganger. Urettferdigheten, forskjellen, gapet mellom de som har mye og de som har lite eller ingenting øker hele tiden (propagandaen klassifiserer gjerne, veldig gjerne en slik uttalelse som et tegn eller hundre på misunnelse). Og det eneste som blir gjort med det er at forskjellene økes ytterligere. Det blir drevet rovdrift på alt liv. Vi drukner i gift og søppel, og de sier det er godt for oss. Menneskeheten begår sakte selvmord, og våre «ledere» våger å påstå at de faktisk gjør noe med det. De gjør det. De sørger for at vi kutter strupen fortere.
Det blir satset på teknologi, som er en stor del av problemet, og som fortsatt blir presentert som Den store Løsningen. En ekte snuoperasjon er ikke engang på agendaen. Hvis man ser partipolitikken og dagens synlige og aksepterte verdensdebatt som en fotballbane så finnes en tilnærmelsesvis løsning på verdens uhygge knapt nok på treningsfeltet flere hundre meter unna. Eller rettere sagt: knapt nok i samme by eller på samme klode.
Det blir satset på videreutvikling av tyranniet, og det blir eksportert til allerede nedkjørte landområder i sør og øst som blir påtvunget sinnssykdommen som påviselig ødelegger oss. Mer industri blir bygget ut. Stadig flere mennesker blir drevet som dyr og må slave stadig hardere for en stadig mer velstående elite. Stadig flere som protesterer mot disse eminente løsningene blir puttet i omskoleringsleire og/eller tyrannisert til de enten ser fornuften i sinnssykdommen eller havner under torven.
Og alt dette blir vi fortalt dag ut og dag inn er den eneste rette løsningen. Det blir hamret inn i oss fra vugge til grav, inntil de fleste av oss er så vasket og skylt at vi tror på alt vi blir fortalt fra de som sier de vet vårt beste. Propagandaen er så vellykket at folk flest utrolig nok angriper, rasende, både verbalt og fysisk de som sier den usminkede sannheten.
Dette er $tasbudsjettet i et nøtteskall. Alle såkalte innvendinger mot det luftet i etablerte fora blir åpenbart nokså meningløse i et perspektiv der den virkelige verden, den bak illusjonen, kommer inn. Det er et spill, og bortimot alle deltar i det, også de som kritiserer det i høye ordlag i den såkalte offentlige debatt, og som knapt ville ha pusset litt på takskjegget hvis de hadde fått sjansen.
Hva er GALT med dette bildet???
Verden trenger dyptgripende forandringer, ikke mer av det samme, ikke mer av det som river enkeltmennesker og menneskeheten som helhet i filler.
torsdag, oktober 12, 2006
Svik
Jeg har vært en radikal «miljøverner» i tjue år. Jeg har sett hvordan Natur og Ungdom og alle andre såkalte miljøvernorganisasjoner i Norge har fokusert på ubetydelige saker og ignorert de som virkelig betyr noe, ikke gått på langt nær langt nok i krav og handling. De fortsetter tradisjonen med gasskraftverksaken.
Gasskraft eller ikke er en fillesak, rett og slett. Man kan kalle det en symbolsak, slevsagt, men faktum at dette betyr null og niks i den store sammenhengen. Når Natur og Ungdom fremstiller vedtaket om utbygging i regjeringen som «det største miljøsviket Norge har sett» så avslører det hvor lite ambisiøse de er.
For meg er dette slett ikke noen overraskelse.
Det største sviket gjorde Natur og Ungdom for mange år siden.
Gasskraft eller ikke er en fillesak, rett og slett. Man kan kalle det en symbolsak, slevsagt, men faktum at dette betyr null og niks i den store sammenhengen. Når Natur og Ungdom fremstiller vedtaket om utbygging i regjeringen som «det største miljøsviket Norge har sett» så avslører det hvor lite ambisiøse de er.
For meg er dette slett ikke noen overraskelse.
Det største sviket gjorde Natur og Ungdom for mange år siden.
mandag, oktober 09, 2006
På tide å rive operaen i Bjørvika
Det er på høy tid. Eller kanskje den bør bli stående slik den er, som en halvferdig ruin, et monument over en hårreisende gal ressursbruk.
Opera er snobbene og finkulturens «kunst» og burde forlengst ha blitt begravet som det sludderet det er. Istedenfor bevilges sårt trengte midler til dette verdens åttende underverk, en vederstyggelighet av første grad.
Opera er snobbene og finkulturens «kunst» og burde forlengst ha blitt begravet som det sludderet det er. Istedenfor bevilges sårt trengte midler til dette verdens åttende underverk, en vederstyggelighet av første grad.
søndag, oktober 08, 2006
Å skjære bort smerten
Stadig flere danske jenter skjærer i seg selv som en respons på et stadig økende prestasjonspress. I følge Jyllands-Posten har Cutting eller selvskading fått samme omfang som spisevegring. Det brukes kniv, glass eller barberblad, eller hva som helst som gjør nytten. Jentene, de som ikke klarer eller orker å henge med i kravet om vellykkethet, går rundt med svettebånd rundt håndleddene eller lange, tilknappete ermer og et plaget blikk, men veldig få legger merke til det. Som vanlig.
Dette er enda et tydelig tegn på det moderne samfunnets nådeløshet, det nådeløse prestasjonsjaget både på skolen og i samfunnet som helhet.
Vesten har ennå ikke nådd japanske «høyder» (der superkapitalismen og superskolen har hatt fotfeste lenge og selvmordprosenten blant menn er den største i verden), men vi er på vei.
Dette er enda et tydelig tegn på det moderne samfunnets nådeløshet, det nådeløse prestasjonsjaget både på skolen og i samfunnet som helhet.
Vesten har ennå ikke nådd japanske «høyder» (der superkapitalismen og superskolen har hatt fotfeste lenge og selvmordprosenten blant menn er den største i verden), men vi er på vei.
Lekkerbisken
Koreanerne har rett. Hundekjøtt smaker fortreffelig. Det har en tendens til å inneholde litt for mye flesk, men det er vel tilfelle med nesten alle typer kjøtt i dag. Magert hundekjøtt egner seg, som alt annet magert kjøtt fortreffelig til enhver anledning.
Serveres til rødvin.
Serveres til rødvin.
søndag, oktober 01, 2006
Tissing
Den siste «debatten» om gutters tissing illustrerer vel ytterligere hvor langt vi har fjernet oss fra naturen i sivilisasjonen. Og hvor mye enkelte personer fører an i den pågående fremmedgjøringen. Det siste er at gutter skal lære seg å tisse som jenter. Tragikomisk egentlig. Argumentene som blir ført mot dette, at doen blir skitnet til, at vaskekonene får mer arbeid, at det koster mer, er utelukkende bare vikarierende motiver. Det det egentlig gjelder er at det naturlige blir og skal bli sett på som unaturlig og omvendt. Det er direkte hårreisende.
Det er så mye som er snudd på hodet i dagens verden at denne lille illustrasjonen nærmest drukner i mengden. Men det betyr ikke at dette bør tas lett på. Det er, som sagt enda et skritt mot umenneskeliggjøringen av mennesket. Naturen er farlig. Naturen er unaturlig. Nature bør og skal forbedres. Og vi har for lengst kunnet skue de åpenbare tegnene på de endelige konsekvensene, overalt hvor vi retter blikket: En Jord stadig mer berøvet for liv.
Rektor Anne Lise Gjul (og alle andre som støtter dette horrible opplegget) bør bli tvunget til å tisse mens hun står på hodet. La hun gjøre det i en måned og se hvordan hun liker det.
Husk at det kan spare det offentlige for en masse penger og også lære kjønnene mye om hverandre og det er vel det viktigste?
Det er så mye som er snudd på hodet i dagens verden at denne lille illustrasjonen nærmest drukner i mengden. Men det betyr ikke at dette bør tas lett på. Det er, som sagt enda et skritt mot umenneskeliggjøringen av mennesket. Naturen er farlig. Naturen er unaturlig. Nature bør og skal forbedres. Og vi har for lengst kunnet skue de åpenbare tegnene på de endelige konsekvensene, overalt hvor vi retter blikket: En Jord stadig mer berøvet for liv.
Rektor Anne Lise Gjul (og alle andre som støtter dette horrible opplegget) bør bli tvunget til å tisse mens hun står på hodet. La hun gjøre det i en måned og se hvordan hun liker det.
Husk at det kan spare det offentlige for en masse penger og også lære kjønnene mye om hverandre og det er vel det viktigste?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
