tirsdag, mars 25, 2008

Blandete følelser

Jeg har blandete følelser for Tibet-kampanjen(e) bloggere har satt i gang, av flere grunner, og som vanlig henger grunnene sammen.

For det første (og egentlig andre også) mener jeg at borgere av et gitt land bør ta et kritisk, veldig kritisk blikk på det landet de bor i selv, før de begynner å kritisere andre land. Det burde ikke ha vært noen motsetning her, men det er det. Det burde være lett å kritisere forhold overalt, også i det landet man tilfeldigvis er født, og ikke bare i et land langt unna… men det er det åpenbart ikke. Folk flest har en tendens til å «glemme» det som skjer i eget land og som blir utført av landets myndigheter og samfunn og bloggere er slett ikke noe unntak. Er kinesernes fremferd i Tibet verre enn norge og NATOs i for eksempel Afghanistan? Det finnes mange andre eksempler.

De bloggerne (med noen unntak) som har skrevet om Tibet og spesielt initiativtakeren HvaHunSa har sannelig ikke overbevist med kritisk tenkning tidligere og det gjør hun ikke her heller. Det er egentlig mer av den samme bevisstløsheten og ukritiske verdenssynet jeg har kritisert hos bloggere flest ved mange tidligere anledninger.

For å gjøre det helt klart: Jeg har ikke noe problem med å slutte meg til kritikken av Kinas brutale fremferd i Tibet og i Kina for øvrig heller, for den saks skyld. Det er konteksten jeg kritiserer, og konteksten er som vanlig helt på jordet. Står reaksjonen i forhold til alt det andre som foregår i en sinnssyk verden? Ikke på langt nær. Som sagt, det burde ikke være noen motsetning her heller… men det ER det. En blogger bruker til og med Arnulf Øverlands «Du må ikke sove» her, uten at vedkommende skjønner hva diktet dreier seg om. Helt utrolig.

Nordmenn er veldig flinke til å gå i tog når det gjelder å protestere mot brutale regimer i andre land eller mot regimer som norge ikke er allierte med, men når det gjelder forhold som går på tvers av deres såkalte patriotisme er det heller skralt. Det finnes unntak, men det gjelder bare en ørliten minoritet av befolkningen, eller av bloggerne.


Tilslutt, en gladmelding fra Grenseløs. Hvis noen ser på dette som et personangrep så har de ikke lest mine tidligere personangrep. For øvrig, som jeg har gjort klart ved mange tidligere anledninger: jeg synes faktisk personangrep er helt greit.

5 kommentarer:

  1. Så lenge Norges allierte USA holder det gående i Irak, har nok Kina rimelig frie hender (morally speaking) til å knekke opposisjonen i Tibet.

    Men heeey: Best å holde kjeften da.
    Kanskje man trenger ett visum til USA en gang senere i livet?

    Kina?
    Kina har jo ikke route 66 eller?
    Lite norske slektninger har de også boende der, kineserne.

    SvarSlett
  2. Anonym9:04 a.m.

    Kanskje skal vi være forsiktige med kritikken. Men OL blir på en måte det storslagne beviset om moralens fall for kapitalen. Så derfor er saken av større betydning enn Kina og OL isolert sett, selv om den saken i seg selv er mer enn stor nok.

    SvarSlett
  3. Jeg synes som sagt ikke man skal være forsiktig med kritikken. Jeg tar den bare opp i et mye videre perspektiv, det er det hele.

    SvarSlett
  4. Jeg vurderte å skrive et innlegg i debatten fra vinkelen IOC og alt den galskapen de bedriver under dekke av sunn og frisk idrett og et utopisk og fundamentalt feilaktig bilde av verden som et sted der landene frimodig knytter vennskapsbånd gjennom idrett og lek.

    Det er selvsagt det rene sludder. OL har alltid vært en del av det politiske maktspillet.

    Men så fant jeg ut at jeg egentlig ikke kunne så mye om IOC og at jeg ikke gadd lete opp dritt om dem heller, fordi de bare er et symptom på et langt mer grunnleggende problem.

    Kina bør kritiseres. I det hele tatt bør OL også kritiseres for hva det har blitt (dvs har vært hele tiden!)

    Men denne gang står jeg over, det får være nok å markere støtte med en knapp på bloggen. For OM en skal kritisere her så ligger jo faktisk problemet langt dypere enn bare knyttet opp mot OL.

    Kina benytter seg vel her av samme taktikk som USA jevnlig utøver - nemlig å verne om sine interessesfærer med vold om nødvendig. Det gjør ikke saken bedre, snarere tusen ganger verre. Men helheten er viktig å få med seg.

    På den annen side så mener jeg at all kritikk av situasjonen er et gode - selv den noe haltende og misforståtte kritikk.

    SvarSlett
  5. Vel, det er jo det vi har blitt så vant til, når det gjelder det meste i dagens verden; halvhjertede og halvkvedede viser. Jeg tror rett og slett ikke det fungerer, overhodet.

    Ja, kina bør kritiseres. IOC bør kritiseres. Men uten tanke eller en slags bevisst holdning bak blir det ikke rare greiene. Og det blir som sagt helt feil fokus.

    SvarSlett