I grenseland (I)

Jeg har dødd to ganger i løpet av livet, første gang da jeg var tre år, av penicillinforgiftning og andre gang da jeg var ti, da jeg falt og fikk slått pusten ut av meg da vi spilte fotball i hagen.
Begge deler står krystallklart for meg, også fordi jeg gjenopplevde begge hendelsene mange år senere under ett av de mest ekstreme flashbackene, tilfellene av totalt minne jeg har gjennomgått. Den tilnærmede fotografiske hukommelsen min lyser ved de mange paranormale hendelsene jeg har hatt gleden av å oppleve.

Jeg steg opp av kroppen, svevde oppunder taket og så ned på den blå og stille kroppen min. Foreldrene mine bare blåste av det etterpå, slevsagt, men mens det stod var de slett ikke særlig avslappet. Jeg svevde der oppe, og jeg så og hørte andre besøkende snakke i et annet rom, og bak det hele skimtet jeg et enormt mørke som slett ikke var skremmende der og da. Dog ble jeg nokså mørkredd de kommende årene, for det jeg hadde opplevd ble værende ved meg og med meg. Jeg ønsket å snakke om det, slevsagt, men ingen ville snakke om det, og bare blåste av barnets ønske om å snakke om det som hadde skjedd. De var så glade at de godtok at jeg «pratet tull og fantaserte» uten at de ble sint, men de ville ikke høre på meg. Senere fant jeg ut det var svært vanlig når unger ønsket å snakke om slike ting med foreldrene sine eller voksne generelt. Vi fant alle ut tidlig at voksne ikke hørte til de mest logiske på kloden. Det er en av mange grunner til at jeg alltid har sørget for å huske hvordan det var å være kalv. De fleste okser og kuer har glemt det, glemt å være åpen mot det ukjente, mot verden. Jeg døde. Jeg sluttet å puste. De oppdaget det ikke med det samme, oppdaget det egentlig aldri, for i det øyeblikket de begynte å bli bekymret, da de kom bort til meg og begynte å undersøke meg klarte jeg endelig hoste, puste, ånde. De tilkalte lege, og han tok prøver og han gjenkjente en ekstrem allergireaksjon nærmest øyeblikkelig. Det var første og siste gang jeg ble gitt penicillin.

Da jeg var ti ble jeg taklet og landet tungt, veldig tungt på ryggen. Jeg husker hvordan jeg strevde med å puste, hvordan kameratene mine stod over meg og tok hånd om meg, hvordan jeg falt ned i en dyp sjakt, hvordan jeg kikket ned på dem fra høyt oppe i luften, gjennom den lange tunnelen jeg steg opp i. Denne gangen var Reisen lenger. Det blinket i skygger rundt meg. Verdenen jeg kjente var uendelig langt unna og jeg så meg selv for første gang i mitt liv, et enormt vesen større enn noen bygning, noe menneskeskapt. Kameratene mine var langt unna, men likevel nærmere enn noensinne. Jeg så, følte hvordan de strevet, hvordan de banket i meg, hvordan de ble stadig mer bekymret. Etter en stund begynte de å riste i meg. Jeg hadde sluttet å puste og det tok flere minutter før jeg endelig pustet på ny, før jeg vendte tilbake til kroppen min fra evigheten og uendeligheten jeg sakte ble en del av. Det føltes som om jeg hadde vært uendelig langt borte og så veldig, veldig lenge, og jeg så og opplevde ting som det ville ta mange år å få noe særlig ut av, selv om alt stod klart for meg der og da, og bare falmet etter hvert som minuttene gikk etterpå. Jeg fikk sakte varmen tilbake i kroppen, en varme sterkere enn noen sol, og fra den dagen av var mørkredselen min borte, fullstendig forsvunnet, uten engang en antydning om at den noen gang hadde eksistert. Ikke at jeg ikke husker hvordan det føltes å gå alene i mørket, men det angikk meg liksom ikke lenger. Jeg hadde sett og opplevd et mørke som var langt dypere enn noe som hadde med fysisk lys og fravær av det å gjøre, og det var slett ikke noe å frykte, men tvert om omfavne.


Jeg hadde krysset grensen til Den Andre Verden, noe jeg har gjort mange ganger, både frivillig og spontant siden, en verden minst like naturlig som den fysiske de fleste mennesker i dag begrenser seg til. Bortenfor sløret så jeg meg selv og verden, slik den virkelig er, slik jeg er, slik vi alle er. En million år kom og gikk i hvert eneste av de sekundene jeg lå der på den våte bakken. Jeg kunne ikke puste, men følte meg mer levende enn jeg noensinne kan beskrive. En grå hverdag kan aldri riktig beskrive slike øyeblikk. En fargerik hverdag forsterker dem. Et eneste brøkdel av et sekund var nok: Jeg visste, vet hvorfor vi er her.

Mange år senere, midt i solskinnet en varm sommerdag gjenopplevde jeg det hele, fullstendig spontant og uventet. I hvert eneste sekund av et begrenset tidsrom så jeg på ny alt det de fleste moderne mennesker har valgt å glemme. Det falmer, uvilkårlig mellom hver gang øyeblikkene kommer til meg, men det aller viktigste, det som forteller meg hvem og hva jeg er falmer aldri. Det blir bare sterkere for hvert øyeblikk som hamrer i min utvidete bevissthet. En gang, for lenge siden ble mitt slør, det sløret moderne mennesker bruker for å blokkere verden fra sitt åsyn blåst på vidt gap, og jeg vet, til min store glede at det aldri mer vil lukke seg.