Jeg er mildt dyslektisk, definitivt et problem når man er forfatter, når nesten alt man gjør har med skriving å gjøre. Det kan jeg gi seg flere forskjellige utslag, blant annet at jeg i enda større grad enn andre utelater ord midt i en setning, selv om jeg føler, tenker at det er der. Selv når jeg ser over noe jeg har skrevet så «oversetter» jeg, leser hele setningen, tror alt er der, selv om den er ufullstendig. Ord blir stadig skrevet feil, spesielt under enkelte forhold. Skrivefeil er ikke nødvendigvis, ikke alltid skrivefeil. Å lese høyt var lenge vanskelig. Da jeg skulle lese på skolen virket det som om jeg ikke kunne teksten fordi alt bare svømte rundt. På en annen side var det ikke plagsomt nok tydeligvis, for meg til å få en diagnose, noe som nok ville ha vært en fordel. Det ble sagt å være «nerver», noe som da nok delvis stemte, slevsagt, fordi det var en selvforsterkende plage. Heldigvis er det lenge siden nerver har plaget meg, på noen måte.
Nå er ikke det det eneste som er galt med skolen, men empati med elevene og deres problemer burde ha vært høyest på listen, noe det ikke var da, og noe det ikke er nå. Hvis man ikke passer inn så blir man på ulike måter frosset ut. For meg var det med dysleksi ikke det viktigste.
Dysleksien, selv i min mildere form er noe jeg alltid har vært plaget med, selv om jeg lærte å lese som treåring, selv om jeg alltid har klart å kompensere for det, og jeg har blitt stadig flinkere til å takle det etter hvert. På en bakvendt måte har det kanskje til og med vært en fordel, fordi jeg ble tvunget til å fordype meg i enhver tekst, og dermed gjort min tilnærmingsmåte annerledes, selv før min radikale politikk kom inn i bildet. Å ha en tilnærmet fotografisk hukommelse hjelper også. Det hele ble en utfordring, akkurat som livet selv. Jeg klarte å takle det mer eller mindre på egen hånd. Ikke alle klarer det. Det gjør meg stolt på egne vegne, slevsagt, selv om det ikke hindrer meg å bli forbannet fordi enda et åpenbart problem som barn må slite med i dag ikke blir tatt hensyn til, blir oversett.
Den orale tradisjonen, fortellinger rundt leirbålet har nok alltid føltes mer naturlig for meg og også for mange andre. Jeg har aldri hatt problemer med å snakke, alltid vært taletrengt. Det bare fosser ut.
Men skrivingen ble også fort et uttrykk, uunngåelig og høyst nødvendig, fra en hjerne som er som en støvsuger, en trykkoker, både inn og ut, som må kommunisere, uansett metode.
Mange nye nervebaner ble formet i hjernen min da jeg måtte lære meg å lese og skrive (minst) to ganger.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
You could have fooled me...
SvarSlettVel, da er det jo utrolig bra at du har kjempet deg gjennom disse problemene, for skrive kan du!
Eller kanskje det er fortelleren som tvinger seg frem uansett medie?
Jeg har faktisk inntrykk av at skolen håndterer både dysleksi og andre problemer på en meget bra måte her jeg bor. Men kanskje det er fordi jeg bor på en mindre plass der lærerne faktisk er gitt rom for personlig initiativ? Utrolig da at en diskuterer å slå sammen skoler her for å spare penger. Tid - omsorg - menneskelighet er blitt for dyrt i vår økonomi. Noe er definitivt svært galt, og har vært det lenge.
Vel, med meg er det motsatt. Jeg skrev så bra i forhold til mine jevnaldrende at lærerne (I Stavanger, der jeg vokste opp) trodde jeg jukset ;)
Men hukommelsen er desverre ødelagt - stort sett av løsemiddelskade fra en yrkesskade. Nå husker jeg grove trekk, men glemmer av og til hva jeg sa i forrige setning.
Nåja, alt kan kompenseres for.
Takk. Det glir bare bedre og bedre jo eldre jeg blir.
SvarSlettSom nevnt er nok mine eventuelle problemer små mot dine og andres skader.
Jeg skrev brukbart selv. Problemene kom mest i forbindelse med høytlesning. Det var grunnen til at når skulle tale feks fra talerstol så foretrakk jeg å gjøre det uten manuskript, og det er jo en god vane. Jeg bruker det fortsatt ikke.
Å lære replikker har feks alltid gått lett.
Å slå sammen skoler er å gjøre galt verre. De som har åpenbare problemer her nok lettere for å få hjelp eller i hvert fall at problemet blir identifisert. De i grenseland er det verre med.
Fortelleren tvinger seg fram, uunngåelig. Dåde det og det (og det) stemmer når det gjelder min skriving.
Du skriver, så vidt jeg kan se og har sett, plettfritt. Det er kun ett ord jeg ser du konsekvent staver feil, og det har ledet meg til mistanken om at det var noe dysleksi inne i bildet.
SvarSlettUansett har det ingenting å si på kvaliteten av tekstene dine. Man kan være enig eller uenig i det du skriver, men måten du skriver det på er et eksempel til etterfølgelse for alle og enhver.
Da synes jeg det er utrolig godt at du mestrer å skrive på engelsk også. For min del har min dyslektiske side vært så stor at jeg, desverre, ikke har lært meg engelsk godt nok. Av den grunn har jeg vanskeligheter med å følge dine engelske sider, noe som også er beklagelig.
SvarSlettVær glad for at du har en god forteller i deg, samt at du har gode taleevner. Det er gode egenskaper å ha. Jeg kan ikke se at du skriver mye feil, men du som skriver såpas mye får jo yppelig trening.
Jimmy
Takk, folkens. Joda, jeg har skrevet meg god, så og si. Trening gjør virkelig «mester».
SvarSlettHenrik: du refererer ganske sikkert til «slevsagt». Det er nok veldig bevisst, både mitt varemerke og protest mot rettskrivingshysteriet...
Jeg ser på det som en forsterkning av ordet selvsagt. He he.
Jeg gjorde et søk på ordet på nettet for noen dager sider og det er en utmerket måte å finne alle de stedene der jeg har kommentert og publisert ting.
Jimmy: Det er aldri for sent å lære noe, heller ikke engelsk. Det er som å starte fysisk trening fra grunnen. Man begynner veldig forsiktig og jobber seg opp derfra.