Helsetjenestens antiservice

Jeg møtte opp i god tid på røntgenavdelingen til Hospitalet Betanien i Fyllingsdalen en dag, bevæpnet med henvisning fra lege. Det fantes ikke kø, ikke engang antydning til det engang. Faktisk var det nokså tomt for folk. Jeg går fram til luken, der de sitter og drikker kaffe, og jeg leverer fra meg henvisningen til den rødhårede damen.

- Den der gjelder ikke lenger, sier hun med dårlig skjult skadefryd.

- Hva mener du? Spør jeg nokså avslappet, sikker på at det er en feil fra hennes side.

- Xxxxx (legen min) har fått beskjed om det for lenge siden. Du må bestille time nå.

- Jeg ringte til dere, sa jeg tålmodig. – Da fikk jeg beskjed om å komme i god tid før klokken 14.00 om dagen. Nå er den 12.45…

Jeg smiler bredt til henne.

- Xxxxx har fått gjentatte beskjeder om at det nå må bestilles time, snøfter rødhåringen. Det som står på papiret om at man kan møte opp her mellom 08.00 og 14.00 stemmer ikke lenger. Det er en måned siden vi sluttet med det.

- Jeg leste det om at man kunne komme når man vil, påpekte jeg, - og syntes det var for godt til å være sant…

- Xxxxx har fått beskjed om det mange ganger, sa den rødhårede damen i hvit frakk megetsigende.

- Derfor ringte jeg til dere og spurte om jeg likevel behøvde time, sa jeg veldig tålmodig. - Da ble jeg også opplyst om den nye regelen, men etter noe fram og tilbake fikk jeg beskjed om at det likevel var greit, bare jeg kom i god tid før 14.00.

- Vi kan ikke gjøre slike unntak, snøfter damen.

- Men den jeg snakket med satt her hvor du nå sitter, påpekte jeg, og hevet stemmen en oktav, ikke lenger fullt så tålmodig. – Og gjorde det unntaket. Det hadde ikke vært noe problem for meg å bestille time, men jeg fikk altså beskjed om at det ikke var nødvendig. Jeg prøvde ikke å overtale den jeg snakket med eller noe. Hun sa helt uoppfordret at jeg ikke behøvde å bestille time.

- Hva snakker du om? Utbrøt rødhåringen i luken.

- For å gjenta meg selv: Jeg ringte til dere og spurte om det som står på papiret, om at man kan komme når man vil før klokken 2 om dagen virkelig stemmer. Da fikk jeg beskjed om at det var greit at jeg kom når det passet for meg innenfor angitt tidspunkt.

- Men det stemmer jo aldeles ikke, jamret damen bak skranken.

- Det var den beskjeden jeg fikk, påpekte jeg. – Jeg kunne komme når som helst for røntgen av nakken, uten noen forberedelser og uten å bestille time, fra mandag til fredag før klokken 2 om dagen. Det kunne ikke misforstås.

- Det kan du ikke, sa damen. – Det kan du slett ikke! Vi gjør det ikke slik lenger.

- Hør her, sa jeg, meget avdempet. – Når jeg fikk beskjed om at det var helt greit at jeg fikk komme så kan ikke verken du eller noen andre her gi meg kontrabeskjed når jeg har reist hele den lange veien hit og gått et kvarter i snøslaps med bare sko på bena, ikke uten en fornuftig grunn, som at strømmen har gått eller noe lignende. Dette ser ut til å være et spørsmål om ren prestisje fra din side. Spør du meg er det på høy tid at du viser en smule fleksibilitet.

- Det blir det ikke snakk om, snerret hun.

For så å stusse, åpenbart usikker på hva hun nettopp hadde sagt, hva hun egentlig hadde svart på…

- Da vil jeg snakke med din overordnede, sa jeg. – Jeg synes du utnytter stillingen din, og at du ikke hører hjemme i jobben din, slik du behandler folk. Andre vil kanskje finne seg i å bli behandlet dårlig, men jeg hører ikke til dem. Jeg vil snakke med samtlige over deg for å fortelle dem at du ikke bør ha den jobben du har, og for å finne ut om det finnes noe som engang ligner fleksibilitet eller grunnleggende menneskelighet på dette stedet.

Hun ble blek, veldig blek.

For å gjøre en lang historie kort: det fantes verken fleksibilitet eller menneskelighet. Det kom andre til, «tiltrukket» av oppstyret. Jeg gjentok innbitt, men fortsatt noenlunde avslappet det jeg hadde sagt tidligere, men det nyttet ikke. De andre sa egentlig ingenting, men overlot til hun jeg allerede hadde «snakket med» en stund å avslutte seansen. De hadde heller ikke noe fornuftig og si.

Kanskje slapp jeg brukbart fra det. Jeg må innrømme at diverse saker der helsetjenesten eller offentlige tjenestemenn har tilkalt politiet dukket opp i tankene mine.

I gamle dager ville jeg ha gått til etablert media og ikke fått publisert historien min. Nå er situasjonen dog en smule annerledes.

Jeg forlot Hospitalet Betanien med uforrettet sak, enda en illusjon fattigere, eller enda litt fattigere eller rikere på illusjoner.