En stor natt

Dette er en stor natt, et mulig vannskille, av mer enn en grunn. De kalte han terroristvenn, sosialist, muslim og nær sagt alle «skjellsord» i boken, kastet alle sine betydelige resurser mot han, men ingenting nyttet. Det gjør det hele dobbelt morsomt. Barack Hussein Obama fikk støtte i nær sagt alle folkegrupper. Fremtiden er det multikulturelle. Fortiden er en gjeng hvite, stivsinnede, intolerante, uvitende, tyranniske kristne drittsekker og krigshissere. Det blir ekstra morsomt når den nye presidenten blir sverget inn den 20. januar: «I, Barack Hussein Obama solemnly swear…».

Storveis.

Nå vil aldri begeistringen min ved slike hendelser bli ekstatisk, fordi jeg ikke tror på demokratiet som styreform, fordi det er det snedigste diktaturet i historien, fordi det gir en gitt befolkning illusjonen av medbestemmelse og aldri mer enn det.

Men det er fortsatt en stor natt.

Jeg har blitt engasjert. Han engasjerer, til tross for typisk amerikansk språkbruk som «god bless america» og slikt sludder. For en gangs skyld har jeg fulgt etablert medias nyhetsendinger nærmest sammenhengende i dagevis og knapt gjort noe annet. Jeg har fulgt Obama i flere år og i hvert fall siden han erklærte seg selv som presidentkandidat, hørt han si at han skal forandre USA og verden, og jeg har til og med, i hvert fall til en viss grad trodd på det. Det var et stort øyeblikk da han talte ved midnatt i går, amerikansk østkysttid. Vi så ikke en brautende seierherre, men et reflektert og forsiktig optimistisk menneske.

Kan man håpe på at det republikanske partiet er ferdig, at de aldri vil komme til tidligere høyder i makt og posisjon, at de er avslørt for all fremtid i folks øyne, at en viss grad intelligens og refleksjon heretter vil dominere amerikanske politikk, og at en tredje, langt mer radikal kraft med tid og stunder også vil utfordre og erstatte det demokratiske partiet? Sannsynligvis ikke, men akkurat nå virker veldig mye mulig.

Kristendom er på retur i USA også, sakte men sikkert, selv om disse krypene klamrer seg fast til etablerte maktposisjoner. Obama er kristen.

To saker står fram der jeg kan si at jeg er dypt uenig med Obama: Den ene er krigen i Afghanistan, og dermed hans støtte til løgnene etter 9/11. Amerikansk utenrikspolitikk ville ikke dramatisk forandre seg som ved et trylleslag, men over tid vil den ganske sikkert gjøre det, i hvert fall til en viss grad. Forskjellen mellom Obama og samtlige andre amerikanske presidenter er skrikende. Jeg er dog enig med Virvarr og frykter at vi vil måtte fortsette å demonstrere mot USA og USAs utenrikspolitikk lenge ennå. Forhåpentligvis blir vi behagelig overrasket, veldig overrasket.

Den andre er at han ikke tar skarpt avstand fra bruken av kjernekraft. Det må han gjøre. Kjernekraft er like mye fortiden som McCain og hans våpendragere.

Obama må stenge interneringsleiren i Guantanamo og sette fri alle internerte, betingelsesløst dagen etter at han blir president, som han har sagt at han skal gjøre. Å gi dem en uforbeholden unnskyldning og høye erstatningsbeløp er også en god ide. Han må legge klare nye føringer på alle torturistene han har til sin disposisjon, i blant annet CIA og de hemmelige tjenestene. Det blir dog vanskelig å få straffet dem for alt de har gjort, da de til de grader var under ordre fra høyeste hold i Washington i alt de har gjort de siste årene. Bush & co burde definitivt ha blitt stilt for retten, men det kommer han garantert ikke til å gjøre, i den samarbeidets ånd, over partigrensene han prøver å skape.

Han må fjerne samtlige av de tyranniske lovene innført av Bush, under dekke av «krigen mot terror».

Det nye rakettskjoldet i øst-europa bør også havne på den søppelhaugen det hører hjemme.

En helt ny Midt-Østen politikk hadde vært stort, der Israel ble presset til å stoppe sin aggressive og morderiske okkupasjon av Palestinsk land. Hvis USA hadde stoppet sin enorme støtte, «moralsk» og økonomisk ville Israel blitt nødt til å trappe ned, trappe ned kraftig.

Han snakket om håp, noe som i mine øyne er nokså urealistisk. Det er ikke noen særlig grunn for å håpe. Og ikke på grunn av den såkalte økonomiske krisen, men på grunn av de fullstendig overveldende problemene dagens menneskehet står ovenfor, der ethvert skritt som blir sett på som en forbedring egentlig er en forverring i det store bildet. Å håpe i den sammenheng er å kaste blår i øynene på seg selv. Håp kan være veldig farlig og fordummende.

Men det er fortsatt en stor natt. Barack Hussein Obama er noe så sjeldent som et ekte menneske, og, med mindre han blir skutt før det så blir han leder av verdens mektigste nasjon, og kan potensielt forandre verden, i det minste kan han hjelpe den i å ta et kritisk første skritt på den lange vieien mot de enorme forandringene som må komme, de som må gå langt forbi de rent kosmetiske forandringene de fleste tenker seg.