Cry Freedom fra 1987, en tvers igjennom sann historie, regissert av Richard Attenborough skildrer møtet og vennskapet mellom Donald Woods og Stephen Biko og Woods’ påfølgende brå og langsomme oppvåkning, både som menneske, aktivist og radikaler.
Woods var godt etablert i en sikker jobb som redaktør i en avis som mer eller mindre tilhørte den liberale delen av Sør Afrikas presse, og hadde, etter eget utsagn «en masse blår i øynene» før det skjebnesvangre møtet med Biko. I løpet av de kommende årene fikk han revet vekk alle de illusjonene han bar på om apartheidregimets menneskelighet.
Filmen er en av de aller beste jeg har sett, en av tjuefem tiere, blant tusenvis av filmer jeg har bivånet i årenes løp. Til tross for sitt lavmælte språk er den som et spark i trynet til alle som måtte ha et snev menneskelighet tilbake i dagens umenneskelige verden. Den avslører nådeløst bedraget til de konservative kreftene i Vesten, som enten samarbeidet med Apartheidregimet eller tolererte dem, og som ikke ønsket boikott. Vanligvis fungerer ikke boikotter, av diverse grunner, men i dette tilfellet gjorde det det. Sør Afrika som land og tyranni ble sakte men sikkert tvunget i kne av det internasjonale presset og Cry Freedom bidro til det presset i stor grad.
Historien er, ifølge Attenborough selv filmet av «en hvit liberaler», og handlingen blir formidlet gjennom Donald Woods’ øyne, men den lykkes likevel i å vise alt som trengs å vises. Attenborough gir oss fakta, og legger ikke til noe, men fakta er i seg selv nok, mer enn nok til å få blodet til å koke i årene.
Cry Freedom er et rop om frihet, ikke bare i Sør Afrika, men i hele verden. Den viser en manns oppvåkning og radikalisering og sier noe om opprør i alle former. Denzel Washington spiller Stephen Biko, og han gjør det på en slik måte at man blir fristet til å tro at dette er en dokumentarfilm, at Biko har stått opp av graven for å delta i filmen. Dette var hans første store rolle og uten sammenligning også hans største noensinne.
Biko er en av heltene til ikke-voldsbevegelsen, men han passer egentlig ikke inn der, som for eksempel Gandhi gjør. Han sa at hans bevegelse søkte å unngå vold, men sa også at de ville møte myndighetene med hva enn myndighetene møtte de med, en knyttneve med en knyttneve, men også med en åpen hånd, som var det Nelson Mandela gjorde femten år etter Biko’s død. Biko trodde på konfrontasjon som politisk virkemiddel, ikke nødvendigvis voldelig konfrontasjon, men det også.
Filmen blir vist 23.20 i kveld på NRK1. den er et must for alle, alle som selv perifert er opptatt av sann frihet… og de som trenger å bli godt rusket opp fra sin bevisstløshet og dvale.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar