Grenseløs leser verdens beste bøker (I)

Først ut er Sort Messe av John Dickson Carr:

Den er en unik bok på mange måter, også i forhold til andre bøker forfatteren har skrevet som er mer tradisjonelle lukkede rom og krimhistorier og nokså slappe saker faktisk. Carr ønsket å gjøre noe annerledes, noe stort her. Alle klassiske konvensjoner, som Carr dessverre var med på å videreføre forsvinner heldigvis ned i sluket med badevannet. Mens de fleste krimhistorier er like interessante som en brødboks så er dette noe helt annet. Jeg har lest den igjen og igjen i årenes løp og oppdager stadig nye detaljer som beriker historien.

The Burning Court er en gammel historie, en tidløs historie, utgitt i 1936, med handling fra 1929, like før depresjonen, men handlingen kunne like gjerne ha blitt lagt til i dag, uten at det ville ha forandret historiens storhet.

«Det var en gang en mann som bodde ved en kirkegård»…

Ja, som det sies i boken, slik starter en historie uten begynnelse og uten slutt. Den starter nokså tilforlatelig og bare sakte, veldig sakte forandres den til noe helt annet. Sakte skyves tyngdepunktet i fortellingen over fra det normale via det bisarre til det uhyggelige. Boken slutter helt annerledes enn den begynte.

Edward Stevens er en helt ordinær mann, med en nokså ordinær jobb som konsulent for et bokforlag. Han og hans kone Marie leier en leilighet i byen, men drar i helgene og feriene ut til sitt bosted på landet. Stevens har nettopp fått utlevert et nytt manus fra sjefen sin, en bok av Gaudan Cross, en forfatter med sans for det bisarre og uhyggelige.

Historien omsvøper Stevens, i takt med parallelle begivenheter i nabolaget. Han forlater den moderne byen og reiser inn i middelalderens mystikk, oppdager ting som ikke kan være sanne, men som i økende grad viser seg å være det. Virkeligheten kryper innpå Stevens og hans venner og bekjentskaper, inntil den ikke lenger kan benektes.

Det er mye snakk om logikk og fornuft i boken, men all akseptert fornuft og logikk svikter totalt, og man må søke helt andre steder etter «løsningen» på mysteriet.

Boken, som skriker etter å bli filmet, men aldri har blitt det (en fransk film «basert» på boken er en fornærmelse mot boken) balanserer hele tiden på grensen mellom det tenkelige og det utenkelige, det normale og det paranormale, og mens det ikke er uvanlig i slike historier så faller historien vanligvis ned på det trygge og hverdagslige og ender opp med å bekrefte våre illusjoner, istedenfor å avsløre dem, noe som også, som nevnt er tilfelle med Carrs andre bøker.

Men som sagt; denne er annerledes og unik og uhyggelig og slutten sitter som en iskald, gledens spiker rett i hjertet.