Tråkket på

Fritz Moen ble tråkket på hele livet.

Først som tyskerunge.

Så som handikappet.

Og så, endelig, som et lett offer, som befant seg på galt sted til gal tid.

Samfunnet startet overkjøringen i hans tidlige barndom. Rettssystemet fullførte jobben med det som helt fra starten av var viden kjent som et justismord. Det har vært ganske så mange av dem, men få så fullstendig åpenbare, som så utrolig åpenlyst blottstilte den fundamentale urettferdigheten i samfunnet.

Politifolkene som etterforsket saken visste at han ikke hadde drept de to jentene. Aktor visste det. Dommerne visste det. Selv mange blant «publikum» som skrek på hans blod, visste godt hva som foregikk, slik folk ofte gjør.

Veldig få brydde seg.

Bare noen få, selv i ettertid har stått fram og skreket etter rettferdighet.

Selv i senere runder i rettssystemet fortsatte tråkkingen, blant annet ved at det ble påstått at han hadde tilstått enda en gang i et avhør. Prestisjen i denne saken er utrolig, virker det som.

Noen har dog sagt fra. Til og med Harald Stangehelle, politisk redaktør i Aftenposten har, utrolig nok, kommet med noe som helt klart kan leses som et kraftig angrep på norsk rettsvesen.

Men veldig få bryr seg.

Eirik Stedje, tidligere ansatt i Kripos, en av etterforskerne i saken, sier han ikke angrer, at han ikke kunne ha gjort noe annerledes. Jeg tror han lyver. Jeg tror at han angrer veldig, angrer veldig på at han ikke gjorde en enda bedre jobb med å tråkke på Fritz Moen, i et enda sterkere forsøk på å hindre sannheten i å åpenbare seg.


Det var meningen at Fritz Moen skulle dø venneløs og alene, men merkelig nok skjedde ikke det. Det er håp for menneskeheten.

En intolerant drittsekk mindre

Nå skal man jo ikke glede seg over andres ulykke sies det, men det velger jeg å gjøre her…

Det er tradisjon å snakke godt om de døde, uansett hvilken drikksekk vedkommende har vært i livet, og det blir også gjort i fullt monn her. Slikt hykleri har jeg heldigvis lagt bak meg for lenge siden.

Jon Lilletun er død. Det er intet stort tap for menneskeheten. Han levde livet i intoleransens tegn og bidro, sammen med sine meningsfeller med lite positivt til menneskehetens vel. Tvert om. Han bidro til å ødelegge livet og livskvaliteten til oss alle.
Lilletun, Bondevik og likesinnedes ulykke er oss andres store lykke.

Jeg ønsker han alt ondt.

Vaktbikkjer

Dagens tyranniske samfunn og systemer har en rekke vaktbikkjer plassert omkring på strategiske steder. Slike glefsende bikkjer er mest utbredt i politiet, hæren og media, og blant politikerne slevsagt. De er første og siste forsvarslinje i tilfelle noe går skikkelig galt, og deres løgner og rå brutalitet ovenfor annerledes tenkende og handlende blir avslørt for hva det er. Men hver eneste yrkesgruppe er vel egentlig godt representert i dette mylderet av tyranniets ivrige medhjelpere.

Men de viktigste vaktbikkjene er dog det som kalles «den jevne mann og kvinne». De er fotsoldatene i krigen, de som kjemper i den grå hverdagen for å undertrykke den frie tanke og handling. I hver eneste lille samtale forfekter de det som til enhver tid er gjennomsnittets syn på ting og tang… uansett hva det måtte være. Og hvis noen våger å forsøke å rokke ved deres snevre virkelighetsoppfatning? Da reiser de bust øyeblikkelig og drar i krigen for sine bevisstløse «tanker», «holdninger» og «synspunkter».

«Terrordebatten» illustrerer dette glimrende. De som hevder en stadig mer åpenbar sannhet - nemlig at de fleste anslag mot vesten i virkeligheten er iscenesatt av vestens ledere - blir angrepet i kjent stil, blant annet ved at det gamle ordet og den gamle klassikeren «konspirasjonsteoretikere» blir flittig brukt. Alle vet jo at vestlige demokratier ikke dreper og terroriserer egne innbyggere og deretter skylder på det som for tiden er den mest passende fienden, den som er lettest å peke på. Det MÅ jo være noe galt med folk som våger å hevde at våre såkalte ledere er en gjeng syke tyranner som gjør hva som helst for å holde på makten.

Og bloggerne, like mye den jevne mann og kvinne som alle andre, glefser også mot «konspirasjonsteoretikerne». Slevsagt. Glefsere som antimiljøverneren Øyvind (hei, Øyvind) Strømmen (eller strommen), og «Konspiranoia», og andre, både til høyre og venstre på skalaen.

I tilfelle dere er interessert: Det tok fire år før jeg ble tilnærmet overbevist om at angrepene på World Trade Center i New York og Pentagon i Washington DC var iscenesatt av den amerikanske regjeringen og kreftene bak den, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg var skeptisk lenge, men etterhvert som bevisene og indisiene hopet seg opp forandret jeg sakte mening. Bare tosker og de døde forandrer aldri mening, etter min mening.

Saken har ennå ikke brutt igjennom i media, slik jeg ser det, verken i norge eller ellers i verden. Den har blitt (rettferdig) omtalt i noen få aviser, men det er på langt nær tilstrekkelig.

Den dagen Dassrevyen sender to timer om saken og massekringkastere og media verden over gjør det samme, når BBC-World og CNN sender kontinuerlig i dagevis, har den det, har den brutt gjennom sløret som dekker over «9/11» og utallige andre uhyggelige sannheter.

I mellomtiden må de av oss som stikker hodet fram regne med at vaktbikkjene prøver å bite det av.

Dem om det. Jeg prøver for min del å leve som et menneske, ikke eksistere som en lydbåndsopptaker som utelukkende gjengir det den har tatt opp, som bare passivt og sløvt sender fra seg nøyaktig det den har blitt foret.

De Eldre Døde

Antall uføretrygdede stiger dramatisk blant unge.

Forskere og kommentatorer har kommentert saken og flere forklaringer og mulige årsaker har blitt brakt på banen.

Man sier at norske unge tåler mindre enn eldre generasjoner.
Man sier at arbeidslivet har bllitt hardere (utrolig nok har noen faktisk maktet å komme opp med deler av forklaringen, en veldig åpenbar del).

Er det noe rart egentlig, i et sykt samfunn og et brutalt arbeidsliv?

Men de sier at eldre tåler mer, mens forklaringen er vel heller at de har mer eller mindre gitt opp. De har forlengst blitt gode arbeidere, gode slaver. Folk flest gjennomgår en kort oppblomstring av opprør i sin ungdom, før de innordner seg. Men det tar store deler av livet før de gir helt opp. De eldre som aldri blir «syke», aldri er en eneste dag borte fra arbeidslivet, fra slaveriet, har gjort nettopp det. Det er intet beundringsverdig ved en slik ettergivenhet og det er ganske typisk at deres underdanighet blir omtalt som noe positivt, som en god ting.

I virkeligheten er de allerede så godt som døde. De har lagt seg i kisten og lokket blir spikret igjen.

Blodige Hender

Det er folk utenfor israel, både i norge og ellers i verden som alltid har støttet israel og deres handlinger i Libanon og i Palestina, inkludert de i den seneste tiden, uansett hva israel har gjort eller gjør, uansett hvor mange sivile og barn israel myrder.

Først må jeg si at de har og bør ha full rett til å uttale seg, i denne saken og enhver annen sak. Men da må de også godta at andre uttaler seg... om dem.

Vel her er min mening om dem, om «Israels Venner», om Mona Levin (som uttalte seg så skarpt om Jostein Gaarder), om bloggen Israel, og alle de andre, enten de er jøder eller definerer seg selv som jøder eller ikke:

De er avskum. De har blod på hendene og er ikke noe bedre enn de i den israelske regjeringen og kreftene bak den som enten direkte eller ved stedfortreder utfører sine avskyelige handlinger. Og disse vennene bør bli konfrontert med sin støtte, konfrontert på alle nivåer, med sin støtte til verdens mest aggressive krigsmaskin.

Noen har uttrykt skepsis mot å brenne israels flagg. Jeg synes generelt sett flaggbrenning er en utmerket aksjonsform. Det utrykker forakt og forakt er hva som bør uttrykkes mot israels handlinger.

For ordens skyld: Jeg avskyr Hizbollah også. Jeg avskyr alle religiøse ekstremister, men Hizbollah fremstår som søndagskolebarn i forhold til israel og deres støttespillere.

Beskjeden

Den nåværende israelske statsministeren, Ehud Olmert sier i et intervju at israel ikke har gjort på langt nær nok i Libanon ennå.

Jeg mener at han er altfor beskjeden. De har faktisk drept drøssevis av sivile, mange av dem barn, på bare noen få dager. En skikkelig skryteliste, spør du meg.

Flere gode ting vil garantert følge.