Der ingen før har vært

Mitt første møte med Star Trek var «The Motion Picure» på syttitallet, den første filmen bygget på TV-serien fra sekstitallet, og den som nok lå nærmest tematisk til serien, med dens utforskning av det ukjente. Jeg var, og er vilt begeistret for den. Den er, med sine langsomme, dvelende bilder og filmspråk fjernt fra en actionfilm. Bare tiden det tar romskipet Enterprise å dokke til romstasjonen i begynnelsen av filmen ville ha utgjort en tredjedel av en vanlig films lengde.

Jeg har sett samtlige filmer som kom senere, til tross for at de fleste av dem aldri har vært vist på norske kinoer og serien fra sekstitallet og Next Generation, pluss en del episoder av de andre, elendige spin-off seriene som Deep Space Nine og Voyager, så jeg har et ganske godt grunnlag for å uttale meg.

Alle filmene er gode. Noen av dem er knallgode, i hvert fall veldig godt laget og fortalt, selv om de aldri kom opp mot The Motion Picture. De er mer actionfilmer og bryter med det som egentlig er historiens grunntema: søken etter det ukjente.

TV-seriene, både den opprinnelige fra sekstitallet og Next Generation er generelt sett oppskrytt, og i ettertid er det vanskelig å se hva som gjorde dem så populære, selv om den første serien helt klart var nyskapende, men det skulle ikke mye til på den tiden. Nå er den bare umoderne, veldig umoderne. Next Generation var et eneste langt gjesp egentlig, med noen få våkne øyeblikk, veldig repeterende. Hver episode var generelt sett lik den forrige, med bortimot null variasjon. Den ble nådeløst avslørt når Babylon 5 kom bare noen år senere. Babylon 5 fortalte en sammenhengende og godt fortalt historie, i noe over hundre kapitler, en som utviklet seg og vokste hele tiden. Next Generation brukte flere hundre episoder på å fortelle nøyaktig den samme historien om og om igjen. Bare noen navn og scener ble forandret.

Dog må jeg gjenta at jeg liker Star Trek, at den i det minste fanger min interesse, men jeg blir aldri fra meg av begeistring.

En annen grunn til det, i tillegg til den generelt sett dårlige fortellerstilen er det faktum at Star Trek mangler mye på å være troverdig. Dens svært så optimistiske fremtidssyn er i beste fall direkte tåpelig. Mange «Trekkies», seriens legionærer av lidenskapelige (og fanatiske) tilhengere hevder i fullt alvor at det fremtidssamfunnet som blir beskrevet ikke bare er mulig, men også sannsynlig, og om menneskenes «fremtid» ligger i verdensrommet, så blir det fjernt fra Star Trek, fra dens kriminelt naive menneskesyn, langt mer dystopisk og tyrannisk.

Hvis Star Trek hadde måttet konkurrere med en rekke gode og varierte Science Fiction filmer og serier så ville jeg ha valgt den vekk med god samvittighet, og det samme ville garantert mange andre ha gjort.

Det som dog først og fremst er galt med den nye filmen er at den først og fremst kan oppsummeres med at «Star Trek goes Star Wars». Igjen: Jeg liker filmen, men blir ikke overbegeistret, og jeg burde egentlig ha blitt det, for grunntemaet bak seriene og filmene (eller det som burde ha vært det): søken etter det ukjente, det å søke fremmede strender har alltid appellert til meg. Men Star Trek, uansett hvilken nyvinning den virket som i sin tid har alltid vært om å hylle status quo, ikke bare det amerikanske marerittet, men også sivilisasjonens gjennomgripende og vedvarende mareritt.

Sivilisasjonen er avslørt. Star Treks tid er omme. Den nye filmen bare understreker det.