Pseudojournalistikken (I)

Det beste man kan si om norsk etablert presse er at den er helt fabelaktig til å slå seg selv på brystet. Dette skjer gang på gang og konstant, og helt uten at det er noen grunn for det. Dette gjelder jo alle etablerte miljøer og yrker, men man må nok sette pressen høyt på listen over de aller mest selvrettferdige i så måte. Jeg får stadig et pussig bilde i tankene av Tarzan, Jungelens Konge som står og slår seg triumferende på brystet etter å ha nedlagt nok et lett bytte.

Det finnes en rekke måter for den etablerte (pseudo)journalist å utmerke seg i et miljø der åpenhet og sann nytenkning er bortimot totalt mangelvare. Utdelingen av SKUP for gravende (graverende) journalistikk er en like stor vits hvert år. Som alle priser er dens egentlige formål å holde alle kontroversielle saker og skriverier (og sann journalistikk) godt utenfor etablert media. Sneverhet er målet og middelet.

Etablert media er den fjerde, støttende statsmakt, ikke den korrigerende, slik den elsker å fremstille seg selv. For den som selv samler inn nyheter daglig fra hele verden blir dette så åpenlyst at man knapt rører på øyenbrynet hver gang pressen lyver eller lyver ved å fortelle sannheten eller utelater store deler av sannheten, som vel er den mest populære metode.

Torstein Viddal uttaler i forbindelse med at den feirede redaktøren i Bergensavisen Olav Terje Bergo søker om støtte fra STUP, studiepermisjonsordningen at Norge ville ha vært et bedre og mer demokratisk land om alle dagens redaktører og journosauer fikk studere skyformasjonene rundt Beerenberg til de gikk av med AFP… et utsagn det ikke er vanskelig å være enig med.

STUP og SKUP er begge utmerkede ordninger når det gjelder å oppmuntre pressefolk til å bli enda flinkere til å skjule sannheten for folk. Etablert medias oppgave er å lulle folk enda mer i søvn, og den oppgaven klarer de utmerket. Den andre, mindre kjente oppgaven deres, som stort sett bare blir nevnt i festtaler, å oppmuntre til fri debatt og meningsutveksling og sannhetssøken er de mindre «heldig» med. Noe som ikke er så rart, slevsagt, siden den ikke har noen relevans bortenfor de nevnte festtalene.

Uten Grenser kommer, som alltid tilbake til dette tema med ujevne mellomrom.