Julenissen på rov

Julenissen har hatt en dårlig dag. Han har kranglet med kona, kranglet med kona igjen. Faktisk så har dette pågått i lang tid og kona er veldig sur på han. Det ene reinsdyret har en vond tå og må bli hjemme. Doningen får færre reinsdyrskrefter. Det går dog fortsatt raskt i svingene, da Santa tråkker gassen i bånn. Kona har gått ut i kveld og etterlatt han med de stinkende reinsdyrene, og julenissen er i et veldig slett lune.

Han har kjørt en stund da han innser at huset der kona feirer jul bare er noen få kvartaler unna. Reinsdyrene hviner i det han kaster doningen rundt neste sving. Det store, opplyste huset ligger ved enden av veien. Han stopper så hurtig at det får dyrene til å grynte og drite varm møkk. Lyden av julesanger når ørene hans og han får et lykksalig uttrykk i trynet. Han bøyer seg bakover mot baksetet og griper flammekasteren og de to halvautomatiske våpnene sine. Forberedelsene tar ikke lang tid. Han har allerede ladet våpnene. Flammekasteren er også klar. Han slenger utstyret over skuldrene og setter avgårde mot det opplyste huset på toppen av bakken. En tanke andpusten kan han endelig stoppe foran hovedinngangen og ringe på. En eldre mann kommer ut.

- Santa til unnsetning, roper Julenissen.

- Du er tidlig, sier den eldre mannen blidt. – Kom inn, kom inn.

- Jada, sier Santa smørblidt han også. – Det gikk mye fortere å levere gavene i det andre huset enn det jeg trodde, så jeg…

Men den eldre mannen har allerede gått inn igjen og latt døren stå åpen. Santa knegger og hopper innenfor. Han drar fram begge våpnene. En liten jente kommer løpende.

- Santa, roper hun. – SANTA ER HER

Han fyrer av og treffer henne midt i det smørblide gliset. Det høye smellet får huset til å riste. En eldre jente snur seg for å flykte og han skyter henne i ryggen. Kona står midt inne på gulvet med et lamslått uttrykk i ansiktet. Santa knegger og skyter henne midt i den åpne munnen. Han fyrer av i en konstant strøm, fra begge våpnene. Det går som en drøm. Den gamle mannen og kona hans, selskapets eminente verter går ned i en skur av kuler. Santa gliser i skjegget og går avslappet omkring mens folk og fe faller som kjegler, og hylende og skrikende rømmer åstedet. Det ene våpenet går tomt for kuler. Han finner fram flammekasteren og begynner å spraye vegger og rykende flesk. Flammene slår oppover veggene og juleselskapet er overtent på et øyeblikk. Santa sklir i all blodet og gørra på gulvet. Han faller og får våpenet mellom seg og gulvet. Den siste salven går av og han blåser skallen av seg selv. Til det siste har Santa et merkelig, tåpelig uttrykk limt fast i trynet. Kulehullene får det stivnede smilet til å bli enda mer uttrykksfullt, nesten kunstnerisk.

Julen og nissen går opp i røyk og etterlater bare ruiner og aske.

Forfatterens etterord: Denne historien er helt sann, selv om det dog må innrømmes at forfatteren har tatt seg noen få, kunstneriske friheter.