Fortiden og fremtiden

Det amerikanske valget er ikke helt uinteressant, heller ikke fra en opprørers perspektiv.

Alle tre som var fremst blant demokratene er brukbare kandidater, så lenge man tror på demokratiet og sivilisasjonen, mens hos republikanerne var det to krigshissere og en helskrudd evangelist. Nå er bare krigshisseren igjen. Republikanerne har ikke hatt en brukbar president siden Lincoln.

Når Barack Obama sier at valget er mellom fortiden og fremtiden er han virkelig inne på noe. Det som har vært av noenlunde positive erkjennelser (jeg vil ikke kalle det fremskritt) de siste hundre årene har demokrater i USA og sosialister i resten av verden stått for. Alle de konservative har vært nettopp det, bakstrevere, ekko av en tid de ikke ville gi slipp på. At demokratene i USA og verdens sosialister aldri ble den forandringens kraft man en gang håpet på er en annen ting.

Verden trenger forandring, dyptgripende, fundamental forandring, og da nytter det ikke med litt flikking og maling her og der. Man må rive hele huset. Det er så ÅPENBART at jeg aldri vil skjønne hvordan folk kan unngå å skjønne det.

Jeg tror ikke Barack Obama er den dyptgripende forandringens kraft verden trenger, men han er det nærmeste vi har sett på lang, lang tid, og han kan kanskje føre oss et stykke på vei. Kanskje. Selv om det er klart allerede nå at han også bare vil flikke og male.

Enhver avgjørelse vi tar er om fortiden og fremtiden, og ingen avgjørende avgjørelse om fremtiden, menneskehetens fremtid har blitt tatt på veldig lang tid.

Sosialismen er død. Kapitalismen er skinndød, uten egentlig noensinne å ha vært i live. Selve sivilisasjonen er en død ting, en maskin som imiterer liv, men egentlig ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.

Det haster.

Vi har egentlig ikke tid til å vente på en Barack Obama, men de fleste av oss gjør det likevel. Selv om vi alle vet godt at fremtiden kommer uansett om vi vil eller ikke.

I fremtidens ruiner vil menneskeheten gjenfinne seg selv, ingen andre steder.