Datalagringsdirektivet

Det nye EU-direktivet som snart skal behandles i den norske regjeringen vil føre verden enda et skritt videre langt forbi det samfunnet George Orwell beskrev i romanen 1984. Det vil ikke bare gjøre det fullt lovlig med en nærmest total elektronisk overvåkning av samtlige enkeltindivider i den ganske verden, men også påbudt.

Telefonsamtaler skal overvåkes. Man skal vite hvem du snakker med, når du snakker med dem og hvor dere befinner dere under samtalen. Internett skal overvåkes. Man skal vite når du er på nettet og hvor du befinner deg. Og IP-addressen din skal registreres. Alle skal overvåkes, fra vugge til grav. I dette tilfellet diskriminerer man ikke engang mellom lovbrytere og lovlydige borgere, noe som jeg på ett plan tillater meg å glise rått over…

Alt skal gjøres for å støtte Kampen mot Terror (TM), slevsagt, dagens altmuligmaskin for å få støtte til undertrykkende lover.

Og dette er bare begynnelsen, slevsagt, eller rettere sagt fortsettelsen, en videre utvikling på noe som har foregått veldig lenge, som har skutt fart med de teknologiske «nyvinningene» de siste tjue årene.

Selve loven er en uhyggelig hendelse, slevsagt, en vederstyggelighet i menneskenes liv, men noe som etter min mening er enda verre er folks reaksjon, eller mangel på sådan på den, på det som har foregått så lenge og som i stadig sterkere grad struper menneskenes frihet og frie vilje.

De fleste kjenner ikke til loven, rett og slett, ganske enkelt fordi de i bare mindre grad følger med på hva som foregår overhodet. I et fordummende og likegyldiggjørende samfunn blir naturlig nok folk flest stadig dummere og mer likegyldig og tegnene på det blir bare tydeligere og tydeligere og tydeligere. De som kjenner til den kan deles i to hovedgrupper. De fleste som blir spurt gjentar den gamle leksa, det gamle bedraget, om at den som ikke har gjort noe «galt» ikke har noe å frykte. Det er like fortvilende å høre dette hver eneste gang en eller idiot spyr det ut fra det råtne gapet sitt. Han og hun og de oppfører seg som lydbåndopptakere igjen, og spyr ut diktaturets propaganda på samlebånd. Den andre, langt mindre gruppen er imot loven. Noen av dem uttaler seg mot den og setter til og med i gang underskriftskampanjer for at den ikke skal bli vedtatt. Disse folkenes evne til selvbedrag er, om mulig enda større enn den før nevnte gruppen. Underskriftskampanjer, tenk det dere…

Ikke misforstå her, som du pleier å gjøre: Man er mer eller mindre desperat i disse dager og innser at enhver motstand mot slikt er en god ting. I nøden spiser fanden fluer (og av og til liker han dem til og med). Men å spise fluer er så håpløst utilstrekkelig. Det politiske partiet Venstre, for eksempel, hvis fylkespartier har vedtatt resolusjoner mot loven har støttet diverse minst like ille lover tidligere, så de er helt åpenbart ikke til å stole på. Jeg tror rett og slett ikke på dem, at de egentlig er imot denne loven. De prøver bare å vise at de lever opp til sine liberalistiske røtter (eller hva nå det enn er), i hvert fall unntaksvis og en stakket stund.

Til sist har vi da det man kan kalle en tredje gruppe: De er ett bitte lite mindretall. De innser at ikke bare en enkelt sak er problemet, men hele samfunnet, at dette bare er en naturlig konsekvens av et tvers igjennom undertrykkende dødens samfunn, og at det ikke nytter å flikke litt på takskjegget, men at det må et atskillig mer gigantisk krafttak til. Dette er slett ikke bare en sak der en gitt statsmakt går over bord i sin styringsiver, slik liberalister, liberalere og andre villfarne, som lukker øynene demonstrativt for kapitalismens diktaturiske natur hevder, men en utvikling som støttes av næringslivet og av samtlige maktens institusjoner over hele den ganske verden. Det er staten og pengemakten og alle makter i skjønn forening.

Det moderne samfunnet er riv, ruskende sinnssykt og dette er simpelthen bare enda et utslag av dette, og uten at langt flere innser det åpenlyse her også og gir høylydt uttrykk for det får man ikke forandret noe som helst, og slett ikke noe av det som virkelig betyr noe. Denne loven kan, rent teoretisk bli stoppet, slik mange lover har blitt stoppet av «folkelig motstand» tidligere, men om noen år kommer det bare en ny lov, en med en litt annen ordlyd, med noen få «forbedringer» men som i praksis gir nøyaktig det samme resultatet, og da vil de som jobber innefor systemet mot loven slå seg selv på ryggen og gratulere hverandre med at de faktisk har oppnådd noe.

Slik er dagens verden. Så lett lar mange som hevder å være kritiske røster seg bedra.