Mitt forrige innlegg om denne amerikanske tv-serien ble så populært at jeg simpelthen måtte skrive ett til…
Jeg har nå sett fem episoder. Kjempestore ting.
Vi er vitner til en verden i forandring, noen få, korte år før den store, kataklysmiske hendelsen som vil forandre alt for alltid.
Sarah møter for første gang broren til Kyle Reese, Kyle som er Johns far, og han blir en slags bro tilbake til det som for henne var en uskyldens tid, før hennes liv tok en totalt uventet og dramatisk vending.
Dette er slett ikke en typisk amerikansk tv-serie, overhode(t) ikke. Temaene som blir behandlet er helt forskjellig og den som kan kalle denne serien typisk på noen måte er sinnssyk…
Sarah er sårbar, Sarah er brutal og hard, alt samtidig. Lena Headey er ikke Linda Hamilton, men hun prøver heller ikke å være det, heldigvis ikke, og har satt sitt eget særpreg på rollen.
Det er ikke egentlig action som filmene, som var action med en eksistensiell vri. Dette er filosofi og eksistensialisme med en voldelig vri. Praktfullt. Jeg er helt i hundre etter å ha sett en episode, både tenksom og giret. Det er så intenst, og har noe, mye som er totalt fraværende på bortimot samtlige norske filmer og serier som er laget.
Og så, til sist, helt uoppfordret og fra løse luften må jeg simpelthen takke Radiohode, fordi han satte i gang de siste to ukenes tankeprosess om (de positive sidene av) USA hos meg…
Det kommer mer om det.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Flott du minnet meg på dette, nå venter jeg på episde 5, ble veldig revet med i siste episode jeg så, den hadde nerve. Tror og håper at den kan utvikle seg til å bli bedre og bedre.
SvarSlettJa, de har helt åpenbart lagt mye arbeid og tanke ned i historien. De skynder seg ikke og lar den utvikle seg i sitt eget tempo.
SvarSlettVenter du fortsatt på episode 5?
Den kom fort og omsider fikk jeg sett den, jeg har ikke så mye mer og føye til enn at jeg venter på neste og er nesten glad jeg ikke kunne laste ned hele sesongen på en gang, det ville spist opp tiden min.
SvarSlett