San Francisco-buktens grønne vann

Du ser det når du krysser Golden Gate, så langt øyet kan se. Broen er rød (eller oransje) og vannet er grønt.

San Francisco har blitt kalt en av verdens flotteste byer og i den grad en slik betegnelse overhodet har noen gyldighet så mener jeg at det stemmer.

Minner er en merkelig ting. Jeg satt her og skrev i natt og så strømmet minnene om denne byen på, en by jeg alltid hadde hatt lyst til å reise til og som ikke skuffet mine forventninger. Det er fem år siden mitt eneste besøk i byen, men minnene derfra er fortsatt levende i meg.

Jeg reiste rundt i det amerikanske sørvest i bil og San Francisco var et av målene på min reise. Reisen startet i Las Vegas. Derfra bar det til Los Angeles og oppover kysten til San Francisco, dernest tilbake til Las Vegas og videre nordøstover gjennom statene Utah og Colorado til Denver. Fra Denver kjørte jeg sørover og vestover igjen gjennom New Mexico og Arizona tilbake til Nevada og Las Vegas. Det tok meg noe over tre uker, tre uker fylt med opplevelser. Jeg reiste til steder jeg hadde lest om, hørt om, og også skrevet om i bøkene mine, og alltid hadde hatt lyst til å se og oppleve i virkeligheten.

Som i andre stemningsfulle byer som London og New Orleans er det ikke en eller noen få ting som utmerker seg, men nettopp stemningen, helheten. Når man vandrer opp og ned gatene føler man det, det spesielle, det unike og det verdifulle, noe udefinerbart som er så utrolig sjeldent i dagens verden.

Redwoodskogen, trikken og det spesielle havneområdet og en million andre store og små ting hjemsøker meg i natt og minner meg på at verden, på tross av all sinnssykdommen er et praktfullt sted.