Forandringens Tid

Jeg står naken på balkongen, og stirrer på det myke desemberregnet.

Hundre og femti års vinden, Skumringsstormen har startet.

Forandringens Tid er her. Jeg vet det. Det er som gjemmespill. Jorden skriker høyt og tydelig til menneskeheten: Nå kommer jeg.

Planeten Jorden begår ikke selvmord. Det er det vi som gjør. Jorden vil bestå, lenge etter at vi har blitt til søle. I hvert fall hvis vi ikke snart innser vår egenverdi og begynner å kjempe for våre meninger og for et meningsfylt liv.

Forandring er en konstant kraft i våre liv, uansett hvorvidt vi ønsker det eller ikke. Men noen ganger, når et samfunn og dets majoritet står så fast, så lukket inne i seg selv at de knapt vet hvordan de skal kle på seg om morgenen… må Forandring bli tvunget nedover hodene på dem.

Dette er et slikt øyeblikk. Menneskeheten står ved et slikt vegkryss akkurat nå.

Romerriket smuldret og kollapset på grunn av økende interne svakheter. Det samme gjorde utallige andre samfunn gjennom historien. Nå… skjer det over hele verden samtidig. Selve sivilisasjonen faller nærmest sammen av seg selv, råtner på rot.

Lykke på reisen.

Dette er ikke noe dommedagsprofeti, som vi kan lese om i religiøse tekster, men enkle observasjoner av våre omgivelser som viser oss en åpenbar, uavvendelig konklusjon.

Vi har Global Oppvarming, den økte menneskeskapte drivhuseffekten med dens mange fasetter, smeltingen av is på et globalt nivå, som vil føre til at havet stiger med rundt tre hundre meter, de stadig kraftigere stormene, ørkenspredningen og lignende virkninger som rett og slett suger fuktighet fra jordsmonnet.

Og den globale oppvarmingen gjør mer enn å påvirke været: Det øker presset på både økologiske og menneskeskapte systemer. Det gjør det enda hardere å brødfø verdens befolkning. Det gjør at sosialpolitiske relasjoner kommer enda nærmere sammenbruddet. Og den gjør det kommende verdensomspennende, ødeleggende pandemoniet enda mer sannsynlig.

I dagens situasjon, når en storm raserer et land eller landområde kommer andre land relativt hurtig til for å hjelpe, for å hjelpe til i den vanskelige og harde gjenoppbyggelsesprosessen. Men hva vil resultatet bli når dette skjer på et helt kontinent eller over hele verden samtidig, når det ikke finnes noen igjen til å hjelpe?

Vi er i ferd med å nå dette punktet.

Isen på Grønnland, i Arktis og i Antarktis smelter fortere, langt fortere enn noen forutså. Smelting av den sjøbaserte isen i Arktis vil ikke få havet til å stige. Smelting av isen på Grønnland og i Antarktis vil føre til at havet stiger dramatisk. Ifølge vitenskapsmenn sitert av Al Gore vil bare smeltingen av halve Grønnlandisen og smeltingen av halve Vestisen i Antarktis gjøre at havet stiger med rundt sytti meter. Smeltingen av den enorme innlandsisen på Sydpolen vil føre til at havet stiger fire til fem ganger det nivået. Åttifire prosent av verdens befolkning bor ved kysten og de aller fleste av dem i byene. Dette er selvforklarende og det burde ikke være nødvendig å tegne et kart. Beklageligvis så er dette fortsatt høyst nødvendig. De fleste av oss trenger å bli fortalt hvilken vei vinden blåser.

Hundre og femti års vinden blåser… og den vil blåse så lenge fordi den oppvarmingen som allerede finnes i systemet vil forbli der så lenge, uansett hva vi gjør eller ikke gjør. Hvis vi stoppet alle utslipp av drivhusgasser i morgen så ville hundre og femti års vinden fortsette og blåse. Og lenge før den stoppet å blåse, ville alle de store menneskeskapte bostedene være borte vekk.

Og siden vi ikke stopper utslippene av drivhusgasser, men tvert imot øker dem vil vinden blåse enda lenger og enda sterkere. Naturligvis.

Noen mennesker påstår at det vil være mulig å gjenoppbygge sivilisasjonen, selv etter en slik altomfattende hendelse, men jeg er ganske så sikker på at det ikke vil kunne la seg gjøre. Alle mineralene, alle veiene som ledet til sivilisasjonen vil være utilgjengelig, og en eventuell alternativ rute tilbake til et teknologisk samfunn vil måtte bli akkurat det.

Lykke på reisen.

Unabomberen har blitt nevnt i flere av angrepene på meg, og det har til og med blitt linket til hans manifest i et forsøk på å gjøre angrepet på meg en tanke mindre ynkverdig. Hvis de hadde kjent meg og kjent til meg bedre ville de ha visst at jeg forlengst har uttrykt offentlig at jeg er enig med Unabomberen, både med hans observasjoner og konklusjoner: Dersom sivilisasjonen skulle overleve ville det være den verst tenkelige tragedien.

Sivilisasjonen er en stadig verre form for kollektivt selvmord, en uhyrlig tilværelse som ødelegger alt som gjør livet verdt å leve, og slik vil den forbli, et åndelig korrupt samfunn uten noe menneskelighet å snakke om, og fjernt fra vår naturlige, fabelaktige tilstand. Og før du sier det: Det finnes ingen nobel villmann, og intet perfekt samfunn, men mens sivilisasjonen oppmuntrer det verste i oss, så oppmuntrer livet til nomadiske stammesamfunn det aller beste i oss. Vi er, når alt kommer til alt naturlige nomader, født til å bli vill og fri, i et land uten grenser og gjerder og vegger, i et liv uten begrensninger. Neandertalerne forsvant fra Jorden da de sluttet å være nomader, og vi har etterlignet deres tabbe en ganske lang stund nå. Vi har eksistert (ikke levd) gjennom ti tusen år med elendighet, fornedrelse og åndelig død.

Et land uten nomader er et land uten frihet.

Vi er fanget, både i tanke og kropp. Det må bli en slutt på det, på den ene eller andre måten.

Det virker som om det finnes en form for selvkorrigerende mekanisme i naturen. Hvis en art øker i antall til et punkt langt forbi «bærekraftig», hvis den vokser seg for stor og for arrogant og når et punkt der den truer økosystemet så vil den mekanismen ta hånd om det, ta hånd om slike ubetydelige behagligheter som byer, fabrikker og overbefolkning. De utallige menneskeskapte giftige stoffene, den åndelige død, de ødeleggende sosialpolitiske forholdene, de bryter oss ned. Men den galopperende drivhuseffekten… så veldig nødvendig… er menneskehetens redning, redningen for alt liv på Jorden.

Jeg er optimist. Jeg tror det vil skje.

En udødelig mann

Jeg og mange andre så veldig fram til tv-serien om Henrik Ibsen som ble sendt i romjulen. Til tross for norsk fjernsyns elendige og velfortjente rykte på området.

Jeg likte tittelen. Jeg antar den henspeilte, i hvert fall delvis på Ibsen som udødelig kunster, og den gjorde meg enda mer forhåndsinteressert.

Men etter at jeg hadde satt meg ned i godstolen og sett på opplegget i noen minutter så sluknet interessen som dugg fordamper for solen. Maken til tørt og drittkjedelig opplegg. Helt utrolig. Det var like interessant som å se maling tørke, helt i tråd med de aller fleste tidligere norskproduserte seriene. Skuespillerne og regissøren tror fortsatt at de skal spille (norsk) teater. Rollefigurene var de vanlige pappfigurene. Ibsen fremstod som en tvers igjennom dødskjedelig person, og det var han jo slett ikke. Hvis dette skal vekke ny interesse for han som Forteller, så er det i sannhet et direkte latterlig forsøk. Finnes det ingen evne til selvransakelse hos disse folkene, til å se på seg selv og det de har gjort og si at (før de sender det på tv): dette er ELENDIG?

Svaret på det spørsmålet må være nei. Etter alle de elendige norske fjernsynsteaterne gjennom de siste tiårene så har de ikke lært NOE. De fortsetter bare i samme spor, åpenbart svært så tilfreds med sin egen fortreffelighet.

Utrolig.

frp koden

BTW å knekke frp koden er ikke vanskelig. Det er i all hovedsak to forhold som gjør seg gjeldende:

1. Folk flest er idioter. Eller de oppfører seg gjerne som idioter. Et godt eksempel er drosjesjåføren i Bergen som var fremtredende medlem og ikke hadde lest partiprogrammet. Og som endelig meldte seg ut etter at han hadde lest det.

2. En grenseløs frustrasjon. De forskjellige etablerte regjeringsalternativene har løyet for og generelt køddet med velgerne sine i alle herrens år. Så det er høyst forståelig at folk som overhodet tror på demokratiet blir grenseløst frustrerte og desperate, at de vil flokke seg rundt ethvert parti som blir sett på (av dem) som et alternativ (men som slett ikke er det).

Må bestikkes for å gå i kirken

En god og en dårlig nyhet fra Romerike:

Den gode først: Barn må bestikkes av foreldre og slekt for at de skal delta på skolens tradisjonelle juleavslutning. Det viser hvor lite barn egentlig bryr seg om dette farlige sludderet og setter noen voksnes påstand om at julen er til for barna i det rette lys.

Den dårlige nyheten er slevsagt at foreldrene er så fanatiske at de går til det skrittet å bestikke barn for å gå i kirken. Det viser hvor hjernevasket de har tillatt seg å bli, og hvor langt de er villig til å gå for at barna skal følge i deres blinde fotspor.

Romerikets Blad (i følge dem selv) kjenner til mange tilfeller.

Religionens fangarmer er mange og «sterke». Istedenfor at folk flest feirer livet på den hedenske solfesten natten til den tjueandre, feirer de den åndelige død den tjuefjerde.

Urettferdighet satt i system

Fritz Moen fikk sin sak gjenopptatt, men man kan likevel argumenteere med at han ikke vant over det norske rettsvesenet, ikke egentlig. Det var en gledens dag, men ikke uten den vedvarende bitterheten og raseriet som vi alle bør føle.

Fredrik Fasting Torgersen fikk ikke sin sak gjenopptatt i det norske rettssystemet. For oss som ikke har noe tro på rettsvesenet generelt, norsk eller utenlandsk versjon, kommer ikke dette som noen overraskelse. Vi har forlengst innsett at rettferdighet er et sjeldent unntak i dagens verden, ikke regelen.

Men vi som har fulgt saken gjennom mange år kan likevel ikke hjelpe for at vi blir enda mer opprørt i dag. Man vil gjerne håpe, gjerne tro at verden er bedre enn den er... selv om det er åpenbart at det ikke medfører riktighet.

Den som har fulgt saken og er noenlunde oppegående vet at bevisene i saken er tvilsomme, både enkeltvis og sammen. I de snart femti årene som har gått siden dommen, har omtrent alt ved den, hele prosessen blitt avslørt som overordentlig tvilsom.

Den såkalte gjenopptagelseskommisjonen har vist seg, avslørt seg, som enda en forsvarer av norsk rettspraksis og rettsvesen, ikke den kritiske gruppen de burde ha vært. De gjør bare jobben sin som gallionsfigurer, som et alibi for systemet, slevsagt, og de var heller aldri ment å være noe annet.

Mer kvalmende hendelser forbundet med julen

Julehandelen tar helt av i år også. Prognosene varierer, men et nøkternt tall går ut på at nordmenn vil kjøpe for minst TI MILLIARDER KRONER i rene julegaver i desember. I tillegg kommer alle forberedelsene og måltidene og ekstrautgiftene.

Nå ønsker jeg ikke å gjøre dette til et økonomisk spørsmål, for det er det slett ikke, men når tjue prosent av befolkningen må kjøpe på kreditt er det definitivt noe som bør nevnes.

Og ti milliarder er slett ikke småpenger, selv i våre oljerike dager. Det kunne vært brukt til utallige andre, bedre ting. Dette har slett ingenting med at folk gir hverandre gaver å gjøre. Det er krystalinsk rent hykleri og det har blitt en plikt, en som enhver god forbruker går løs på med iver i blikket. Gaven betyr null og niks lenger, hvis den noensinne gjorde det. Det er bare en sykelig tradisjon alt sammen, ytterligere forverret av det moderne, hysteriske kjøpepresset. Det er noe som alle MÅ gjøre. Hvis ikke er det noe i VEIEN med dem. Handelsstanden og alle som tiljubler status quo sørger for det, sørger for at de fortsetter å tro på dette nitriste greiene.

Og det verste er at "alle", bloggere som andre absolutt må snakke om det, nevne det, i tide og utide, og plage livet av oss som gjør vårt beste for å unnslippe vanviddet.

Jeg for min del bruker mindre penger i desember enn ellers og det føles godt, veldig godt. Det er bare å låse seg inne bak fire vegger (eller gå ut i skogen og bli der), la være å skru på tv'en og gjøre sitt beste for å kose seg i nattemørket...

Israel ønsker å bombe norge

Den israelske ambassaden i Norge fortsetter tradisjonen med angrep på norsk presse og norsk oppfatning av Palestina konflikten generelt. De fortsetter dagens lekse med at konflikten er feilt representert i norsk presse og samfunnsliv, en påstand senest gjentatt av ambassaderåd Aviad Ivri i Dagbladet.

Ja, jeg er enig. Man ser det fortsatt ikke nok fra Palestinernes side. Det er fortsatt et stykke igjen til de mange massakrene den israelske hæren og staten, okkupantmakten utfører mot forsvarsløse sivile blir korrekt og fullstendig rapportert. Antall døde i konflikten siden 2000 er nå rundt 6600, det store flertall av disse Palestinske sivile, og mange små barn.

Ambassadør Miryam Shomrat har kommet med flere hårreisende uttalelser om at disse stort sett har seg selv å takke for dette. Hun og andre har også kalt norge «det mest israelskfiendtlige land i vesten», en betegnelse vi har all grunn til å være stolt av. Dette til tross for at israel også har medløpere med blodige hender her i landet.

Enda en gang, i enda et tilfelle ser vi hvordan religionen spiller sterkt inn i ødeleggelsen av livet og livsglede i verden.

Jeg tror mye av frustrasjonen hennes og den hos israelere generelt her bunner i det faktum at de føler at de ikke kan bombe oss. Alt ville vært mye lettere da. Enten ligger vi for langt unna eller det finnes faktisk en grense for hvor langt de føler de kan gå. Kanskje de har noen menneskelige følelser igjen, selv om det ikke kan være mange.

Vi skal dog ikke føle oss for sikre. Israelske agenter utfører rutinemessig operasjoner over hele verden, også på norsk jord.

Betraktninger fra en andedam

Rigmor har bodd i London i seks år og har problemer med å snakke norsk. I can relate. Jeg er født og oppvokst i norge, men har oppholdt meg utenfor norge mesteparten av mitt voksne liv og tenker engelsk og må oversette hele tiden. Jeg skriver på engelsk og har gjort det i ti år. Jeg skriver romanene mine og historiene mine på engelsk og vil alltid gjøre det. Bortimot all min internett kommunikasjon foregår på verdensspråket. Jeg har alltid sett på norsk som begrensende og engelsk som befriende. Engelsk er simpelthen et så mye mer et variert og stort språk. Selv om jeg har bodd i norge noen år nå, så forandrer ikke det seg. Verdensborgere legger norge bak seg. Det føles riktig og føles bare riktigere jo lenger tid som går.

Det er et problem at engelskmenn er arrogante i forhold til sitt språk som alle er, og ser ned på alle internasjonale former for engelsk, men jeg kan leve med det. Min norske blogg kom inn bakveien, så og si, av seg selv. Det var egentlig ikke noe jeg valgte, men noe som valgte meg. Jeg bruker den til å kommentere lokale (nasjonale) saker. De store linjene skriver jeg på verdensspråket. Slik jeg ser det bør alle snakke engelsk som førstespråk. Det bør ihvertfall være et mål. Det føles riktig. Norsk føles bare klosset, keitet, annenrangs, og slik bør det også være.