Et øyeblikk i evigheten

Jeg føler at alt er på plass, at alt er klart, liksom. Jeg har forberedt meg en stund og er nå forberedt på å ta fatt, på mange ting, på alt under månen og i den dype, dype Skyggen.

Inspirasjonen grep tak i meg i natt, på mer enn en måte, på en fundamental måte. Ting jeg har jobbet med en stund, en god stund tok en større og mektigere form. Det er ikke lett å forklare, å sette ord på, men det har med at ingenting er umulig å gjøre, at ingenting er utenfor ens rekkevidde, at alt man noensinne ønsker å gjøre ikke bare er mulig, men sannsynlig.

Vi satt der og snakket sammen, og plutselig kom følelsen over meg, umerkelig, uomtvistelig. Det har skjedd meg før, men sjelden med en slik tyngde, slik en enorm overbevisning. Følelsen har ingen basis i fakta, unntatt i det uangripelige faktum at jeg har alltid klart å få til det jeg ønsket å få til. Det har tatt tid, men jeg har klart det.

Jeg satt der og plutselig var det som om jeg fikk et glimt inn i fremtiden, en mektig visjon der jeg hadde oppnådd svært mange av de tingene jeg nå sliter med. Det fortalte meg ikke noe jeg ikke allerede visste og har visst en god stund, men det gjenoppvekket følelsen av min viten, om du skjønner.

En klok mann sa en gang noe om at vi mennesker kan gjøre alt vi måtte ønske å gjøre, at ingenting er umulig, at det umulig simpelthen bare tar litt lenger tid. Jeg tror på det, har alltid trodd på det. Men av og til har man behov for å bli minnet på det man vet.

I kveld er jeg ikke i tvil om at jeg vil bli en pokerspiller på høyt, internasjonalt nivå igjen, at jeg vil utgi alle de bøkene jeg måtte ønske å utgi, at jeg kommer til å lage mange av de filmene jeg ønsker å lage, at jeg på nytt vil bli i stand til å reise verden rundt i min søken etter all den hungeren som måtte oppstå i mitt kokende indre.

For å nevne noen få av mange ting som for gjennom hodet mitt og ble værende, som den sterkest tenkelige Storm, den som blåser alt og alle med seg.

Alt dette virker langt mer sannsynlig enn de ønskene og målene jeg som tjueåring formelerte for meg selv, og som alle var oppfylt noe over tjue år senere.

Ting tar tid. Tiden gjør det umulige mulig, og av og til føler man at man må skynde seg.

Jeg vet at alt som brenner i meg vil flamme opp som den heteste stjerne og gjøre det enda sterkere enn noen gang tidligere. En korsvei venter foran meg, med mange mulige veier og jeg velger ikke bare en eller to, men alle.

Det finnes øyeblikk i evigheten, der det ikke finnes tvil eller nølen eller noe som engang ligner skepsis, og man føler at man lever og alt åpner seg og vi skjønner hvorfor vi er her.