Rop fra villmarken (II)

Jeg vandrer gjennom ødelagt natur, den nakne bakken og åsen hvor en del av skogen en gang var. Fyren i huset nedenfor har hugget ned hvert eneste tre. Jeg rister på hodet hele tiden, og lurer på hva som foregikk i hodet hans, om han tenkte, tenker overhodet. Det ser ikke ut til å være noen form for fornuft, noen rasjonell tankegang bak slike former for ødeleggelse. Han hugger ned alle trærne ovenfor huset sitt, og etter en stund fjerner han også alle røttene, alt som binder jorden, som holder den på plass. Jeg er sikker på at de fleste av dere har sett hvordan en rensket ås ser ut. Jeg tror ikke jeg behøver å gå i detalj. Eller, hvis du ikke har sett det, så burde du gjøre det, for å se enda et eksempel på hva folk gjør i ditt navn, i menneskehetens navn.

Fortjener denne fyren å få det kommende, uunngåelige jordskredet rett inn i stuen? Det kan du ta gift på.

Dette er så veldig typisk på alt som er galt med dagens menneskehet, så typisk at det nesten er morsomt. Jeg har lyst til å både le og gråte, og alt blir verre av at jeg ikke kan avgjøre hva som passer best.

Livet er hugget ned i starten av vekstsesongen, avvist som ødelagte klær. Idioten kikket ut av vinduet sitt en morgen, og bestemte seg for å ikke like utsikten, og bestemte seg for å ommøblere.

Og det ser ut som et sant helvete. Og dette er ikke engang noen særlig omfattende ødeleggelse, ikke sammenlignet med det de store hogstselskapene gjør hele tiden. Dette er hvordan de tjener store penger. Dette er hva grådighet og store penger og menneskenes oppfinnsomhet gjør med verden hvert eneste sekund på dagen. Dette er hva vi ikke makter å stoppe, hva vi tillater å fortsette, uansett hvor det måtte føre hen.

Rop fra villmarken (I)