Opprører

Jeg har ofte blitt spurt om hvorfor jeg gjør det jeg gjør, hvorfor jeg gidder å streve slik jeg gjør for å forandre verden. Svaret kommer lett til meg. Jeg forklarer dem tålmodig og med glød at det er ikke noe offer, uansett hvor mye strev det er, snarere tvert om.

Man finner seg selv der ute i virvelvinden av et i sannhet uvanlig og ekstraordinert liv. Jeg fant en glød, en ild sterkere enn noen sol, som er verd å kjempe for å beholde, uansett hva det måtte koste. For vi mennesker er den ilden, og uten den evige flammen som gjør oss til mennesker er vi intet.

Jeg synes jo ikke jeg gjør nok. Det vil jeg aldri synes, så lenge verden er den vandrende katastrofen som den er, men til tross for all dritten samfunnet tvinger meg til å gjøre, bare for å overleve, så er jeg fornøyd med den jeg er, hva jeg er. Jeg fant ut hvem og hva jeg er for lenge siden. Det er bare i går siden jeg fant ut hvem og hva jeg er, og siden den gang har tusen gårsdager kommet og gått. Jeg forblir den samme, jeg utvikler meg stadig mer, for hver ny opplevelse, hver gang jeg føler at jeg lever.

Slike ekstraordinære opplevelser må søkes hvert eneste sekund, hver eneste natt, hver eneste morgen, og den som søker, den finner. Det kan være store ting, eller mindre, men det er her, ved fingertuppene, hver gang man strekker ut hånden. Jeg lovte meg selv da jeg fylte tjue, at jeg aldri mer skulle oppleve et eneste kjedelig øyeblikk resten av livet. Det holder hardt noen ganger, men det har jeg holdt.

Så jeg gjør det jeg gjør av selviske grunner. Det finnes ingen motsetninger mellom det og det jeg beskriver her. Det finnes ingen motsetninger.

Det jeg gjør, gjør jeg fordi jeg ønsker å oppleve en verden der frihet og rettferdighet og bunnløs, kreativ inspirasjon hersker og oppmuntres.

Hver gang jeg føler ilden innvendig, hver gang asken forsvinner som dugg for solen vet jeg hvor godt det er å leve, hva jeg er og hvordan det føles å være menneske.