Vi møtes i skogen

Vi møttes i skogen, ikke langt fra en bakke som hadde blitt rensket for trær. Skogen krymper. Den krymper overalt, unntatt i menneskenes indre.

Vi møtes i skogen, en gjeng med fremmede som setter seg i sirkelen rundt leirbålet. Flammene strekker seg inn i mørket og brenner naken hud. Vi føler det alle sammen, en bølge i luften, en strøm av ubrutt energi, en følelse av å høre til, umulig å fornekte.

Jeg vandret inn i skogen ved solnedgang, og jeg la tomheten bak meg, for alltid. Synet av ødeleggelsen falmet i mitt indre. Jeg så for meg det mektige bålet, og plutselig var jeg der, rett og slett. De andre fremmede dukket opp i den åpne klaringen samtidig med meg, som om vi hadde planlagt alt sammen, og det hadde vi. Jeg sluttet meg til de andre fremmede, til sirkelen rundt ilden.

Vi stirrer på hverandre over bålet, gjennom den dansende ilden på de åtte andre skyggeskikkelsene i sirkelen. Tråder av både natt og ild strekker seg mot oss og gjennomborer oss. De ni lever og tryller i månens land. Vi er De Ni, og vi lever, i en verden fylt av levende døde. Fem og fire av hvert kjønn møtes i skogen, fjernt fra sivilisasjonens ødeleggende, horrible virkelighet. Dette er vår. Vi synger og taler meningløse ord som ikke er ord, men dører, vidåpne portaler til det ukjente kjente, og vi Reiser i Tid og Rom, og begrensninger er bare et ord. Vi åpner oss selv og dermed verden. En rift åpner seg i tilværelsens grense. Det er ingen grense. Den andre, større Andre Verden er her, midt i blant oss. Vi åpner oss mot verden og verden åpner seg mot oss.

En tåke flyter fra ilden og hyller inn De Ni. Vi føler det, føler hvordan den skimrende luften griper tak i oss. Eldgamle, meningløse ord stiger opp fra vibrerende struper. Vi gir dem mening, og gir dermed oss selv mening.

Reisen begynner, fri fra kroppen og selv tanken. Det er «sjelen», Skyggen, vårt evige Jeg som stiger opp og ut av kroppen, og falmer i mørket. Men vi falmer slett ikke. Vi vokser og er mer enn vi var. Plutselig er vi et helt annet sted, ett jeg har besøkt før, et rom som ikke er noe rom, men et møtested. Veggene her er ikke vegger, men vinduer, utkikkspunkter mot evigheten og uendeligheten. I utallige lynglimt opplever vi hele liv, talløse opplevelser som man ikke kan makte å beskrive om man hadde en million år til rådighet. Dette er hypervirkeligheten, den sanne virkeligheten. Den andre vi har lagt bak oss er illusjonen, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning.

Hvor lenge varer Reisen? Hvor langt har vi reist? Jeg kan aldri helt fastslå det og jeg bryr meg ikke. Begge spørsmålene er meningløse. De spørsmålene vi stiller oss selv i de tusen evighetene vi legger bak oss er av langt større prioritet.

Vi er tilbake i skogen og trærne og vekstene og alt rundt oss er levende, enda mer levende enn vi husker det, fra lenge, lenge siden. Vi puster tungt, men hver eneste innånding får oss til å gløde av liv. Hvor lenge varer Natten? Svaret er ikke noe svar, men en lang, lang rekke av spørsmål, av høye ulvehyl som gjaller gjennom luften. Utallige morgener har kommet og gått, og det er fortsatt natt.

De Ni lever i månens land.