Sivilisasjonens totale og ønskede undergang

Vindene øker både i styrke og hyppighet. Det blir flere og sterkere stormer overalt. Havet stiger kraftig. Det blir flere og hyppigere oversvømmelser. Planetens ørkener sprer seg til stadig større områder. Resultatene av den menneskeskapte globale oppvarmingen er nå i ferd med å merkes for alvor. Samtidig med dette øker det sosialpolitiske stresset kraftig, og det neste store pandemonium er like rundt hjørnet.

Vel, det er de som stadig hevder at verden går fremover, og når det gjelder dette, denne ene faktoren, så må jeg si meg enig med dem… Isbreene smelter. Verden blir overopphetet. Jorden har feber. Det kan ikke skjules lenger. Det kan holdes skjult til en viss grad, men makteliten kan ikke hindre folk i å kikke ut av vinduet. I å lukte den yrtidlige blomstringen. Kikke mot toppen av de lokale fjellene i desember og januar og ikke se snurten av snø. NVE lager beredskapsplaner for den menneskeskapte globale oppvarmingen. At folk noterer seg at den midlertidige illusjonen av at legevitenskapen kan kurere sykdommer svinner hen. At mistrivselen i byene eksploderer… At selve sivilisasjonen er i ferd med å gå helt opp i sømmene.

Det makteliten kan gjøre er å distrahere folk flest med knapper og glansbilder. Dette, sammen med kjeppen og gulroten, har lenge vært en utmerket taktikk, men selv disse vidunderlige metodene begynner å svikte. Sivilisasjonen råtner på rot.

Og dette er slett ikke overraskende, siden denne roten, fundamentet for dette enorme, sjanglende byggverket har vært pill råttent fra starten av. Et tre kan vokse seg så stort det vil, et hus kan spjære himmelen uten at det nytter. Når det faller så faller det. Det vil alltid være en kjempe på leirføtter.

Vår, menneskehetens eksistens i dag er fundamentalt gal, så fjernt fra det livet vi er født til å leve. Primitivistisk tankegang er heldigvis sterkt voksende på verdensbasis i dag, en tankegang som lett innser det åpenbare: At det ikke bare er den fysiske giften som ødelegger oss, men like mye den åndelige.

Sivilisasjonen blir hyllet som den eneste rette lære, som den eneste fornuftige måten å leve på, alt som er godt og vel i livet. Men det er den jo ikke. For å innse det sinnssyke i en slik verdensanskuelse trenger man bare ha evnen til å se seg rundt med et minimum av empati og fornuft. Den lineære historietolkning hevder at ting har blitt bedre jo nærmere man kommer nåtiden, men det er nærmere motsatt. Og det blir verre for hver dag som går. Og vi blir fortalt at problemet, at teknologien, det som har ført oss opp i dette uføret, skal redde oss, at om vi bare er idioter lenge nok og lytter til våre sinnssyke ledere lenge nok, så blir alt bra. Teknologien vil skape det fullkomne samfunn hvor alle kjenner sin plass og ingen opponerer mot vedtatte sannheter.

Og folk flest smiler og nikker.

Titusen år har gått siden de første byene dukket opp på kloden. Siden den gang har vårt kollektive selvmord kommet stadig sterkere på offensiven. Det er det sivilisasjonen er: et kollektivt selvmord av episke proporsjoner.

Så, hva gjør vi i denne totalt forpulte situasjonen??? Det er enkelt, like enkelt som natt følger dag og dag følger natt. Vi lærer oss å leve i og med naturen igjen. Vi lærer oss å jakte uten bruk av avanserte våpen og å overleve der ute i villmarken, langt borte fra den råttenskapen vi er født inn i.