Den stakkars haugen

Det var en gang en haug. Den hadde stått der i uminnelige tider på det stedet som nå heter Kleppestø, kommunesenteret på Askøy utenfor Bergen. Det var en pen haug, ganske stor, dekket med grønt og noen trær. Den stod der, og gjorde ikke noen fortred.

Men den sto der, og det var åpenbart nok for de som bestemte slikt på Askøy. Det hadde blitt mangel på plass på Kleppestø i det siste. Det hadde blitt veldig dårlig plass. Det ble hevdet at alle pendlerne trengte et sted å sette fra seg bilen før de reiste videre inn til Bergen Sentrum. Haugen ruvet slik i landskapet, påstod folk, og den var dessuten umoderne. Argumentet om at det moderne samfunnet trengte plass ble til stadighet gjentatt. Og den stengte visstnok for utsikten til Byfjorden. Ingen kjøpte argumentet om at man ved å gå oppoverbakke et stykke faktisk kunne nyte utsikten på toppen av haugen.

Jeg sendte et lesebrev til lokalavisen og spurte: «Hva har den stakkars haugen gjort for å fortjene en slik grusom skjebne»? Ett leserinnlegg som aldri kom på trykk. Og jeg stilte også det samme spørsmålet til de som var ansvarlige for haugens endelikt. Ingen kunne gi meg noe egentlig svar på hvorfor denne Kafka prosessen hadde blitt satt i gang. Haugen hadde allerede blitt funnet skyldig og dom hadde blitt avsagt.

Så anleggsmaskinene tok fatt på sitt hellige korstog, på sin vedtatte forbrytelse, og før noen av oss visste ordet av det var den borte vekk, erstattet av et flatt, sterilt område, dekket av metallmonstre.

Askøy fikk visstnok sin første rundkjøring her, et argument som visstnok (igjen) ble tillagt noe vekt da dommen ble avsagt.

Haugen fikk ingen høring. Ingen vitner ble ført til dens forsvar. Ingen advokat talte dens sak i rettsalen. Og veldig få gråt bitre og triste tårer for dens bortgang.