Jeg deler ikke gleden over Munch-bildenes tilbakekomst. Jeg synes det er synd.
De skulle vært brent etter min mening.
Slik offentligheten ofte gjør med døde kunstnere, så har de også i Munchs tilfelle på en fryktelig måte gjort hans arbeider til sine. Ibsen levde store deler av sitt liv i eksil, men ble likevel, etter sin død, «beæret» med en masse statuer. Det er ikke Ibsen eller Munch eller andre man har opphøyet man «ærer», men sin egen forfengelighet. Når fiffen og samfunnstoppene nå kommer sammen og «beundrer» de gjenvunne skattene soler de seg i glansen av sitt eget speilbilde.
Munchs bilder blir kalt nasjonalklenodier. Munch vrir seg garantert i graven. Danmark og Norge slåss fortsatt om eiendomsretten til Ludvig Holberg. Ibsen og Bjørnson står sammen utenfor Nasjonalteateret, til tross for at de ikke kunne fordra hverandre. Fortiden og fortidens mennesker blir forskjønnet og omskrevet, tilpasset synsing og bekvemmelighet. Vi burde alle vri oss i ubehag. Jeg synes det hele er forstemmende.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Du er inne på noe vesentlig. Alexander Kielland var engang den største refser av toppene, makteliten, og det system som opprettholdt klasseforskjeller og den korrupte makt.
SvarSlettIdag er han "Stavangers forfatter". Med statuer og festtaler. Og hvem holder festtalene? Nettopp den maktelite som han i sin tid refset.
Og det verste er at de ikke ser det selv engang!