Det multikulturelle - London

Mer om det vidunderlige, inspirerende multikulturelle samfunn.

Jeg har skrevet om det multikulturelle i London og andre byer tidligere, men jeg mangler egentlig ord når jeg skal beskrive det, fordi det er så ubeskrivelig positivt, slik en gedigen oppmuntring for den menneskelige psyke.

Etter å ha bodd i London, mer eller mindre sammenhengende i fem år på åtti og nittitallet, og også besøkt byen og dets mange og varierte steder og bydeler ofte og grundig har jeg etter hvert fått et skikkelig innblikk i byen, ikke bare de mer trafikkerte stedene, men også mange andre. Jeg oppholdt meg blant annet en del i Southall, der det bor seksti prosent av indisk avstamning. Southall er London så god som noe. De hvite som bor der har få eller ingen problemer med dette. Steder som Southall skal liksom være skrekkeksempelet til rasistene. Man får lyst til å smile og smile hånlig bare ved tanken.

London har de samme problemene som enhver annen storby, med fattigdom, sosial urettferdighet, fremmedgjøring og forurensning. Byen og landets styrende myndigheter har gjort og gjør nøyaktig de samme feilene i sammenheng med integrering og sameksistens som alle land i vesten. Politikorps er generelt sett rasister, slik de er alle steder. Det den derimot ikke har, er noe som engang ligner problemer med byens multikulturelle sammensetning. Tvert om er den helt tydelig en berikelse, og du finner få, veldig få som sier noe annet, også i private samtaler og under inntak av mye alkohol. Selv i Brixton, som fortsatt blir beskrevet som en rasemessig kruttønne kommer folk av alle folkeslag godt overens. De gangene det oppstår trøbbel er det generelt sett mellom myndighetene og befolkningen, ikke folkegruppene imellom og slett ikke mellom individer av de enkelte gruppene. Det er egentlig galt, slevsagt, slik det er alle steder å skille ut folkegruppene overhodet. De største forskjellene er, som alltid mellom individer, ikke mellom kjønn, rase og grupper generelt sett.

Man vandrer rundt i gatene og ser det praktfulle resultatet etter to hundre år med raseblanding og smiler, smiler bredt.

Slik det er alle steder så er de eneste som har problemer med sameksistensen nasjonalister og rasister, og de fryktsomme, de som strever etter å leve i sitt eget lille elfenbenstårn. I London, enda mer enn andre steder blir rasistidiotenes hjernedøde propaganda knust til pinneved.


PS: Dette gjelder også steder med sterke innslag av muslimsk befolkning. Det blir stort sett bare trøbbel hver gang White Power og andre snauskaller dukker opp for å trøble.

Når det gjelder hijab… Jeg så noen jenter med hijab. De hadde bare armer og legger og lår og var generelt sett veldig lettkledde utenom hijaben. Det var varmt i byen sist jeg var der.