onsdag, juli 20, 2005

Maktens Vei

"Et parti er som en kjøttkvern.
Det maler alle hjerner sammen til en grøt".
Henrik Ibsen

Den norske valgkampen nærmer seg med stormskritt (som det heter), og i den forbindelse er det viktig å komme med en del høyst nødvendige faktaopplysninger.

Det blir sagt at vi alle blir mer konservative med årene, mer stivnet i tankegangen, mer villig til å godta konformitet. Dette er helt åpenbart ikke sant med alle. Det finnes unntak, heldigvis, som viser at det er mulig å motstå gruppepresset.

Det blir sagt at makt korrumperer. Dette er helt åpenbart sant - uten unntak. Et Serbokroatisk ordtak sier: «Gi en mann makt og du ser hvem han er». Enten det gjelder politiske verv eller i næringslivet ser man det demonstrert gang på gang. De som startet ut noenlunde idealistiske og med et sterkt ønske om å forandre ting, forandre selve samfunnet på drastisk vis finner ut at det er ikke samfunnet, men de som blir forandret. Ti, femten år etter at de begynte sin ensrettede reise på Maktens Vei er de ikke noe bedre enn de folkene de opprinnelig foraktet, og de forsvarer de samme tingene som de gjør og er en del av det samme, undertrykkende apparatet.

Når demonstranter og opprørere stormer maktens porter, så er de like ivrig som sine forgjengere etter å sende sine uniformerte bøller (politifolk, militære og sikkerhetstjenester) mot de som går imot samfunnets rette lære. Det virker som om de helt har glemt at de en gang var på andre siden av gjerdet. Når de blir konfrontert med «sin klanderverdige fortid» unnskylder de seg gjerne med at «jeg var ung og dum», nå, når de er dummere enn noensinne, nå, når de har kastet vrak på sin menneskelighet, på alt det de engang så som uvurderlig i livet.

Listen over tidligere idealister, opprørere og revolusjonære som har gått inn i systemet for å forandre det er lang som et vondt år. De har alle feilet. Systemet er fortsatt her, farligere enn noensinne. I bunn og grunn forblir det uforandret. De forandringene som skjer er kosmetiske og til det verre. Skift ut personer. Skift ut ideologier. Makten vedvarer. Makten forblir den samme. De blir alle mer eller mindre villige ofre på Maktens Vei.

Et veldig grelt og illustrativt eksempel er det som skjedde med de grønne miljøpartiene. I takt med den økende økologiske krisen og sammenbruddet av kommunismen sluttet majoriteten av alternativt orienterte mennesker seg til dem, spesielt etter «suksessen» til det tyske partiet.

«Die Grunen» startet opp som en alternativ bevegelse med sterk vekt på økologi og anti-autoritære og anti-krig holdninger. Praktisk talt fra starten delte de seg opp i to fraksjoner. Den ene ble «Fundis», de som ville forandre samfunnet dramatisk og ikke inngå kompromisser. Den andre ble «Realis», de som ville samarbeide med andre partier og inngå kompromisser. Det gikk som det ofte går i dag. Fundis ble skjøvet ut i mørket. Menneskene bak det ble enten presset ut eller de sluttet i frustrasjon. I dag er realistene med i den tyske regjeringen, og de har kastet vrak på alt de engang trodde på. De har ikke forandret samfunnet. Samfunnet har forandret dem. De støtter opp under alle viktige samfunnsfunksjoner. De støtter Krigen. De støtter kjernekraften. De støtter Agenda 2010, Sosialdemokratenes rasering av den Tyske «velfredsstaten». De har ikke gjort noe vesentlig forsøk på å engang redusere forurensingen. Er dette De Grønne, eller er det i sannhet bare enda en ny gjeng av Samfunnets Ivrige Tjenere.

Andrea Fischer, tidligere helseminister i den «rød/grønne» regjeringen, nå lobbyist, illustrerer dette glimrende, med denne avslørende uttalelsen (til Der Spiegel English Site):

«I think politics without power is not politics. If you say you are not interested in power, you should write for the papers, not be a politician. What distinguishes us from other European (Green – forfatters innrykk) parties is our relationship to power. Others think power is nasty and muddy, but if you look back, the changes of the Green party put them on the way to power».

Og det beste av alt: mye av det hun sier er RIKTIG…

Tung ironi her.

Ikke det at andre lands grønne partier er så mye bedre. De har også stort sett kvittet seg med fundisene. Men De Grønne i Tyskland har kommet lengst, som Andrea så stolt påpeker.

Hun virker faktisk stolt som en hane. Hva hun har å være stolt av er det vel ingen som vet, annet enn at hun og Partiet har kommet i maktposisjon.

Av de tre innledende grunnprinspippene/holdningene og alt annet de har solgt seg på, finnes nå intet tilbake.

Og nå kopierer grønne partier over hele verden de tyske Realis. Både i Storbritannia og USA snakker man om «representativ representasjon» som om det er den hellige gralen. De nekter å lytte når sanne radikalere fra «representative demokratier», som er født og oppvokst i sånne land, som forteller dem at det er ingen løsning, at det er bare enda en avledning, en enda sleipere måte å organisere diktaturet på. Det er, for å si det veldig ironisk, en frihetselskers siste fristelse…

Og det må gjentas og gjentas ofte: Dette er bare noen få eksempler på hva som skjer når folk og grupper prøver å forandre systemet, istedenfor å bruke all sin energi på å smadre det.

Demokratiet er helt åpenbart et bedrag, ett designet for å lettere lure folk til å tro at de deltar når avgjørelsene tas. I beste fall er det flertallets diktatur. I verste fall er det både flertallets og mindretallets diktatur. Du blir fortalt at du mister innflytelse ved å ikke stemme, ved «å ikke bruke stemmeretten din», men det er løgn; det er da du tar den tilbake, fra de og det som har stjålet den.

Du tar ett skritt, i det minste, tilbake mot en viss selvstendighet, en viss uavhengighet. Du tar et beskjedent, men ikke uviktig skritt, for å ta tilbake ditt eget liv.

1 kommentar:

  1. Anonym4:52 p.m.

    DET ER SYND DU IKKE BLE SKUTT I GØTEBORG

    SvarSlett