Mine strøtanker om valget

De gode tingene ved årets valg var at sentrum er praktisk talt utradert. At Venstre nok en gang falt under sperregrensen og bare har to representanter på Småtinget gjør meg nærmest ekstatisk. KRFs videre forvitring er også en stor ting.

At valgdeltakelsen fortsatt faller er stort. Det er slett ikke et uttrykk for apati, i hvert fall ikke bare det, slik systemets forsvarere hevder, men det komplett motsatte. Det er her, utenfor demokratiets bedrag at sanne alternativer til dagens ødeleggende samfunn må bygges.

På en annen side har man en forsterket følelse av Dommedag. De to partiene som i det minste later som om de fokuserer på miljøvern, som er de eneste som man kan si, ved å strekke fantasien langt er miljøpartier hadde en dramatisk nedgang. At de er de eneste som man kan si har noe som en gang ligner på prinsipper og holdninger sier også mye. Sponheim, uansett hvor mye jeg misliker han er i hvert fall i nærheten av å være en «rettskaffen» person, noe som også kan sies om Kristin Halvorsen, noe man ikke kan si overhodet om noen av de andre lederne, i andre partier.

At begge har oppført seg nokså ryggløst i regjeringsposisjon ødelegger slevsagt dette tildels positive inntrykket.

Høyre og FRP har nå 71 mandater til sammen. Den følelsen man mer enn noe annet sitter igjen med etter dette «valget» er at den totale sinnssykdom er utsatt i ytterligere fire år. At halvparten av de som stemte valgte disse to partiene, valgte deres ødeleggende ideologi er et godt eksempel på hvor totalt forkvaklede, hvor ødelagt nordmenn er. Det er ikke bare den åpenbare rasismen som kjennetegner FrP. Det ødeleggende menneskesynet deres dekker også alle andre områder. Og Høyre har alltid vært Maktens parti. Å kalle denne konstellasjonen «iskald og mørkeblå» er bare forbokstavene.

Høyres nye unge stjerne Nikolai Astrup er allerede godt etablert blant eliten. Mette Hanekamhaug fra FrP sier at bøker ikke er kultur. Hun har også kommet med mange andre avskyelige uttalelser. Dette er fremtiden i norsk politikk?

Dette er den «ideologien» som har fremgang i verden, som virker umulig å stoppe. I en verden som skriker etter dramatiske forandringer i helt andre retninger får man dette. Selv den totalt utvannete formen for miljøvern som blir praktisert i dag får ikke støtte.

Vi er fordømt.